Skal det satses på fortid eller fremtid?

INNLEGG: I et åpent brev til kulturministeren skriver Jøran Rudi at kunstteknologien blir avspist med smuler fra statsbudsjettet. - Pengene finnes selvfølgelig, det står bare på om de alle skal brukes på fortiden.

28.01.2011

Dagens utgave av Aftenposten (28. januar) gjengir et åpent brev fra investor Christian Sveaas der han argumenterer for en sterkere satsing på museumssektoren. Sveaas beskriver kulturbyen Oslo som en museumsby, og latterliggjør etter beste evne de forskjellige protestene mot museumsutbyggingen som har kommet frem. De er smått tenkt og ikke visjonære – og Sveaas scorer flere poeng.

Allikevel må man huske at museer har som sin hovedoppgave å forvalte fortidens nyvinninger, og at en kulturby er like avhengig av en levende samtid som en godt vedlikeholdt fortid.

Debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten etterlyser den 22. januar også et spissere fokus, og forventer at det kommer nå, etter den brede kultursatsingen vi har sett de siste årene. La oss håpe at han får rett.


Satsing gir resultater
Går det da an å håpe at denne spissingen endelig skal innebære en satsning på den kunsten og musikken som springer ut av og bearbeider dagens viktige temaer? Når har det her til lands blitt satset substansielt på å underbygge og utvikle kunstnerisk praksis med det som er samfunnets viktigste driver, nemlig teknologien? Aldri. Det finnes flere eksempler på vellykkede satsinger som den som etterlyses, for eksempel i Frankrike, Tyskland og USA, og det er tydelig at slik satsing på kvalitet der gir resultater.

I Norge har vi ingen ting som likner på dette, selv om for eksempel oppdraget til Norsk senter for teknologi i musikk og kunst (NOTAM) i 1992 var å skulle bli det store, nasjonale senteret. Etter NOTAMs opprettelse har også regionale, kunstnerinitierte produksjonssentra kommet til i Bergen, Trondheim og Stavanger, og dette understreker interessen og behovet for kompetanse i krysningspunktet kunst og teknologi. Slike sentre samler kompetanse og gir kunstnerne arbeidsmulighet; sentrene gjør kunsten mulig.

Det sier seg selv at man kan ikke bygge teknologi til verk uten å vite hvordan det gjøres, og flere hundre kunstnere mottar hjelp hvert år. Allikevel uteblir bevilgninger i reell størrelsesorden, som et ubehagelig, fast innslag på statsbudsjettet. Situasjonen er mer enn krevende, og Ballades lesere husker fjorårets utbrudd fra BEK (Bergen senter for Elektronisk Kunst) i Bergen. (Les saken her: - Har Kulturdepartementet nødvendig kompetanse?)


Smuler til kunstteknologi
Det presenteres knapt et problem i samfunnet uten at teknologi blir pekt på som en viktig del av løsningen. Man er nysgjerrig på, og har tillit til teknologien, og undres ikke over at satsing på teknologi skaper verdier.

I kunsten er imidlertid situasjonen den at det til de sentrene som forventes å ha den høyeste kompetansen på kunstteknologi, samlet bevilges kun om lag en femtedel av hva for eksempel operaen har som årlig økning, altså smuler (2010-tall). Knytt så dette sammen med begrepet kvalitet, og man vil se at uten en sterkere satsing på dette også i det teknologiske kunstfeltet, så vil Norge i internasjonal sammenheng forbli langt bak.

Men kan ikke akademia ta seg av dette? Nei, fokus der er på studenter, og sjelden på praktisk rettet forskning; dette ligger ikke innenfor oppgavene, selv om de av og til tangerer.


Kvalitet koster
I musikklivet er teknologiavhengig musikk den nye folkemusikken. Elektroniske instrumenter og verktøy dominerer i yngre årsklasser, og utdanningsinstitusjonene ser dette i sine søkermasser. Men komponister og musikere er oftest overlatt til det kommersielle utbudet, og har små muligheter for teknisk utviklingsarbeid som svarer til deres behov – og det fungerer standardiserende og gir liten kunstnerisk frihet og utvikling, nettopp det motsatte av hva vi ser at fungerer internasjonalt. Kvalitet koster penger også her, og dersom man ønsker de samme forutsetninger i Norge som i land det etter hvert er vanskelig å sammenlikne seg med, så kan man ikke lenger lukke øynene for at det trengs bevilgninger i en helt annen størrelsesorden enn nå.

Og pengene finnes selvfølgelig, det står bare på om de alle skal brukes på fortiden.


Kulturrådets bundne hender
Slik det nå har blitt, skal alle ovennevnte spirer til nasjonale og regionale sentra saksbehandles av Kulturrådet. Rent overfladisk kan det jo høres bra ut at Kulturdepartementet ikke lenger skal drive med kulturpolitikk på dette området, men departementet gjør faktisk det allikevel. Budsjettpostene er nemlig overført Norsk kulturråd uten økning, så kulturrådet har her ingen frihet til å drive politikk; de har bundne hender. Og departementet sitter stadig igjen med de store institusjonene hvor mesteparten av midlene brukes til å gjenskape fortiden. De økonomiske prioriteringene taler for seg – man får etter hvert oppfatningen av at for eksempel oppdraget til NOTAM om å skulle være som nasjonalt kompetansesenter ikke var alvorlig ment, men kun et spill for galleriet og lettlurte kunstnere.

En dyp satsing på kunstnerisk praksis med teknologi er noe man i Kulturdepartementet etter alt å dømme ikke er særlig interessert i, selv om teknologi er den viktigste driveren i samfunnsutviklingen forøvrig, og selv om mangelen på vist interesse paradoksalt står i kontrast til departementets egen formulering om at dette er viktig.


Pengene brukes fortiden
Hva er da grunnen til at det er så liten interesse? Hva kan det komme av? Her er det rom for mange svar, og meningene spriker. Mange vil sikkert mene at teknologi i musikk og kunst enten er for vanskelig for å kunne gå i dybden, andre vil mene at den er for hemmelig og for lite kjent, eller at mesteparten av de teknologibaserte uttrykkene verken er særlige gode eller interessante.

Og det vil fortsatt være lett for alle disse å mene dette når det er slik at de virkelige kulturpengene alltid brukes på fortidens uttrykk, og ikke på den delen av samfunnsutviklingen hvor faktisk alle er med, på teknologisiden, og hvor det så tydelig er behov for den refleksjon og de nye tankerne kunsten kan gi oss.

Jøran Rudi er komponist og faglig leder i NOTAM - norsk senter for teknologi i musikk og kunst.

Kommentarer: