Cool Cats, The

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006050409492379816433

The Cool Cats ga ikke ut eller solgte like mange plater som ►The Beatniks, ►The Vanguards eller ►The Pussycats, men de nøt like stor respekt som disse blant både musikere og publikum, og deres navn fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som de andre store norske 60-tallsgruppene. The Cool Cats var utmerkete musikalske ambassadører for sin samtid, både hva musikalske ferdigheter og musikalsk uttrykk angår.

The Cool Cats ble startet i Bærum den 25.10.1958, i den verste rock’n’roll-tida. Kjernen bak bandet var norsk-amerikaneren ►Jan Rohde, som sang, og gitaristene Tor Møkleby, Morten Kolstad og Erik Garthus. Til å begynne med var de et skiffle-band, med atskillige gitarister i rekkene. Et halvt år senere, i 1959, hadde Eirik Wangberg kommet med i bandet. Han hadde lyst på en bassgitar, noe han hadde hørt om, men aldri sett. Den eneste muligheten var å bygge en sjøl. I påsken 1959 gikk turen til Uddevalla i Sverige på scooter for å kjøpe strenger, og å få målt opp avstanden mellom båndene. Og den ferdige bassgitaren fungerte.

Deres første single hadde Rohde som vokalist i låtene «It Takes A Worried Man» og «Lotta Lovin». Den kom i 1959, og det skulle faktisk gå over fem år før den neste kom. The Cool Cats ble tidlig på 60-tallet et shadowsband som så mange andre, men etter at Beatles-bølgen skylte inn over Norge, begynte også de med sang. Og medlemmer kom og gikk, alt i alt hadde de mer enn et dusin forskjellige besetninger frem til de ble offisielt oppløst den 3.10.1967.

Svært mange av medlemmene fikk klengenavn etter hvert. Erik «Titte» Foss Jensen, Erik «Fager» Fagerhøi (bass) og Ole A. «Skinny» Sørli (sang, gitar, orgel) var alle stabile faktorer, og gitaristen Paul «Hetta» Karlsen kom med i oktober 1965. Han spilte med hette over hodet den første tida, slik at ingen skulle vite hvem han var, derfor dette klengenavnet. Sørli og Karlsen var med til siste slutt. Andre legendariske medlemmer var trommeslageren «Guggen» Tørraasen, som senere begynte i ►Kjell Karlsens Orkester, han ble etterfulgt av Ole Jacob «Jacken» Edna.

I 1964 kom single nr. to, «Poison Ivy»/«I’m A Hog For You», mens det deretter kom en single per år. «Mother-in-law»/«Somebody Help Me» kom i 1965, i 1966 slapp gruppen ut en norsktekstet single, «Truls» med «Bamsens fødselsdag» på baksida. Dette var vel så mye humor som rock, og ble til fordi bandet ikke ville synge seriøst på norsk, noe plateselskapet forlangte. The Cool Cats var redde for å bli assosiert med mer søtsuppelignende musikk. I 1967 kom bandets siste single, «Machines» med «I Love You So» på baksida.

Bandets musikalske repertoar på midten av 60-tallet var svært variert. Mørke Yardbirds-låter som «Still I’m Sad» gikk side om side med gladlåter som «A Taste Of Honey», de spilte «Penny Lane» og «Yesterday» av The Beatles, og de hadde ikke lagt Shadows-bølgen helt på hylla heller. Måtte de, så kunne de spille instrumentallåten «Amorada». Dessuten var de et av de første bandene som reklamerte med at de brukte orgel på scenen, dette var noe som hjalp til å trekke folk, så slikt ble det opplyst om på plakaten. Dette til tross, de var så langt fra noe gjennomsnittlig danseorkester, The Cool Cats var et rockeband, både musikalsk og utseendemessig. Punktum.

Etter en Danmarks-turné i 1967 ble bandet oppløst, hovedsakelig av økonomiske årsaker. De to mest kjente personene fra bandet i ettertid, om vi ser bort fra svært tidlige musikere, var Karlsen og Sørli. Paul Karlsen gikk videre med bandet Happie, for så i 1971 å gjøre seg bemerket som arrangør av Kalvøyafestivalen. Ole A. Sørli startet senere plateselskapet NotaBene og har vært manager bl.a. for ►Dollie de Luxe.
 

Relaterte bedrifter:
Cool Cats, The (Utøverinstitusjoner\Band)