Noe er enkelt, ganske enkelt

INNLEGG: -BI-oppgaven representerer spissen av hva vi har av databasert kunnskap om musikkbransjen i dag, skriver Espen Andersen, som var veileder for oppgaven.

06.10.2010

Jeg skriver dette som et svar til Daniel Nordgårds siste, lange og nokså lite konsistente kritikk av Anders Sørbo og Richard Bjerkøes masteroppgave "The Norwegian Music Industry in the Age of Digialization". Jeg var veileder og intern sensor for denne oppgaven.

Les Daniel Nordgårds innlegg Masteroppgave til besvær her.

Før jeg går inn på Nordgårds kritikk, la meg oppsummere hva oppgaven – i all enkelhet – handler om:

1. Musikkbransjen (og mange andre) hevder at det er blitt vanskeligere å være musiker etter at musikk ble digital, fordi redusert platesalg betyr en vanskeligere hverdag for musikerne.

2. En analyse av inntektsstrømmene i bransjen viser at den totale pengestrømmen til musikerne (og dermed gjennomsnittsinntekten til den enkelte musiker) ikke er gått ned i perioden fra 1999 til 2009, men tvert i mot har økt med 66 % (inflasjonsjustert).

3. Årsaken til inntektsøkningen ligger i at inntektskanaler der musikerne får en liten andel (eksemplarsalg) har gått ned, mens inntekter der musikerne får en større andel (vederlag, konserter og støtteordninger) har økt.


Ny teknologi kan utnyttes kommersielt
Ved første øyekast virker disse resultatene oppsiktsvekkende, i hvert fall hvis man forventer at digital musikk betyr musikkens langsiktige død. Hvis man derimot har lest litt økonomisk og teknologisk historie, vet man at resultatet av reduserte produksjons- og distribusjonskostnader er en økning både i produksjon og konsum (flere mennesker skrev og leste bøker etter Gutenberg) samt en endring av forretningsmodell (for bøker, fra mesenvirksomhet til eksemplarsalg.)

Musikk har tidligere gått gjennom en slik teknologisk revolusjon, med introduksjonen av innspilt musikk (først ved selvspillende pianoer på slutten av 1800-tallet, senere ved grammofonen). Også den gang klaget dominerende aktører sin nød – John Philip Sousa hevdet for eksempel at innspilt musikk ville få amerikanernes stemmebånd til å forvitre av mangel på bruk – men fant fort ut at den nye teknologien kunne utnyttes kommersielt. Det ble ikke mindre musikk i verden da grammofonen kom og gjorde at man ikke lenger trengte å spille selv – men enkelte lokale musikere ble nok byttet ut med innspillinger av mer kjente utøvere.


Kritikken mot selve oppgaven
Nordgårds kritikk mot oppgaven går på at den gir et forenklet bilde av musikkbransjen, at man ikke bruker alle datakilder (spesifikt ikke en spørreundersøkelse), at man bruker feil måte å beregne inntekt fra konserter, at man anonymiserer intervjuer, samt at forfatterne ikke har kunnskaper om musikkbransjen og derfor ikke bør uttale seg om den.

Jeg vil ta disse punktene enkeltvis:


Forenkling
Oppgaven konkluderer på gjennomsnittsnivå, og sier ingenting (utover spekulasjoner) om fordelingseffekter. Vi vet ikke om det er systematiske forskjeller – om for eksempel ”rike” musikere tjener enda mer, om det er en utjevning, eller om det er slik at mange hobbymusikere som tidligere ikke tjente penger nå får litt, noe som ville dratt tallene opp uten at noen egentlig får det særlig bedre.

Etter mitt skjønn er ikke dette noe forenklet bilde av musikkbransjen. Det er et ufullstendig bilde, men det er så mye vi kan få til med de dataene vi har – og det er, i motsetning til synsing, databasert. Jeg velger å se det slik at denne undersøkelsen representerer spissen av hva vi har av databasert kunnskap i dag – og så får de som mener det går ille for andre enn plateselskapene selv komme opp med bedre data.


