- Jeg er ikke ferdig ennå!

Ardittikvartetten sitter i en stor, tom konsertsal. Tett foran dem, som en femte musiker, sitter en mann med ryggen til. Kvartetten øver på komponist Ole Henrik Moes verk "Vent". Stykket er lavmælt med et skimrende, langsomt forløp som innimellom brytes opp av skarpere gester. De spiller, lytter, stopper, diskuterer spilleteknikk. Komponisten forklarer om doble overtoner. - Denne måten å jobbe på var selve utgangspunktet for at jeg startet kvartetten, sier Irvine Arditti. Ballade møtte ham før konserten i Aulaen forrige søndag.

10.10.2003 | Av: Hild Borchgrevink

Av Hild Borchgrevink


– Det fantastiske med å arbeide med samtidsmusikk er at man kan trekke inn komponisten, arbeide sammen med ham og derved nå frem til en grundigere interpretasjon av det han har skrevet. Vi skal ikke nødvendigvis rette oss fullstendig etter komponisten, vi kommer jo også inn med en kompetanse som musikere og skal levere en tolkning, men dialogen med komponisten er alltid inspirerende og bringer oss et annet sted med verket enn om vi bare hadde hatt partituret å forholde oss til, sier fiolinisten.

I 1974 startet han kvartetten som utelukkende skulle spille det 20. århundres musikk. Nå har det 20. århundre blitt det 21., og Ardittikvartetten er reisende i samtidsmusikk. Ensemblet har urframført flere hundre verk.

- Da vi begynte hadde jeg aldri i verden trodd at jeg skulle ha dette som jobb, sier Arditti. Jeg begynte fordi jeg brant for ny musikk, for denne måten å arbeide på. I begynnelsen var det ikke mer enn hobbyen min, jeg hadde en orkesterstilling i London. Så fikk jeg med meg tre andre tidligere medstudenter fra Royal College of Music til å spille i kvartett på fritiden.

Men Ardittis engasjement for ny musikk begynte også lenge før kvartetten ble startet. I 1968 reiste han til feriekursene for ny musikk i Darmstadt. Da var han ikke mer enn 15 år.

- Hva i all verden får en 15-åring til å reise alene til Darmstadt?

- Jeg hadde vært på konserter i London. Pierre Boulez var i London på den tiden og dirigerte. Stockhausen også.

- Det var ingen som tok deg med til disse konsertene eller introduserte deg for musikken?

- Nei, jeg fant frem til den selv. Jeg var nok ganske sær. Dette var mens Beatleshysteriet herjet i England, så det var vel ikke helt vanlig å interessere seg for Stockhausen når man var på min alder. Jeg hadde komponert litt mens jeg gikk på skolen, men jeg sluttet med det da jeg var rundt 18 fordi jeg skjønte at jeg var bedre til å spille.

- Hvem var det som underviste i Darmstadt den sommeren?

- Stockhausen var der. Boulez også. Men jeg kunne ikke noe tysk, så jeg fulgte ikke kursene. Jeg hørte alle konsertene og snakket med folk. Jeg lærte enormt mye.

Første gang Ardittikvartetten var i Norge, var på åttitallet. De var invitert til Henie Onstad Kunstsenter hvor det på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet var et miljø knyttet til studioet på kunstsenteret som hadde kontakt med Europas kunstneriske og musikalske avantgarde.

- Vi var faktisk invitert av Ole Henrik Moe sr., faren til komponisten vi skal spille verk av i morgen, forteller Arditti. Moe hadde bestilt en kvartett av Mauricio Kagel, som kvartetten urframførte. – Så ble vi invitert til Ultima, første gang da festivalen var ledet av Åse Hedstrøm.

Senere har kvartetten gjestet Ultima fem år på rad, og gjennom et samarbeid med festivalen har de hver gang urframført et verk av en norsk komponist som har kunnet sitte på deres femte stol på prøve. Det begynte i 1999 med Ragnhild Berstad. Så fulgte verker av Sven Lyder Kahrs, Rolf Wallin og Jon Øivind Ness, og i år Ole Henrik Moe. De fem norske verkene Ardittikvartetten har urframført skal nå spilles inn på CD.

Disse fem tilhører omtrent samme generasjon norske komponister, en generasjon hvor mange hatt fransk klangtradisjon og IRCAMs klangforskning og computerassisterte komposisjon som omdreiningspunkt.

- Kan du se noen likhetspunkter mellom de norske komponistene dere har spilt?

