Musikkinformasjonssentret har fått ny direktør. Svein Bjørkås (50) kommer fra jobben som forskningsleder i Norsk kulturråd, hvor han blant annet har vært oppdragsgiver for utredningene om populærmusikk, ensemblene og folkemusikk. Han er utdannet sosiolog og portrettfotograf, forsker for øyeblikket på kunst i offentligheten, er fascinert av festivaler som organisasjonsform og kommer fra Bergen, men savner ikke å bo der. - Musikklivet er et fristende sted å være fordi feltet er så komplekst, sier Bjørkås til Ballade i dette velkomstintervjuet. Han mener MIC ikke bare har en forpliktelse til å være i den musikalske offentligheten, men også til å skape den. - MIC bør være et selvlysende fluepapir som både tiltrekker seg og gir fra seg oppmerksomhet, sier Bjørkås.
Av Hild Borchgrevink
Svein Bjørkås har arbeidet med forskning og utredning av kultur- og musikkfeltet i tyve år. Hvorfor vil han gi slipp på en rolig forskerjobb, og hvorfor vil han akkurat til MIC?
- Jeg har etter hvert beveget meg i retning av å være en forskningsperson i nær kontakt med mange aktører på kulturfeltet, gjennom den jobben jeg har hatt i Kulturrådet. Jeg har lyst til å anvende innsikt i praksis. Og hvis man først har bestemt seg for å gå fra å forske til å være operativ i kulturfeltet, er musikkfeltet veldig fristende. Det er så komplekst og mangfoldig, sier Bjørkås.
Han synes MIC har møtt denne komplekse virkeligheten på en spennende måte gjennom å endre formålet sitt fra å informere om kunstmusikk til å drive dokumentasjon, informasjon og formidling om alle musikkformer og hele det profesjonelle musikklivet i Norge.
- Musikkinformasjonssentret har klart å omstille seg i forhold til en virkelighet som har forandret seg. Sentret har modernisert seg. Det å ville gi likeverdig informasjon om og formidling av alle genre og alle interesser, på et almenkulturelt grunnlag, er en modig ambisjon, synes Bjørkås.
Han er også imponert over det brede nettverket norsk musikkliv har internasjonalt. Han mener musikkfeltet har vendt tilbake til en situasjon man også hadde for 150 år siden, i det at ensembler og enkeltkunstnere har etablert sterke internasjonale relasjoner innenfor sine musikalske fagfelt.
- Det er ikke lenger slik at norsk musikk er noe enhetlig som kan sendes ut i verden, og at musikken der ute i verden er noe enhetlig som kan hentes hit. Det er flettet sammen, og MIC befinner seg også i denne internasjonaliserte virkeligheten, som del av det internasjonale IAMIC-nettverket som driver med informasjon og formidling.
Dessuten tror Bjørkås at avstanden mellom forskning og informasjon om kultur er ganske liten.
- Jeg skal være den første til å si at jeg ikke er noen spesialist i musikk, sier han. - Men både når man skal informere, formidle og forske, må man først og fremst vite hva som skjer og forsøke å forstå det. Veldig mye av det jeg har arbeidet med berører musikkfeltet, og det er jo også mange forskjellige kompetanser som er viktige i en jobb som denne. Jeg tror det går an å overføre kunnskap mellom de to verdenene.
Svein Bjørkås har også skrevet om arbeidsforhold for frilanskunstnere, og han leder for tiden et prosjekt om norske kunstoffentligheter hvor han har spesielt ansvar for å skrive om kunstfestivalene. – Her er jo musikkfestivalene dominerende, sier Bjørkås.
– Festivaler er fascinerende organisasjoner, de baserer seg på en blanding av frivillig arbeid, offentlig støtte og marked, og så blir det bygget en ny type organisasjoner ut av det. Festivalene har også ofte gode nettverk internasjonalt. Jeg intervjuet en festivalsjef som sa at festivalen er den postmoderne måte å organisere formidling av kunst og musikk på, og det tror jeg det er noe i.