Manglende bruk av spørreundersøkelse
Vi samlet inn data fra flere kilder – intervjuer, regnskapsdata, og en spørreundersøkelse rettet mot musikere gjennom noen av deres organisasjoner. Sistnevnte ble ikke brukt, fordi antall svar og respondentenes sammensetning (de fleste fra kun en, ikke dominerende, musikkstil) gjorde at vi ikke kunne se svarene som representative for alle musikere. Dette var trist – dels for Sørbo og Bjerkøe, som la mye arbeid i undersøkelsen, dels for leserne, for denne spørreundersøkelsen gikk nettopp ut på å forsøke å finne ut hva som skjedde med enkeltmusikerne – også ulike fordelingseffekter. Vi forsøkte for eksempel å finne ut om folk tok seg jobb innen andre deler av kulturlivet for å oppveie tapte inntekter, eller om man forlot kulturproduksjon og –formidling helt og holdent.

Nå er det slik at har man ikke gode data, skal man ikke bruke dem, og det er heller ikke gjort i oppgaven. Der det er referert til spørreundersøkelsen, sier man kun at den ikke kunne bekrefte konklusjonene, men heller ikke at den inneholdt noe som tilbakeviste dem. Spørreundersøkelsen var ganske enkelt ikke til særlig hjelp, dessverre. Årsaken til at den likevel er nevnt i oppgaven, var at studentene hadde arbeidet mye med den, og at jeg (som veileder) derfor anbefalte dem å skrive en kort epistel om hva de hadde gjort og hvorfor resultatet ikke var konklusivt. Når denne rapporten går til en faglig publikasjon, kommer vi ikke til å nevne spørreundersøkelsen overhodet.


Feil beregning av konsertinntekter
Dette spørsmålet er tidligere besvart av Sørbo og Bjerkøe, etter mitt skjønn til full tilfredshet. Nordgård kritiserer beregningen av konsertinntekter ved å henvise til sin egen erfaring som bandmedlem på turné, der man riktignok hadde inntekter, men at disse ikke oppveide tapet av annen arbeidsinntekt. Her blander Nordgård sammen inntekt og alternativkostnad – hvis en musiker holder en konsert og får penger for den, er den en inntekt (om enn liten). Om vedkommende kunne tjent mer penger på å gjøre noe annet, er i denne sammenhengen uinteressant, så lenge vedkommende velger å holde konserten. (Gitt samme resonnement, ville det bli vanskelig å få til noe særlig musikkliv i Norge dersom Kjell Inge Røkke skulle begynne å interessere seg for en musikerkarriere …)

Som oppgaven sier, har gjennomsnittsinntekten for en musiker gått opp fra 80000 til 133000 (inflasjonsjustert) eller, i nominelle tall, fra 65000 til 133000. Dette er ikke en inntekt man kan leve av, men så er også Norge et lite land og det er relativt få som kan leve fulltid som artist. Oppgaven har ikke på noe sted hevdet at norske musikere lever Herrens glade dager – bare at ting er, i gjennomsnitt, ikke er verre enn de var før.


Anonymisering av intervjuer
Nordgård kritiserer at intervjuer er anonymisert. Bruken av anonyme intervjuer er imidlertid standard vitenskaplig prosedyre i case-studier der emnet er kontroversielt eller sensitivt, miljøet lite, og maktrelasjoner kan føre til at folk sier noe annet enn de egentlig mener.

Den norske musikkbransjen er preget av en rekke sterke institusjoner som over tid har bygget opp et meget komplisert sett av ordninger der enkelte organisasjoner (særlig IFPI) har stor makt. Sørbo og Bjerkøe har intervjuet et bredt utvalg av kjente og ukjente artister, folk i lederposisjoner innen de ulike selskapene, musikkjournalister og offentlige aktører (som for eksempel Kulturdepartmentet.) Anonymitet var lovet på forhånd, og skal man anonymisere, må man i utgangspunktet anonymisere alle informanter, i hvert fall i et så lite miljø som Norge.