- Nei, jeg synes egentlig ikke det. Komponister utvikler veldig individuelle språk. Man kan ikke snakke om samtidsmusikk som en nasjonal størrelse lenger. Denne forandringen av fokus bort fra det nasjonale og mot individuelle kompositoriske språk, hvor hver komponist eller kanskje til og med hvert verk forsøker å skape et eget univers, er en del av grunnlaget for sekstitallsavantgarden.

I engelsk musikk er det jo, eller var i alle fall, et ganske tydelig skille mellom komponister som Brian Ferneyhough og Jonathan Harvey som har reist ut, flyttet til kontinentet og arbeider i et avantgardistisk språk, og en britisk komposisjonstradisjon som har mer kontakt med det neoklassiske og den sterke engelske kirkemusikktradisjonen.

- Det er de individuelle stemmene som overlever, svarer Arditti. - Kopiene dør. Tenk på Tyskland, på forskjellene mellom en Henze og en Lachenmann. Det er vanskelig å sette fingeren på noe spesifikt tysk hos dem, i alle fall er de veldig forskjellige. Kvartetten har faktisk ofte tatt med seg verk og komponister til nye land hvor de ikke er kjent. Vi gjorde det med Henze, med Platz, med Francesconi, med Rihm.. Når det gjelder England så er det ikke alltid jeg tenker på det som en del av Europa, faktisk.

- Hvorfor ikke?

- Det er en slags øy-mentalitet, man er fysisk avskåret på en måte, og det innvirker på tankesettet. Det er veldig få miljøer og konsertsteder i Storbritannia som har kontakt med kontinental eksperimentell musikk jevnlig. Ett av unntakene er Huddersfield Contemporary Music Festival, men noe tilsvarende finnes for eksempel ikke i London.

Etableringen av Ardittikvartetten betydde også en revitalisering og videreutvikling av strykekvartetten som kompositorisk genre. Det var få eller ingen komponister som skrev for strykekvartett da Arditti startet sin. Sekstitallsavantgarden oppfattet i mange tilfeller strykekvartetten som på vei til å bli museumsgjenstand. Arditti fremholder viktigheten av å forholde seg historisk også til fornyelsen av strykekvartetten.

- Boulez hevdet på et tidspunkt at strykekvartetten var død. Men han har beklaget det overfor meg etterpå, humrer Arditti og siterer Pierre Boulez, en av vår tids mest markante komponister, dirigenter, skribenter og kulturpersonligheter: ”Well, Irvine, I didn’t mean it that way…” - Da Ardittikvartetten hadde hatt sin tredje konsert, hadde vi spilt alle Weberns strykekvartetter. Vi har bestrebet oss på å kunne sette det 20. århundres musikk i en historisk kontekst. Vi spiller Bartók, den sene Beethoven, vi har til og med spilt Ravel. Det var, og er, ikke mange andre kvartetter som gjør det vi gjør. Det finnes noen, men mange av dem spiller musikk av komponister som ikke kan strykekvartettens historie. For å skrive en strykekvartett må du vite hva det er, og for å vite hva en strykekvartett er, må du vite hva den har vært. Når det er sagt, førte jo det at vi startet kvartetten, til at komponister plutselig hadde et instrument hvor de kunne skrive mer eller mindre uten å tenke på tekniske begrensninger, siden de ble tatt med i innstuderingsprosessen.

Ardittikvartetten har i mange år undervist på feriekursene i Darmstadt, hvor de får ferske verk av helt unge komponister på stativene.
- Er det forskjell på hvordan erfarne komponister og unge komponister arbeider sammen med dere?

- Komponister med mer erfaring vet ofte bedre hva de vil med musikken sin, og dermed også hva de vil bruke prøven med oss til. Mer uerfarne komponister blir ofte overrasket over å høre det de har laget. Men det er fryktelig viktig at de får høre det. Selv om stykket kanskje ikke er så sterkt, så kan en komponist lære mye av å få høre hva som er mulig å gjøre.

- Har dere nektet å spille et stykke noen gang?
- Det har skjedd, men kanskje bare to-tre ganger på de tretti årene vi har holdt på. En gang var det fordi jeg mente at verket ikke passet inn i sammenhengen. De to andre gangene var det snakk om verk som krevde mer arbeid enn kvaliteten på verket rettferdiggjorde. Med en komponist som Brian Ferneyhough kan du rettferdiggjøre å ha 10 timers prøve på et stykke. Men hvis stykket ikke er på det nivået, og det krever femten timers arbeid, så er det ikke verdt det. I sånne tilfeller gjør vi egentlig komponisten en tjeneste.

