Nikolaysen, Ellen

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006051913101922153810

Sanger og skuespiller f. 10.12.1951 i Oslo. Hun hadde opprinnelig tenkt å bli operasanger, men debuterte profesjonelt i TV, i Talent 1970. Hun kom med sin første LP Stans! Jeg vil gi deg en sangi 1972. 1971–75 var hun medlem i ►Bendik Singers. De sang ►Arne Bendiksens «Å, for et spill» til en hederlig sjuende plass i internasjonal Melodi Grand Prix i 1973 samme år som hun ga ut den påkostede, engelskspråklige Freckles.

I 1974 vant hun World Popular Song Festival i Tokyo med «You Made Me Feel I Could Fly» og norsk Melodi Grand Prixi 1975 med «Det skulle ha vært sommer nå». Hun fulgte opp med Kom (1976) og Jul med Ellen og Hans Petter (1978) med ►Hans Petter Hansen. Fra den siste er «Jeg så mamma kysse nissen» blitt litt av en juleslager på radio. Hun var vokalist med dansebandet Match fra 1972 til 1992, avbrutt av en periode med ►Terje Fjærns orkester rundt 1980. To ganger har hun vært med på å vinne den europeiske radiounionens NordRing-konkurranse. Ellers har hun jobbet med korps, kirkemusikk og storbandjazz.

I 1987 debuterte hun som musikalartist som en aldrende Snøhvit i Tor Åge Bringsværds og Helge Ibergs Alice lengtar tilbake på Det Norske Teatret, fulgt av ensemblejobb i Les Miserables, og ►Henning Sommerros Jenta mi på Oslo Nye Teater. På Det Norske Teatret i 1991 var hun den groteskt morsomme paibakersken Mrs. Lovett i Sondheims horrormusical Sweeney Todd, spillemessig og musikalsk en av de mest krevende roller i moderne musikkteater. Hun var egentlig engasjert som ensembleaktør og understudy for ►Elisabeth Andreassen (Bettan), som i prøvetiden forsto at hun trengte lengre tid på rollen, og overlot premieren til Ellen Nikolaysen. Det ble et stort gjennombrudd, fulgt av rollen som Polly i Weill/Brechts Tolvskillingsoperaen. Deretter gjestet hun i den alternative revygruppen Lattergalen, før hun var Nancy i musikalen Oliver (etter Charles Dickens’ Oliver Twist) på Chateau Neuf (1993–94), og deretter i Dizzie og Damene (1993–95), også i Gøteborg og Stockholm. Etter det har hun ofte arbeidet som eneste profesjonelle i mer ambisiøse amatøroppsetninger, bl.a. som Tante Pose (2004) for det godt etablerte ensemblet Bermuda i Asker. Hun har også vist seg som en solid skuespiller i flere større biroller på film og i TV.

At hun, til tross for den klippefaste musikaliteten og den store og særpregede stemmen, ikke klarte å få noe skikkelig gjennombrudd som plateartist, skyldes nok både at plateselskapene aldri klarte å finne «den» slageren til henne, og at norsk pop ikke har noen tradisjon for hennes stemmetype, i nær slekt med Shirley Basseys og den klassiske broadwaymusikalens mange «belter»-damer. Som musikalartist er styrken ikke bare stemmen, men også at hun har naturlig humor blandet med en solid folkelighet.
 

Relaterte personer:
Ellen Nikolaysen, Artist, Skuespiller