Kombinasjonen Oslofilharmonien og samtidsmusikk er ikke alltid like vellykket, men med et av de mest interessante samtidsmusikkprogrammene Oslofilharmonien spilt på lenge, og under Christian Eggens formidable ledelse, løftet orkesteret taket i konserthuset sist fredag. Solistene Einar Henning Smebye, Benoît Fromanger og Dan Styffe gled også rett inn i suksessen. - Et lite stykke norsk musikkhistorie ble dessuten skrevet, da Oslofilharmonien til slutt presenterte Rolf Wallins "ACT" for første gang på norsk jord, skriver Magnus Andersson.
Av Magnus Andersson
Først ut var Finn Mortensens "Konsert for klaver og orkester", op. 25, fra 1963. Selv blant mange musikere er Mortensen å regne som en outsider i norsk musikkhistorie. Men la oss håpe at fredagens konsert var et de av mange små skritt som skal til for å bøte på det missforholdet. Mortensens konsert plasserer seg i Darmstadtskolens (Boulez, og fremfor alt Stockhausen) estetiske verden, men Mortensen har integritet nok til å omskape den kontinentale strømningen til noe umisskjennelig Mortensensk. Mens Darmstadtkomponistene underla alle musikkens parametre seriell organisering, var Mortensen aldri like streng i sin serielle tilnærming. Rytmen er langt mer tradisjonell hos Mortensen enn den er hos Boulez/Stockhausen, og hva Mortensen fremfor alt skaper er lange linjer og store spenn - noe som neppe kan sies om en eneste 50- eller 60-tallskomposisjon fra Darmstadtherrene.
Teknisk stiller Mortensens klaverkonsert uhorvelige krav til solisten. Men Einar Henning Smebye, landets fremste pianist for samtidsmusikk, hadde overskudd nok til å sette de ytterst kompliserte tekniske strukturene i en spenstig rytmisk sammenheng, noe som er forutsetningen for at musikken skal fremstå som den lineære størrelse den er. Mortensen oppfattes enn i dag som radikal modernist, og hans musikk blir som oftest spilt og lyttet til som om den var en avløper til Weberns punktmusikk. Men fredagens konsert stilte Mortensen i et lys han fortjener. Med sin forståelse for musikkens rytmikk, for dens klang, og for dens mikro- og makrostrukturer, trakk Smebye ut musikkens lange linjer og viste til hvor romantisk Mortensen egentlig er i sitt uttrykk. Fremførelsen bør stå som en referanse til hvordan Mortensen kan og skal oppføres.
Deretter skulle Philippe Hurels fløytekonsert "Phonus" uroppføres. Den var relatert til Debussys "Faunens ettermiddag". På samme måte som Debussys klanger ikke forteller med hjelp av funksjonsharmonikken, men hvor klangene "an sich" bærer musikken, valgte også Hurel å la lange spenn av lyrisk klang dominere verkets konstruksjon. Referansebruken til "Faunen" var også tydelig i Hurels åpenlyse sitater. I programkommentaren uttaler seg Hurel om verket:
"Men i motsetning til slik jeg vanligvis gjør det, organiserte jeg ikke alt på forhånd denne gangen. Jeg lot meg lede av "inntrykk", av følelser av farger - for å oppnå denne effekten brukte jeg den samme instrumentasjonen som Debussy bruker - og samtidig som jeg skrev, benyttet jeg meg av forskjellige teknikker for å fornye fargene i harmonikken i hele verkets forløp: spektrale teknikker (analyse, kompresjon og utstrekning av spektre, frekvens-modulasjon, virtuelle grunnfrekvenser...) eller en friere bruk av modale overlagringer."
Hurels fargesansing, filtrert gjennom spektrale teknikker, var en vellykket måte å oversette Debussys klassiker til et samtidens tonespråk.
Det siste, at oversette historien slik at den får relevans i våre dager, var dessverre en oppgave som viste seg å være noen nummer for stor for Rune Rebne. Hans "Kontrabasskonsert" var preget av et rytmisk driv som hørtes ut til å være avledet fra Stravinskij, men med en orkestersats uten særlig mening og innhold ved siden av drivet, klinget Rebnes verk håpløst anakronistisk.
Også kveldens avslutningsverk, Rolf Wallins "ACT", var som en Stravinskijkommentar å regne. Men hvor Rebnes konsert var en blek skygge av Stravinskijs tonespråk, fremsto Wallins verk, med integritet som preger en stor komponist, som mer enn en verdig kommentar til den store russeren. Wallin viste full beherskelse over instrumentasjons- og klangkunsten, og den musikalske lekenhet med hvilken han behandlet musikkens form, er helt unik i norsk sammenheng. Jeg skulle gjerne ha løftet hatten min for mannen og verket, om det ikke var for at hatten ble blåst av mitt hode i en av de råeste fremførelser jeg har hørt Oslofilharmonien prestere. På ingen måte var verket et kompromiss for å behage publikum, men den ufravikelige ærligheten, sammen med den ekstraordinære fremførelsen, viste samtidsmusikken fra sin beste side. Hatten av mine herrer, Rolf Wallins "ACT" vil bli stående som et standardverk i det norske orkesterrepertoaret.