Det var en stund alle forbandt Ardittikvartetten med ekstremt komplisert, utilgjengelig musikk. De har samarbeidet i flere år med Brian Ferneyhough, en av profilene i det som senere er blitt kalt ”new complexity”, en hvor skriften vender tilbake som kompositorisk størrelse etter å ha tilbragt en periode på sidelinjen i 70-tallets fokus på klang, lytting og persepsjon. Ferneyhough skriver inn så mye informasjon til utøveren at det mer eller mindre er praktisk umulig å utføre alt i én framføring. Hensikten med dette er blant annet å tvinge frem energi hos utøveren som forsøker å formidle så mye som mulig av det som er notert.

- Jeg tror samarbeidet med Ferneyhough var en del av årsaken til at dette inntrykket festet seg, sier Arditti. - Vi ”reddet” hans andre kvartett, det var ingen som ville spille den. Ikke lenge etter traff vi Elliot Carter, og så ble det hetende at vi bare gjorde ting som var uspillelige. Jeg er veldig glad for at vi har kommet oss ut av den stigmatiseringen. Det at vi har gjort Cage og Feldman har nok hjulpet.

I den generasjonen som kommer etter de norske komponistene Ardittikvartetten har spilt verker av, er det flere komponister som samtidig også arbeider som utøvere, også med improvisert musikk. Hvis kvartetten fortsetter å urframføre norske verk på Ultima, kan det hende at de en gang vil bli utsatt for noen som vil ha dem til å improvisere. Hva tenker Irvine Arditti om improvisasjon?

- Vi kan spille de mest kompliserte partiturer i verden. Jeg ser ikke noen grunn til at vi skal holde på med improvisasjon. Men den viktigste grunnen til at jeg sier det, er at improvisasjon er vanskelig. Jeg tror at hvis du skal improvisere, så må du som musiker sette deg i en helt uavhengig, fri tilstand. Vi påvirkes hele tiden av all musikken som går gjennom fingrene og hodene våre. Jeg tror ikke jeg kan fristille meg på den måten.

Kvartetten arbeider imidlertid ofte med live elektronikk. I Jonathan Harveys nye, fjerde strykekvartett som ble framført på søndagens konsert, satt komponisten selv og bearbeidet strykerklangen elektronisk. Ardittikvartettens lyder ble bearbeidet og flyttet rundt i et tredimensjonalt akustisk rom. Ved hjelp av programvare fra IRCAM er det mulig å plassere lyden i et hvilket som helst tredimensjonalt punkt, og dette punktet kan så flyttes så lyden ikke bare oppleves som om den beveger seg fra høyttaler til høyttaler, men i selve rommet. Hvordan er det som utøver å arbeide med elektronikk på den måten?

- Forhåndsinnspilt lyd, tapes, kan være vanskelig å integrere i ensemblet på en god måte. Med live elektronikk er det annerledes, det responderer på hva vi gjør som musikere.

I 1999 ble Ardittikvartetten tildelt det internasjonale musikklivs Nobelpris, Ernst von Siemens Musikpreis, som det første ensemble i historien. Prisen ble grunnlagt av barnebarnet til Siemenskonsernets grunnlegger Werner von Siemens, i desember 1972. Den gis hvert år til en komponist, utøver eller musikkviter som har gitt et fremragende, livslangt bidrag til internasjonalt musikkliv. Ernst von Siemens var overbevist om at økonomien står i gjeld til kunsten og at det å stimulere kultur og skapende arbeid dermed ikke bare er en blomst i knapphullet for Siemens, men en støtte til de samme kreative kreftene som trengs for å lykkes i næringslivet.

"Stiftelsen har valgt å belønne ensemblets kreative aktivitet. Uten denne aktiviteten ville musikk slik vi kjenner den, opphøre å eksistere. […] Vi er kanskje fortsatt fanger av Sturm und Drang og disipler av Nietzsche: av at intet kunstnerisk ensemble, uansett hvor fremragende det er, kan drømme om å overskygge individet, le homme extraordinaire, ham som romantikkens og opplysningstidens filosofer døpte ’geni’ og som i vårt fattigere språk har lånt det mer snertne engelske ’star’. Men [i Ardittikvartettens tilfelle] gjelder et ikke-matematisk teorem: helheten er mer enn summen av delene,” skrev Siemens-juryen blant annet i sin begrunnelse.

I sin takketale kvitterte Irvine Arditti med følgende: – Vi har nå fått denne prisen som deles ut for livslang innsats. Vi er svært glade, men jeg må få lov til å komme med en tilføyelse: Jeg er ikke ferdig ennå!!

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!