- Repetitør? spør Maja Solveig Kjelstrup Ratkje inn i telefonen som ringer mens vi snakker. - Nei, nei! Det trenger vi ikke. Hun legger på og ler litt. - Hvordan skulle man laget en pianoreduksjon av dette stykket? Skrapelyder med kontrabassbue! 2. oktober urfremføres Maja Ratkjes første opera, "No Title Performance and Sparkling Water", bygget på to tusen år gamle apokryfiske tekster, blant annet deler av det man mener er Maria Magdalenas evangelium. Den nye - og ganske sikkert svært så annerledes - operaen blir en sentral forestilling under årets Ultimafestival.
Av Hild Borchgrevink
Ratkje er ikke en gang helt sikker på om "No Title Performance and Sparkling Water" er en opera.
- Jeg ville at den skulle være annerledes enn tradisjonell ny opera. Jeg synes det er veldig merkelig å skrive opera i vår tid uten å gjøre noe med den gamle formen. Folk som står helt alvorlige og synger "sooooola skinner uteeeeee"... Man kan ikke skrive på den måten idag uten at det låter ironisk. Det finnes så mye flinkhet i samtidsopera, mye tilbakeholdt perfeksjon. Det er kanskje derfor jeg måtte ha med SPUNK som musikere.
SPUNK er en improvisasjonskvartett som består av Lene Grenager, Hild Sofie Tafjord, Kristin Andersen og Maja selv. - Jeg trenger den friheten, lekenheten og selvfølgeligheten som SPUNK forholder seg til improvisasjon med. Vi tenker ikke på improvisasjon som noe sensasjonelt, men som enhelt naturlig måte å jobbe på, sier hun.
For tre år siden møttes Maja Ratkje og regissøren av operaen, Siw Merethe Mikalsen. Omtrent samtidig fikk Ratkje en tekst av en kollega som mente den kunne være noe for henne. Teksten var en engelsk oversettelse av The Nag Hammadi Library, en samling apokryfiske tekster som har vært gravd ned i en hule.
De apokryfiske bøker er skrifter som er blitt til på slutten av gammeltestamentlig tid og begynnelsen av nytestamentlig tid (dvs. fra omkring 200 f. Kr. til omkring 100 e. Kr.). Ordet "apokryf" betyr "skjult". Kirkefaderen Hieronymus (omkring 400 e. Kr.) brukte ordet om skrifter som ikke fantes i det hebraiske gamle testamente, men var med i vanlige utgaver av Det gamle testamente i gresk oversettelse. Det er i denne siste betydningen vi bruker ordet apokryf i dag. Det varierer noe hvilke skrifter de forskjellige kirkesamfunn regner med til apokryfene.
Sveitseren Plinio Bachmann har redigert tekstene til Ratkjes opera fra den engelske oversettelsen av Nag Hammadi-tekstene.
- Vi har vært en slags arbeidsgruppe, Siv Merethe, Plinio og jeg, vi har vært sammen om å velge ut og sette sammen tekster. Jeg tror et så grundig samarbeid helt fra starten av et prosjekt er ganske unikt. Først nå mot slutten har vi jobbet hver for oss, når hver enkelt skulle inn med sin ekspertise, forteller Ratkje.
Det første utgangspunktet komponist og regissør hadde, var en tanke om totalteater.
- Det å spille et instrument er også noe veldig visuelt som ofte blir gjemt bort i en orkestergrav. I denne forestillingen er musikerne medskapere. Improvisasjon er en viktig del av dette prosjektet. Jeg ser meg selv som den som er ansvarlig for hva som foregår musikalsk, men jeg er ikke noen allvitende kontrollør, sier komponisten.
Operaen er skrevet for trioen POING (saksofon, kontrabass, akkordion), improvisasjonsensemblet SPUNK, slagverkerne Cathrine Nyheim og Knut Aalefjær, folkesangeren Unni Løvlid og to klassisk utdannede sangere, en mezzosopran og en tenor. Musikken er skrevet sammen med og med tanke på akkurat de musikerne som er med.
- Det ville bli ganske vanskelig å gjøre en versjon med noen andre, sier Maja Ratkje. Jeg har valgt disse musikerne fordi det er mennesker jeg kjenner og stoler veldig på. I perioder har jeg vært livredd, ler hun. - Jeg vet jo ikke hvordan dette vil bli til slutt. Men den måten å jobbe på er også et resultat av min erfaring som aktiv musiker, det med å gi musikerne tillit, slippe dem. Så deltar jeg selv litt som musiker også, eller som en slags kapellmester med elektroniske duppeditter.
Maja Ratkje er komponist, vokalist, improvisator og støymusiker. Det er ikke alltid like lett for utenforstående å henge med i svingene. Hun har opplevd at folk har sagt at hun burde velge, avgrense, fokusere. Bestemme seg.
- For meg handler alt egentlig om det samme, sier hun. - Operaprosjektet sammenfatter på en måte alt jeg har holdt på med både som utøver og komponist. Jeg bruker alt jeg kan, improvisasjon, komposisjon, vokal, elektronikk. Musikken blir veldig maksimalistisk.
Forestillingen inneholder også mye tekst, som leses av skuespillere.
- Egentlig er det nesten mer et melodrama enn en opera, sier Ratkje. - Melodramaet som genre er nesten helt forsvunnet idag.
Ratkje har arbeidet scenisk tidligere. Hun har blant annet komponert verk for instrumenter og oppleser, og hun har skrevet scenemusikk til Ibsens Gengangere. Men "No Title Performance and Sparkling Water" er også inspirert av soloalbumet "Voice" hun gav ut i fjor i samarbeid med duoen Jazzkammer.
- Operaen, akkurat som "Voice", bruker hele spekteret mellom sang og tale og andre stemmelyder. Kvederen Unni Løvlid blir et slags bindeledd mellom tale og sang. Men når jeg bruker en klassisk tenor, så har jeg nesten tenkt det som objektplassering. Tenoren er der som musikalsk referanse til den historiske operatradisjonen.
Men har du ikke av og til behov for noen avgrensninger, i forhold til å skape musikalsk form?
- Jo. I operaen er det tekstmaterialet som fungerer formgivende. På Voice var det stemmen min.
Instrumentarium og tekst er sånn sett ganske store territorier, globale som musikalske avgrensninger?
- Ja, sier Ratkje. - Jeg vil gjerne at det skal være slike globale temaer, at det skal finnes et tydelig fundament. Musikken min skal ikke bare være et grundig bearbeidet materiale, det skal ligge en fortelling under. Grensene jeg bruker er på en måte mer konseptuelle enn materielle. Jeg er fascinert av Milan Kundera, blant annet, av hvordan han skaper sammenheng mellom forskjellige deler og forskjellige steder i en lang fortelling, sammenhenger på kryss og tvers av tid, uten at sammenhengen er kronologisk. Jeg vil gjerne fortelle, men jeg vil ikke fortelle eventyr rett frem fra begynnelse til slutt. Det skal ikke være noen pådyttet mening, men samtidig må det være en underliggende semantikk, en dialektikk.
Del to av dette intervjuet, som opprinelig sto på trykk i Ultimas programbok, kan du lese her. "No Title Performance and Sparkling Water" har verdenspremiere på Henie Onstad Kunstsenter torsdag 2. oktober, klokken 20. Forestillingen spilles også lørdag 4. oktober, klokken 12 og klokken 18, samt søndag 5. oktober, klokken 17.