Et eventuelt inntrykk som måtte ha oppstått av en akademiker som myser støvdryssende mot solen og tar sine første skritt i den virkelige verden stemmer altså dårlig. Det ligger nær Svein Bjørkås' hjerte å være operativ. Fotografen Bjørkås begynte først å skrive billedtekster som ble lengre og lengre i en, ifølge ham selv, kort og syndig karriere som sivilarbeider og journalist i en ytterst lokal avis i Fyllingsdalen. Etterhvert skjønte han at det verken var fotograf eller journalist han skulle være. I stedet ble han sosiolog og daglig leder for det noe Kafka-klingende organet Norske Kunsthåndverkeres Formidlingssentral, hvor han etter hvert fikk ansvaret for å slå sammen formidling og fagpolitikk til organisasjonen Norske Kunsthåndverkere.
- Perioden i Norske kunsthåndverkere var på en måte på slutten av storhetstiden for den kulturpolitikken som bestod i å delegere de offentlige ressursene til kunst og kunstnere til sterke interesseorganisasjoner, sier Svein Bjørkås. – Så jeg har opplevd det også, smiler han.
Senere arbeidet han med kunstsosiologi og kulturpolitikkforskning ved Telemarksforskning i Bø og ved Høgskolen i Vestfold. Han var leder for Senter for kulturstudier ved Universitetet i Bergen i fire år, men påstår da vi lurer på om den våte Oslosommeren får ham til å føle seg ekstra hjemme, at han måtte i butikken og kjøpe regnfrakk da han flyttet tilbake til Bergen. I 1994 var han med på å opprette Kulturrådets utredningsseksjon, som han de siste årene har ledet. Her har han blant annet hatt oppdragsgiveransvar for flere av de store musikkutredningene som ble laget i forkant av kulturmeldingen. Frem mot kulturmeldingen ble det laget evalueringer først om jazz og deretter om populærmusikk, folkemusikk, ensemblefeltet og orkestrene.
– Det var viktig at det i forkant av kulturmeldingen forelå evalueringer og utredninger av disse feltene, sier Bjørkås. Han tror det har bidratt til et mer mangfoldig og riktigere bilde av norsk musikkliv i selve meldingen, og synes kulturpolitikken er på god vei til å tilpasse seg en ny virkelighet hvor man ikke lenger deler inn kulturen i kunst og ikke-kunst, men heller i godt og dårlig.
- Det har vært en tendens til å tenke at alle slåss om plassen i én kulturoffentlighet. Men både her og internasjonalt har det skjedd en likestilling av genre. Som andre deler av kunstlivet er også musikkfeltet blitt desentralisert, det er mange, store og små enheter som lager, utøver og formidler musikk, mange musikalske subkulturer. Det har sammenheng med mange ting, blant annet med utdanningsnivå. Det er flere og flere som kan formulere sine egne offentligheter, så å si.
Dette mangfoldet har også forandret hvem musikken henvender seg til, og dermed også markedet for musikken, hevder Bjørkås. Det er ikke så lett å peke på et enhetlig publikum lenger. I denne situasjonen blir det å være synlig veldig viktig.
- Det å være offentlig er blitt viktig og ressurskrevende. Det har blant annet musikkindustrien skjønt. De har desentralisert selve produksjonen, men sentraliserer formidlingen ved å pumpe store ressurser inn i å synliggjøre og distribuere musikken.
Men er det utelukkende noe å beundre dem for?
- På ingen måte. Jeg tror imidlertid ikke man skal lukke øynene for gode sider ved markedsmekanismen selv om man driver på et almenkulturelt og ikke-kommersielt grunnlag, sier Bjørkås. – Da kan man stå i fare for å lure seg selv til å tro at man er bedre enn man er.
Men han synes altså først og fremst at hans forgjengere og MICs styre har vært modige og flinke til å respondere på hvordan dagens musikkliv ser ut, når de har bestemt seg for å favne hele spekteret av det norske profesjonelle musikklivet.
– MIC bør ikke bare være i den musikalske offentligheten, men også bidra til å skape den, sier Svein Bjørkås. - Et selvlysende fluepapir som både tiltrekker seg og gir fra seg oppmerksomhet.
