Populærkomponist og Unit Five-vokalist Tore Hansen synes det er urettferdig at kunstmusikk skal betales fire ganger bedre per radiominutt enn en popmelodi eller vise. I går kritiserte Hansen Komponistforeningen og TONO for å tvinge populærkomponister til å subsidiere "truede musikkarter" mot deres vilje. I dag får Hansen svar av Komponistforeningens leder Synne Skouen, som også er styremedlem i TONO: - Tore Hansens utfall i Ballade illustrerer godt hvor uklokt kulturminister Trond Giske har uttalt seg i spørsmålet om hvem som kaster dritt på hvem i musikklivet, sier Skouen. Hun vil ikke krangle med Hansen: - Jeg vil nøye meg med å påpeke at måten Tono har fungert på ikke er noen særnorsk oppfinnelse, men tvert i mot i pakt med hvordan kollektiv forvaltning av opphavsrett har fungert i Europa.
Av Synne Skouen, leder i Norsk Komponistforening og styremedlem i TONO
Det har for eksempel gitt Hansen anledning til å gjenta påstander om hvordan Tono fungerer, som ikke er blitt sannere i løpet av den tid som er gått siden han framsatte dem sist.
Ikke bidrar de til det samarbeidsklima som norsk musikkliv som helhet er avhengig av framover heller, hvis vi skal klare å berge våre små, nasjonale rettigheter i et globalt marked.
Mer krangling, mindre kake
En av dem som kjenner den internasjonale situasjonen på opphavsrettssiden godt, har påpekt at hvis komponistene nå bruker tiden på å krangle seg i mellom om hvordan kaker skal deles, vil det snart ikke være noen kake igjen for komponister å dele. Det er derfor europeiske komponister innen alle sjangre nylig vedtok å etablere en felles plattform å arbeide på, for saker det hersker enighet om.
Derfor vil jeg ikke krangle med Tore Hansen, men nøye meg med å påpeke at måten Tono har fungert på ikke er noen særnorsk oppfinnelse, men tvert i mot i pakt med hvordan kollektiv forvaltning av opphavsrett har fungert i Europa.
- Pop og rock er representert
Samtidig er det riktig at strukturen i opphavsrettsselskapene er i endring, i populærmusikkens favør.
Det er en nødvendig prosess, som ikke minst Norsk komponistforening, sammen med representanter for NOPA og norske musikkforleggere, har bidratt vesentlig til. I motsetning til hva Tore Hansen skriver, er pop og rock representert både i Tono og i de fordelingsfond han nevner.
Nedlatendhet og revansj
Selvfølgelig handler det om ulike interesser, og selvfølgelig kan ikke alt vinnes eller tapes over natta i en slik prosess.
Akkurat som klassisk skolerte komponister lenge sto på skuldrene til Beethoven og kikket nedlatende på populær musikk, står i dag en og annen av Tore Hansens kolleger på skuldrene til The Beatles, og kikker nedlatende og kanskje ikke så lite revansjelystne på begrepet samtidsmusikk.
Sannheten er at vi alle er avhengig av å ha et stabilt Tono som kollektiv forvalter av verdensrepertoaret i landet Norge, og at vi alle sitter på skuldrene til utenlandske komponister, uansett sjanger.
Den dagen vi har slengt så mye dritt om hverandre, og skitt så grundig i eget reir at det ikke lenger fins snev av enighet om hvor viktig det er å bidra til å opprettholde flere typer musikk i dette landet, da vet jeg hvem som har grunn til å glede seg, og det er hverken Tore Hansen eller jeg.
