- I Ballades aktuelle ordskifte om norske managere er det enkelte vesentlige poenger som ennå ikke er blitt berørt, skriver forbundssekretær Trond Brandal i Musikernes Fellesorganisasjon. Utgangspunktet for debatten var Tom Garretsons påstand om at norske agenter er verdens dyreste, og at de ikke gjør en jobb som står i forhold til et utbytte på 20 prosent av artistens omsetning. Brandal mener at artistenes naivitet kan være en av årsakene til dagens situasjon.
Av Trond Brandal, forbundssekretær, Musikernes Fellesorganisasjon
Med all respekt for norske musikkjournalister må det være tillatt å ønske seg at også næringslivets vaktbikkjer fra tid til annen kastet et blikk på økonomi og avtaleforhold i deler av musikklivet. I hvilken annen bransje er det vanlig at utviste tjenester betales med prosenter av brutto omsetning? En hvilket som helst bedrift som måtte finne på å lønne sine ansatte etter dette prinsippet, ville bli gjort til latter hele veien til skifteretten. De eneste grunnene til at en slik praksis fremdeles finnes i underholdningsbransjen, er omverdenens mangel på innsyn - og en besynderlig naivitet fra artistenes side.
Selvsagt er det uhørt dersom en agent beregner seg en godtgjørelse på 40 prosent av artistens omsetning, slik Jan Erik Haglund i Gramart beskriver. Men selv ved å betale 15, 20 eller 25 prosent er artisten nærmest sikret økonomisk ruin.
Av et konserthonorar på 60.000 kroner kan vi tenke oss at artistens samlede utgifter beløper seg til 40.000. Dersom agenten skal ha 20 prosent av brutto, utgjør det 12.000 kroner. Dermed står det 8.000 kroner på artistens bunnlinje. Hvis agenten driver både booking og management for samme artist, og artisten tillater at agenten forsyner seg med 15 prosent for bookingen og 10 for managementet, står artisten igjen med 5.000 kroner. Før skatten er betalt. Agenten kan altså hygge seg med det tredobbelte beløp.
Pogo Pops-saken, som ble endelig avgjort i Borgarting lagmannsrett i fjor, var forhåpentligvis en vekker for hele den norske underholdningsbransjen. Avtalen som bandet i sin tid inngikk med sin manager, ble delvis satt til side av lagmannsretten på grunn av urimelighet, og musikerne ble tilkjent erstatning.
Sentrale organisasjoner i musikklivet ble på vårparten i år enige om en anbefalt standardkontrakt for enkeltstående oppdrag. Gledelig nok deltok både Den norske impresarioforening og Music Managers Forum Norway i arbeidet og stiller seg bak dokumentet. Her framgår det at artistens utgifter i forbindelse med den aktuelle spillejobben skal spesifiseres, blant annet fordi ikke påløpte utgifter skal holdes utenfor et eventuelt erstatningskrav mot arrangøren i tilfelle avlysning. Samtidig får man synliggjort den delen av bruttohonoraret som ikke bør inngå i agentens provisjonsberegning.
Det er forøvrig på sin plass når Jon Balke etterlyser tilbud om slike tjenester også for artister som ikke hører til på listetoppene. Siden vi her nødvendigvis snakker om ikke-kommersielle tjenester, hører de etter mitt syn naturlig hjemme i den offentlige kunstner- og kulturpolitikken.
