Jacobsen, Stanley

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006051610271658424353

Trubadur, komponist og sivilagronom, f. 14.05.1949, opprinnelig fra Sunnhordland. Han er ansvarlig for to av de mest populære visene fra vest; «Skigardsvise» og «Imorgon, imorgon». Jacobsen er utdannet sivilagronom ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, men etter å ha praktisert en tid som sivilagronom kastet han seg ut i en tilværelse som trubadur på heltid fra 1976.

Det var ►Otto Nielsen som oppdaget Jacobsen, og som presenterte ham for det norske folk i sitt radioprogram Søndagsposten. Historien begynner på Norges Landbrukshøgskole på Ås, der Josef G. Larssen virket som vaktmester og revyarbeider, spesielt innen det musikalske. Hans faste makker var komponist Monrad Holm Johnsen fra ►Salhuskvintetten. Etter at denne gruppen ble oppløst i 1972, fortsatte Johnsen og Larssen sitt samarbeid, og nå var det altså elevene på Ås som fikk nyte godt av det. Blant dem var Stanley Jacobsen, som på revyen i 1974 dukket opp på scenen med en stillferdig vise til en melodi av Finn Ludt.

Nielsen fikk nyss om denne visesangeren, og inviterte ham til å fremføre «Skigardsvise» i Søndagsposten. Dette førte til opptreden i TV og platekontrakt med Phonogram på etiketten Philips. Albumet Frå skigard til øygard (1976) signaliserte starten på en platekarriere som skulle vare frem til 1982, avstedkomme sju LP-er (hvorav seks produsert av Otto Nielsen) og en rekke visefavoritter. Av disse er nok «Skigardsvise» og den humoristiske «Imorgon, imorgon» de mest kjente. Nettopp disse to titlene viser spennvidden i Stanley Jacobsens materiale: Den seriøse, unge mannen med tanker om åpenhet og omsorg i «Skigardsvise», og den lune humoristen som harselerer litt med dem som vil utsette alt til i morgen – eller enda senere.

Allerede på sin første LP viste Stanley Jacobsen at han var en visekunstner med særpreg. Han boblet nesten over av glede i hyllestene til våren, sommeren og de små gleder i livet, og det er den siden de fleste kjenner til. Men mange av visene stakk ganske dypt, så som «Gina med gitaren», og de krevde en fremførelse som kunne vise både harme og forståelse. Dette klarte Jacobsen å formidle ved hjelp av sin troverdige innlevelse. Derfor er det «Leve i stunda» som er den innspillingen som best beskriver artisten Stanley Jacobsen. Det er på en måte den seriøse varianten av «Imorgon, imorgon», idet lytteren oppfordres til å stoppe litt opp og leve i nuet i stedet for hele tiden å tenke på morgendagens gjøremål.

Etter tre LP-er med viser av Johnsen og Larssen, ble Jacobsens fjerde plate laget i samarbeid med forfatteren Ingvar Moe fra Etne i Sunnhordland. Jacobsen satte selv melodier til Moes sangtekster, og Moe leste dikt mellom hver av visene på platen. Svein Arne Lindemark sto som arrangør for musikken. En samleplate ble etterfulgt av No er eg heime (1980), der Jacobsen omsider fremsto også som sin egen visesmed. Han hadde vært med på å lage samtlige tolv viser, seks av dem på egen hånd.

Stanley Jacobsen ga ut sin siste LP i 1982. Austanfor aust og vestanfor vest var den første platen som ble laget uten Otto Nielsen (Ola Selvær var produsent), og kanskje var det symbolsk at det derfor ble den siste platen Jacobsen laget. Treffende nok var en av visene en nynorsk oversettelse av den svenske «Høstvisa». Da komponistene Tove Jansson og Erna Tauro fikk lese den nynorske teksten, sendte de takkebrev til Josef G. Larssen, som hadde oversatt den. Stanley Jacobsen gikk tilbake til jobben som sivilagronom, og opptrer siden bare sporadisk.
 

Relaterte personer:
Stanley Jacobsen, Artist