Popol Vuh / Popol Ace

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006052210440150281986

Progressivt rockeband dannet i 1972 i Oslo av seks medlemmer fra Arman Sumpe D.E. – et progressivt storband inspirert av de amerikanske gruppene Chicago og Blood, Sweat & Tears. I norsk sammenheng var Popol Ace ledende innen en musikkform hvor uventede akkord-progresjoner og synkoperte aksenter ble kombinert med melodiøse partier. Lenge var det også snakk om tung utenlandslansering, men dessverre ble Popol Ace offer for avgjørelser tatt på økonomisk og ikke musikalsk grunnlag.

Arman Sumpe D.E. ble dannet i oktober 1970 som en fortsettelse av Reidar Myhres Orkester. Gruppenavnet var en intern morsomhet. Arman var mellomnavnet til Reidar Myhre (►Wenche Myhres bror), ordet Sumpe var en omskriving av Myhre (sump = myr) mens D.E. (en forkortelse for Dur Express) ble hektet på for moro skyld. Foruten Reidar Myhre (saksofon) besto orkestret av Pete Knutsen (gitar), David Johan «Pjokken» Eide (trombone), Terje Methi (bass), Thor Andreassen (trommer), Fred Alvad (keyboards) og Steinar Kristiansen (trompet). ►Jahn Teigen (vokal) kom med i januar 1971, mens Arne Schulze (gitar) begynte senere samme år. Tre av medlemmene – Knutsen, Methi og Andreassen – hadde spilt med 60-tallsbandet The Scavers fra Kirkenes, Schulze hadde lang erfaring bl.a. fra ►The Quivers, og Teigen var nettopp vendt tilbake til Norge etter to år i Israel, hvor han spilte med bandet Lions Of Judea.

Arman Sumpe D.E. fikk tilbud fra Polydor om å lage en single, og «Fly High»/«Steelgrass» ble gitt ut høsten 1971. Det musikalske var til en forveksling likt Chicago og Blood, Sweat & Tears, men dessverre var det ikke gode nok forhold for et stort, progressivt orkester i Norge tidlig på 70-tallet. Av økonomiske grunner ble dermed Arman Sumpe D.E. redusert til en sekstett, uten blåsere. Siden Myhre var et av medlemmene som gikk ut, fant gruppen det nødvendig å skifte navn. Plateselskapet Polydor arrangerte en navnekonkurranse i samarbeid med ukebladet Det Nye, og blant den store mengden av forslag som ble sendt inn valgte gruppen Popol Vuh – uten å vite at det var et veletablert, tysk band som hadde eksistert i flere år med det samme navnet. Popol Vuh betyr for øvrig «folkets bok» – Inka-folkets bibel.

Sekstetten bestående av Teigen, Schultze, Knutsen (nå på keyboards i tillegg til gitar), Methi, Andreassen og Eide (nå på fløyte) endret samtidig på musikkstilen, og fremsto på kort tid som en norsk konkurrent til utenlandske band innenfor genren progressiv rock. Popol Vuh kunne ikke direkte sammenlignes med andre band, mye takket være en karismatisk vokalist i Teigen og et spesielt lydbilde basert på tangentinstrumenter som Moog synthesizer, Fender Rhodes, Hohner clavinet og mellotron – en mekanisk forløper til dagens sampler. Det første albumet avdekket gruppens allsidighet og styrke, med balladen «All We Have Is The Past» og den majestetiske «For Eternity» som to av høydepunktene. Alt materialet var på engelsk, noe som var bevisst fordi gruppen helt fra starten av hadde som mål å markere seg utenfor Norges grenser. Albumet ble utstyrt med et tidsriktig, kunstnerisk omslag laget av tegneren og artisten Bjørn Morisse. Under den aller første Spellemannprisutdelingen, tidlig i 1973, ble platen tildelt prisen for årets beste plate i kategorien pop.

Pjokken Eide forlot Popol Vuh i løpet av 1973 for å studere, men rakk å være med på singlen «The Art Of Living»/«Neon Nightmare». A-siden hørtes ut som en overligger fra debutalbumet, mens B-siden (skrevet av Teigen) skilte seg ut fra bandets øvrige repertoar – det var knallhard boogie-rock. Popol Vuh fortsatte nå som en kvintett og dro til Ibiza, hvor de øvde inn materialet til sitt neste album. Det fikk navnet Quiché Maya (1973) etter en søramerikansk indianerstamme som hadde adoptert skriften Popol Vuh som sin lovbok og bibel. Albumets innpakning var like oppsiktsvekkende som musikken: Det var første (og eneste?) gang at en norsk plate ble utstyrt med egen plastpose. Blant låtene var «Queen Of All Queens» – intrikat rock som ble forbudt i radioprogrammet Europatoppen på grunn av strofen «fucking up the beauty race». Andre høydepunkt var Teigens vakre ballade «Dark Nights» og «Music Box», hvor det ble stilt spørsmål om vitsen med å lage nye sanger siden alt likevel var skrevet før.

Nå begynte Polydor seriøst å arbeide med å få Popol Vuh lansert i utlandet. Det gikk skeivt fra start. Først kom det melding fra Tyskland om at gruppen ikke kunne lanseres som Popol Vuh. Det eksisterte nemlig et tysk band med samme navn som hadde holdt på siden 1970, som var godt etablert på kontinentet, og som hadde gitt ut flere plater. Meldingen var klinkende klar: Nordmennene måtte vær så god finne seg et annet navn. Valget falt på Popol Ace, avledet av det engelske ordet populace, som betyr befolkning. Den første utgivelsen under det nye navnet var i 1974 med samleplaten Popol Ace (med sju låter fra Quiché Maya og to fra Popol Vuh), som ble laget av Polydors hovedkontor i Tyskland spesielt for å markedsføre gruppen i utlandet. Etter mye frem og tilbake – og et konkret kontraktforslag fra Frank Zappas plateselskap Discreet – ble det bestemt fra øverste hold at man skulle vente med en eventuell utenlandslansering. Det var bare den første av en rekke feilvurderinger som ble tatt.

Popol Ace dro til Wales for å planlegge sitt tredje album. Meningen var å gjøre hele innspillingen i London, men problemer med arbeidstillatelse gjorde at gruppen i stedet måtte gjøre det meste i Chateau d’Herouville utenfor Paris. På denne tiden var det at Jahn Teigen fikk et tilbud om å prøvesynge for det engelske bandet Genesis. Dette takket han nei til, fordi han følte det var vanskelig å kutte ut et band han hadde vært med på å bygge opp og som nå – sannsynligvis – sto på terskelen til noe stort. Stolen From Time ble lansert med brask og bram tidlig i 1976, komplett med et timelangt program på TV. Platen bar preg av å være grundig gjennomført teknisk sett, men den skulle vise seg å være vanskelig å selge. Polydor fikk den bare ikke ut på det internasjonale markedet. Et kutt som ikke kom med på LP-en – «All Right», med ►Inger Lise Rypdal som korjente – ble sendt ut på single, uten at det hjalp noe.

Bandet fikk beskjed fra plateselskapet om å tenke mer kommersielt. Det ble satt i gang en offensiv for å lage melodier som kunne passe for singler, og fire prøveinnspillinger ble gjort med produsenten Mike Stone. Noen flere ble gjort i bandets øvingslokale, og deretter gikk turen til Polydor-kontoret i London for evaluering. Reaksjonen var positiv, og studio ble booket. Like før opptakene skulle begynne, i september 1977, sluttet Teigen for å satse på en karriere med ►Prima Vera og prosjekter på egen hånd. Hans plass ble overtatt av Asbjørn «►Asa» Krogtoft (kjent fra ►1-2-6 og ►Taboo), som hadde vært lydtekniker under prøveinnspillingene i Talent Studio.

På denne tiden mistet også det internasjonale Polydor-kontoret interessen for Popol Ace – kan hende som følge av at gruppen sendte et dårlig kontraktforslag i retur og ba om et nytt. Det varte og rakk i sju måneder, og til slutt fikk bandet beskjed om at de kunne glemme alt som het internasjonal lansering på grunn av «bråket» de hadde forårsaket. Siden det nå ikke hadde noen hensikt å satse på en single for det store markedet, fant gruppen ut at de i stedet ville lage en ny LP. Curly Sounds ble lansert i 1978, etterfulgt av en turné. Platen var et klart stilskifte, noe som ble dårlig mottatt blant de tilhengerne som ikke likte at Popol Ace nå spilte amerikansk vestkyst-rock og hadde mer til felles med Steely Dan enn Genesis. Det var for øvrig første gang siden tiden som Arman Sumpe D.E. at gruppen jobbet med blåsere.

Etter å ha lansert Curly Sounds med en kort turné, valgte Arne Schulze å flytte til USA. Det het seg at Popol Ace tok en lengre pause, men i realiteten ble bandet oppløst. I 1994 gjennomførte bandet – med Jahn Teigen – en landsomfattende turné i forbindelse med samleplaten Cat Of 9 Tales. En ny gjenforening fant sted tidlig i 2003, da Popol Ace holdt konserter sammen med ►Kringkastingsorkesteret. Samtidig ble gruppens samlede verker utgitt i CD-boks. Med i boksen var en ekstra CD, Popoloddities, inneholdende singler, demoer og konsertopptak fra turneen i 1994. Hver av de fem CD-ene i boksen var utstyrt med flotte hefter fulle av fotografier og artikler skrevet av Thor Andreassen.

Det bør nevnes at Popol Vuh/Popol Ace fungerte som backingband på mange plater utgitt av Talent Produksjon på 70-tallet, bl.a. de fleste i Treff-serien. Gruppen var også husorkester under den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1976 – det året Jahn Teigen stilte med skjelettdrakt. Samtlige medlemmer fortsatte som utøvende musikere etter at Popol Ace ble oppløst.
 

Relaterte bedrifter:
Popol Vuh / Popol Ace (Utøverinstitusjoner\Band)
Relaterte artikler:
19.02.2007 Ragnarock: Et stykke rockehistorie - og Norges svar på Woodstock