Angrepet på opphavsretten

OPPROP: En gruppe musikere har tatt initiativ til en underskriftskampanje for å markere motstand mot ulovlig fildeling og fildelingsvennlige utspill fra SV, Rødt og Venstre. Oppropsteksten lyder som følger:

17.04.2009 | Av: - Red.

På SVs landsmøte vedtok partiet en uttalelse som vanskelig kan leses som noe annet enn en indirekte aksept av ulovlig fildeling, med begrunnelsen at ”den digitale revolusjonen kan ikke stanses i rettssalen”. I uttalelsen antyder SV også at musikere i fremtiden skal kompenseres via ”reklamefinansiering og donasjoner”. Når et regjeringsparti som tradisjonelt har vært på kulturarbeidernes side integrerer Pirate Bay-ideologien i sin kulturpolitiske tenkning, er ikke fildeling bare en gutteromslek lenger – det er på tide å rope et varsko.

Det er også på tide å begrave den seiglivede illusjonen om at fildelingsstriden er en kamp mellom storkapitalen (de multinasjonale plate- og filmselskapene) og unge, progressive krefter – en illusjon som SV iallfall delvis benytter som grunnlag for landsmøteuttalelsen. Fildelingsstriden handler ikke om, som Rødt tidligere har formulert det, at "et mindretall pengesterke hindrer den frie utbredelsen av vår felles kulturarv". Stridens kjerne er ganske enkelt at noen mennesker har lyst til å laste ned (ofte ultrakommersielle) kulturprodukter – gratis.

Det er ganske forbløffende at SV, Rødt og Venstre ikke har gjennomskuet de egentlige motivene til en konsumfokusert gruppe som til alt overmål kaller seg The Pirate Bay. Og det er særlig betenkelig at et regjeringsparti har latt seg dupere, og nå står i fare for å torpedere opphavsretten og aksepten for at kunstproduksjon faktisk er et arbeid som det er legitimt å kreve økonomisk kompensasjon for – viktige prinsipper som det har tatt lang tid å kjempe fram. At Rødt forsvarer ulovlig fildeling kan man velge å betrakte som en kuriositet, siden partiet ikke har politiske muskler til å gjøre skade på opphavsrettsprinsippet. Men at SV har latt seg kapre, er et populistisk veivalg som er lite forenlig med tradisjonell venstresidepolitikk, og som kan få alvorlige konsekvenser.

Hva er så grunnen til at både SV og Rødt er på ville og nærmest liberalistiske veier, sammen med deler av Venstre? En mulig forklaring er at man har et romantisk forhold til internett – at man definerer nettet som "noe annet". Men internett er en naturlig del av samfunnet, og må derfor underlegges samme demokratiske kontroll som resten av virkeligheten. Det betyr at før man eventuelt avskaffer betaling for kulturprodukter på nettet, må man komme opp med realistiske alternativer. I mellomtiden må man selvsagt håndheve de lovene som gjelder – på nettet som alle andre steder. I tillegg til økonomi, handler dette også om kunstneres rett til kontroll over hvor og hvordan arbeidet deres blir benyttet. Trond Giske har heldigvis falt ned på kulturens side etter litt sjangling, og har uttalt følgende: ”Det må være opp til rettighetshaverne å bestemme hvordan verkene deres skal gjøres tilgjengelig for allmennheten.”

Hva slags tanker har SV og Rødt gjort seg om alternativene det snakkes om? Begge partiene innrømmer at det er langt igjen, men det som foreløpig er sagt lover ikke godt: SV ønsker å skape "en viktig kulturell allmenning" og foreslår i den forbindelse – i den samme landsmøtegodkjente uttalelsen – at musikere i fremtiden kan tjene penger via reklamefinansiering og donasjoner. Da spør man seg: På hvilken måte er reklamefinansiering og donasjoner en bedre løsning, ideologisk og praktisk, enn at musikerne får betalt av brukerne? Er det en slags veldedighetsvariant av kulturpolitikken man tenker seg, der opphavsmenn og -kvinner ikke lenger kompenseres fordi det er deres soleklare rett å få betalt for arbeidet, men fordi kulturbrukerne får god samvittighet av å kaste noen mynter i gitarkassa iblant? Rødt serverer noen enda vagere formuleringer om ”kompensasjon over skatteseddelen”, samt at musikere uansett vil tjene penger på konserter og T-skjortesalg (!). Både SV og Rødt sine forslag representerer en manglende respekt for kunstnerisk arbeid som man ellers bare finner ytterst på høyresiden.

Uttalelsene fra SV, Rødt og Venstre vitner også om en grunnleggende mangel på kunnskap om hvordan kulturprodukter frembringes – for det snakkes hele tiden om distribusjon, aldri om produksjon. Det er ingen tvil om at svært mange viktige kulturprodukter vil bli umulige å finansiere hvis opphavsretten torpederes. Det er fremdeles kostbart og tidkrevende å produsere musikk, selv om distribusjonen er rimelig, og for filmskapere vil konsekvensene trolig være enda mer alvorlige. Forfattere er ikke berørt ennå i særlig grad, men vil utvilsomt tape deler av sine allerede ganske beskjedne inntekter når e-bøkene har funnet en form som fungerer i praksis.Unntakene vil være de mest kommersielle produksjonene, fordi disse kan delfinansieres med produktplassering, merchandise og koblinger til reklame, realityserier og så videre. For et lite land som Norge, handler dermed fildelingsspørsmålet også om vi ønsker å opprettholde en mangfoldig kulturproduksjon.

Fildelingsdebatten dreier seg om viktige hevdvunne prinsipper som ikke må ofres for en kortsiktig valgkampgevinst. Selvsagt må vi diskutere hvordan kulturprodukter skal produseres, distribueres og betales for i fremtiden. Men det er ingen logisk sammenheng mellom det å være tilhenger av indie-selskaper og andre demokratiserte produksjons- og distribusjonsformer, og det å erklære opphavsretten for død (om ikke på papiret, så i praksis). Fildelingsteknologien fungerer som en hendig, om enn svært gjennomsiktig unnskyldning for mennesker som ikke ønsker å betale for kulturproduktene de konsumerer. Dermed blir politikere som støtter opp om slike tanker populære på kort sikt. Men vi kan ikke la slike smålige motiver diktere utviklingen på kulturfeltet.

Til påstanden om at det ikke er noe man kan gjøre med piratvirksomheten: Her snakker man mot bedre vitende. Ulovlig fildeling i stor skala kan selvsagt hindres (man gjør det allerede i Danmark ved at nettleverandørene legger inn filtre som hindrer tilgang til piratsider, og det finnes andre metoder), og lovlig nedlastning har man hatt teknologi for i mange år – iTunes er bare ett eksempel der album og enkeltspor kan lastes ned til svært overkommelig pris. Så det handler kun om at den politiske viljen må være til stede.

Blant de mange kulturarbeiderne som reagerer sterkt på at SV og Rødt går til angrep på opphavsretten, er det statistisk sett mange venstresidefolk. Det bør være et tankekors i et valgår.

Det er forfatter, musiker og plateprodusent Erik Honoré som har tatt initiativ til oppropet. Musikere som ønsker å underteigne dokumentet kan kontakte Honoré på ehonore at online.no.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!