Intervjuene rapporteres gjennom sitater og noen summariske betraktninger. Skal man bedømme validiteten og reliabiliteten av denne databruken bør man spørre seg om ting hadde blitt klarere om man ikke hadde anonymisert, og om gjengivelsen av intervjuene stemmer med det folk faktisk har sagt. Intervjuene har vært forelagt informantene før oppgaven ble skrevet, det har ikke kommet innsigelser i etterkant, og situasjonsbeskrivelsene støttes i stor grad av andre eksperter som har uttalt seg i etterkant (som for eksempel Asbjørn Slettemark i Kulturnytt samme dag som oppgaven ble sluppet.) De brukes kun som illustrasjon, ikke til kvantitative konklusjoner. Jeg vurderer databruken som forsvarlig – og ser, ut fra svarene, at man ville fått mye mindre informasjon og dårligere diskusjoner hvis alle intervjuer skulle gjøres i full offentlighet. Men jeg konkluderer at ved en faglig publikasjon av denne oppgaven bør forfatterne spesifisere noe bedre hva slags folk de har snakket med.


Forfatternes manglende kunnskap om musikkbransjen
Det er heldigvis ikke slik at man i Norge må være ”innenfor” det man skal studere, skjønt det av og til kan virke slik. Jeg ser det ikke som en svakhet at Sørbo og Bjerkøe ikke er innenfor musikkbransjen selv, ei heller at jeg som veileder ikke er det. Snarere tvert imot – kommer man utenfra, kan man se på bransjen uten forutinntatte meninger om hvordan ting skal være. Ei heller er utvalget av intervjuobjekter problematisk – man starter med noen med kunnskaper, spør dem om hvem man bør snakke med, og fortsetter til man ikke får mer ut av ting og samtidig har dekket de viktigste aktørene. (Se bl.a. Pettigrew (1990) for en klassisk diskusjon av dette.) [Pettigrew, Andrew (1990) Longitudinal Field Research on Change: Theory and Practice. Organization Science, 1 (3), 267-292.]


- Tapt eksemplarslag oppveies av andre inntektskilder
Diskusjonen om musikkbransjen i Norge har vært preget av at store institusjonelle aktører fremholder at de best representerer artistene, og at lovgivning (som for eksempel Åndsverksloven), markedsreguleringer og støtteordninger derfor bør legges opp slik at deres interesser ivaretas. Denne oppgaven viser, med tall, at dette ikke lenger stemmer, noe som bør ha konsekvenser når vi diskuterer fremtidige støtteordninger og reguleringer, samt hvem som skal føre ordet på vegne av musikerne.

Nordgård har en bakgrunn innenfor plateselskaper og ser på dem (og den inntekt de representerer) som uunnværlig for musikkens fremtid i Norge. Det er lite tvil om at artister trenger et støtteapparat, men om dette i fremtiden kommer til å være plateselskapene er det tvil om. Selv mener jeg plateselskaper er noe som har oppstått fordi en viss type forretningsmodell – eksemplarsalg – har vært mulig i en viss periode (fra slutten av 1800-tallet til i dag.) Nå har vi fått en ny distribusjonsmetode – digital musikk, lett kopierbar, over digitale nett. Dermed fungerer ikke plateselskapenes modell lenger. Tapt eksemplarslag oppveies av andre inntektskilder, blant annet økt villighet til å betale for konserter og opplevelser. Dermed blir konsertmusikere rikere og studiomusikere fattigere.

For å sitere Cory Doctorow: Slik er det - teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

Espen Andersen er førstemanauensis ved Handelshøyskolen BI.

Kommentarer: