Bassist Håkon Thelin slutter seg til frustrasjonen over Spellemannshowet på TV2. - Spellemannprisen burde vært et program hvor mangfoldet, meningene og kunstnerne fikk komme frem. I stedet sammenligner man kjoler! Vi mangler en kritisk og analytisk medietradisjon i Norge som kan formidle de dypere og ofte samfunnskritiske aspektene ved musikken. Det gjelder både for såkalt seriøs musikk og populærmusikk, skriver Thelin. - Jeg tror de aller fleste er enige med meg, så hvorfor dilter vi bare med, år etter år, mens medias fremstilling blir stadig mer fordummende?
Av Håkon Thelin, bassist
Erik Gard Amundsen og Synne Skouen kommer i Ballade med fortvilte utrop etter at nok en Spellemannprisutdeling er overstått. Min frustrasjon over showet (for det er kun det det er: et latterlig show) øker også for hvert år som går. Jeg er helt enig med Erik i at pasienten (norsk musikkliv) nå har lidd så mye at nye metoder må tas i bruk for å bringe livet tilbake igjen.
Spellemannprisen føyer seg inn i rekken av kommersielle tv-programmer. Kun laget for at TV2 og sponsorene skal tjene penger. Men jeg synes dette blir ekstra tydelig under Spellemannprisen fordi alle preker høylydt at dette er musikkkulturens fest. En hyllest til musikken som kunstart! Men nå må vel selv den mest hjernevaskede og hjernedøde konsument snart gjennomskue at dette er nok en stor løgn. Delvis arrangert av den kommersielle platebransjen, og velvillig hjulpet av det gjennomkommersielle og flaue TV2.
Og hva kommenterer man etter Spellemannprisen: kjolene!! Og kun kjolene!! Hva faen er det for noe? Siden tv og massemedia er så allestedsnærværende har de et spesielt ansvar for å formidle dypere verdier til folket. Slik som det er nå så støtter TV2 opp om et samfunn bygget på nyliberalismens verdier.
Vi har ikke noen medietradisjon for å dekke de dypere virkningene av kunst- og kulturbegivenheter i Norge. Særlig ikke på musikkfronten. Vi har ingen massemedier som i særlig grad tar musikken på alvor, er kritiske og analytiske og som formidler de dypere (og ofte samfunnskritiske) aspektene ved kunsten. Dette gjelder ikke bare oppmerksomheten (eller mangelen på den) som den "seriøse" musikken (klassisk, samtidsmusikk, avantgarde jazz , fri-impro og elektronika) får, men det er også i de like så overflatiske populæranalysene og anmeldelsene av populærmusikken. Selv om avisene har mer enn nok på trykk om populærmusikken så tjener ikke dette noe annet formål enn å sørge for at plata selger (som et underholdningsprodukt) eller ikke selger. Igjen kun markesliberalisme. Satt litt på spissen.
NRK sitt spellemannshow var langt ifra slik min utopiske idealutdeling ser ut, men det var tross alt litt bedre enn TV2 sin utgave. Desverre var tendensen i løpet av de siste årene NRK arrangerte Spellemannprisen at utdelingene ble mer kommersielle og "amerikaniserte", og til slutt måtte NRK gi den fra seg med begrunnelsen om at det ikke lønner seg lenger. Dette var helt klart en feig resignasjon av NRK som medførte at TV2, med sine absolutte krav om økonomisk lønnsomhet, kunne ta over produksjonen av showet. Noe som igjen medførte en ensidig og ukritisk fokus på den profittskapende populær- og underholdningsmusikken. Spellemannprisen skal ifølge TV2 kun underholde, og da må det også være lettfattelig. Publikum må ikke bli fortalt spesielt mye de ikke visste fra før, det vil blant annet si at artistene som opptrer må være kjente for allmennheten og at smalere kategorier ikke får plass i sendingen. Videre må alt gå raskt unna. Det er ingen tid til bakgrunnsforklaringer, dybdeintervjuer, lange takketaler eller en nærmere presentasjon av musikken. Argumentene om at TV2 gir folket det de vil ha er en glatt omskriving av det som egentlig foregår. Sannheten om TV2 er at "vi gir folket det vi tror vi kan tjene mest penger på", for å sitere Bendik Wold og Magnus Marsdal (Tredje venstre, forlaget Oktober, 1994).
Tilbake til Spellemannprisen, eller retter sagt til festen etter showet og Dorthe Skappel:
Når til og med Mia Gundersen føler seg tydelig flau over å bare måtte snakke om klærne hun og de andre har på seg, så burde alle skjønne at dette har gått alt for langt!
Det burde være så enkelt å la mangfoldet, meningene og kunstnerne komme frem under og etter et program som Spellemannprisen. Og dette ville blitt så veldig mye mer interessant enn å sammenlikne kjoler. Det er dette som burde bli hovedingrediensene i den nye Spellemannprisen. Jeg tror de aller fleste er enige med meg i dette. Så hvorfor dilter vi bare med år etter år, mens medias fremstilling blir stadig mer fordummende og overflatisk? Nå burde musikerne engasjere seg for det som er deres plikt: mangfoldet og demokratiet, refleksjonen og provokasjonene, styrkingen og opprettholdelsen av den kunstneriske kvaliteten.
Spellemannprisen føyer seg fint inn i rekken av norsk presses musikkomtale hvor man forholder seg veldig overflatisk til musikken. Det kulturelle utbyttet av dagens Spellemannpris er uhyre lite. Det økonomiske utbyttet går i lommene til noen svært få men mektige aktører. Dersom alternativet til et TV2-produsert spellemannshow er ingenting, vil jeg gå for det siste. Musikken og kulturen sier uansett så utrolig mye mer enn denne fattige tv-underholdningen.
Håkon Thelin
Håkon Thelin (f. 1976) avsluttet våren 2003 sitt hovedfagsstudium ved Norges Musikkhøgskole der han har drevet et teoretisk og praktisk arbeide omkring perkusjonsteknikker på kontrabass. Han jobber som frilans musiker med jevnlige oppdrag i alle norske profesjonelle symfoniorkestre, blant annet med engasjementer som solobassist i Den Norske Opera, samt mindre kammergrupper som Telemark kammerorkester, MiN-ensemblet (Musikk i Nordland), Bodø Sinfonietta, Ensemble Ernst og Cikada. Han spiller i ny-musikk ensemblet Oslo Sinfonietta og har samarbeidet med internasjonale utøvere som Irvine Arditti, Garth Knox og Pierre-Andre Valade. Han har deltatt på en rekke ny-musikk innspillinger i Norge (bla. Oslo Sinfonietta, POING , Ensemble Ernst og MiN-ensemblet) og Tyskland (Tuchfülungs-ensemblet). Han holder jevnlig solokonserter med ny musikk på programmet, og under Ultima-festivalen 2004 urfremførte han flere egenkomponerte solostykker for kontrabass. Thelin spiller i bandet til Jono el Grande, har improvisasjonduo med perkusjonisten Ingar Zach og spiller barokkmusikk i ”Holberg Barokk”. Han har en duo med fiolinisten Ida Kristine Hansen som gjorde sin første turne på Nordlandskysten sommeren 2004 med flere urfremføringer og et program med innhold fra barokkmusikk til samtidsmusikk og folkemusikk. Hans første solo-CD ”a p)reference to other things” med verk av Druckman, Xenakis og Sørensen samt egne komposisjoner ble utgitt i oktober 2004 på Ny Musikks plateselskap Albedo.
Bassist Håkon Thelin slutter seg til frustrasjonen over Spellemannshowet på TV2. - Spellemannprisen burde vært et program hvor mangfoldet, meningene og kunstnerne fikk komme frem. I stedet sammenligner man kjoler! Vi mangler en kritisk og analytisk medietradisjon i Norge som kan formidle de dypere og ofte samfunnskritiske aspektene ved musikken. Det gjelder både for såkalt seriøs musikk og populærmusikk, skriver Thelin. - Jeg tror de aller fleste er enige med meg, så hvorfor dilter vi bare med, år etter år, mens medias fremstilling blir stadig mer fordummende?
