Stage Dolls

http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006053010213728010986

Hardrockband fra Trondheim, dannet i januar 1983. Stage Dolls har etablert seg som et av de få norske band som mestrer den til tider svært klisjéfylte genren hardrock. Hovedgrunnen til dette er gruppens gitarist, vokalist og låtskriver, Torstein Flakne fra Melhus. Flakne er en suksessrik og stabil låtskriver, noe han har bevist gang på gang på både egne og andres plater i løpet av en karriere som strekker seg over tre tiår.

Torstein Flakne begynte å spille keyboards som tenåring, men gikk over til gitar før han ble medlem av det lokale bandet Page 9 midt på 70-tallet. Bandet skiftet navn til Harvest, og hentet deretter inn ny vokalist, Dag Ingebrigtsen fra ►Subway Suck. Med Ingebrigtsen på laget ble gruppens image, navn og musikkstil forandret radikalt. Som ►The Kids var de konger av norsk pop fra tidlig 1980 til midten av 1982, da bandet ble oppløst. Sent på høsten 1982 befant Flakne seg i et rockete danseband kalt Hot Lips. Her spilte også Terje Storli (bass) og Erlend Antonsen (trommer).

Hot Lips var opprinnelig en kvintett, men stadig oftere møttes tre av medlemmene for å øve på egen hånd. I januar 1983 bestemte de tre seg for å danne et eget band og kalle det Stage Dolls. Gjennom hele året øvde Flakne, Storli og Antonsen. En tur til de store plateselskapene i Oslo var imidlertid nedslående, og Flakne tok i stedet imot et tilbud fra Gary Holton & ►Casino Steel vinteren 1984. Under arbeidet med Holton/Steels fjerde album ble Flakne kjent med Bjørn Nessjø, og i august 1984 kunne Stage Dolls gå i studio med Nessjø som produsent. Per Alm i PolyGram fikk høre resultatet, og ga gruppen platekontrakt.

Debutplaten Soldier’s Gun kom ut i mars 1985, og plasserte Stage Dolls blant landets ledende innen fengende hardrock. Likheten med diverse angloamerikanske navn – så som Thin Lizzy, Bryan Adams og Aerosmith – var slående, uten at det på noen måte ble pinlig. Det norske bandets styrke lå i Flaknes evner som låtskriver og hans mange heftige gitarriff. På tampen av året ble Soldier’s Gun nominert til Spellemannprisen, omtrent samtidig som Antonsen sluttet i bandet. Hans etterfølger ble Steinar Krokstad, en trommeslager med lang erfaring fra bl.a. ►Four Jets, ►Terje Tysland og Holton/Steel.

I desember 1985 gikk bandet i studio for å spille inn sin neste plate, Commandos, igjen med Nessjøe som produsent. Den svært tidsriktige produksjonen fikk også utgivelse i utlandet – på det amerikanske platemerket Biltime Records. I løpet av 1987 solgte Commados 50 000 i USA, noe som dannet et godt grunnlag for oppfølgeren. Etter flere hundre spillejobber gikk bandet i studio høsten 1987 sammen med Nessjø og laget albumet som for alvor gjorde Stage Dolls kjent i USA. På hjemmebane solgte Stage Dolls 50 000 eksemplarer, og «over there» gikk det unna tre ganger det antallet. I tillegg klatret singlen «Love Cries» opp til 46. plass på verdens viktigste hitliste, Billboard Hot 100. Våren 1990 ble Stage Dolls lansert i England med en to måneder lang turné. Albumet Stage Dolls finnes med tre forskjellige omslag; for det nordiske, amerikanske og europeiske markedet.

Mye arbeid ble lagt ned i produksjonen av den neste platen, Stripped (1991). Tre av de tolv sangene ble innspilt i Los Angeles med Ron Nevison som lydtekniker, deriblant den populære singlen «Love Don’t Bother Me», og innsatsen ga uttelling. Stage Dolls turnerte Europa igjen, med en utendørsfestival i Italia som høydepunktet. Et begivenhetsrikt tiår ble oppsummert i 1993 på samleplaten Stories We Could Tell, der det også ble gjort plass til noen nye låter. Platen var også starten for gruppens tredje trommeslager, Morten Skogstad. Han rakk så vidt å bli varm i trøya før Flakne signaliserte at han trengte en pause fra bandet.

Torstein Flakne hadde for lengst markert seg som en av landets ledende låtskrivere, både gjennom Stage Dolls og i samarbeid med Dag Ingebrigtsen. Dette resulterte bl.a. i den mest populære fotballsangen som er kommet fra Trondheim, «Rosenborg-sangen», og i nye slagere med et midlertidig gjenforent The Kids. Tiden var moden for en soloplate fra Flakne, og sammen med Kjetil Bjerkestrand og to svenske musikere laget han albumet Shoot The Moon i 1995. Hardrocken var tonet ned, og dette stilskiftet fikk betydning da Stage Dolls ble gjenopplivet høsten 1996.

Dig (1997) viste et fornyet Stage Dolls, der 80-tallets hardrock måtte vike og gi plass for 90-tallets bevissthetsgjøring av rootsbasert musikk. I likhet med Bon Jovi hadde Stage Dolls gravd litt dypere i platesamlingen og funnet ut at kassegitarer ga låtene større troverdighet og tyngde. Det gruppen i bunn og grunn gjorde, var å lage den platen de selv hadde lyst til å høre på – enkelt og greitt. De neste turneene ble en serie oppturer for bandet, som nå plasserte seg trygt blant landets etablerte og mest seiglivete. 20-årsjubileet ble markert med en dobbel samle-CD der tre nye låter var inkludert.

I tillegg til den rikholdige karrieren med Stage Dolls, har Torstein Flakne vært gitarist, produsent og låtskriver for en rekke artister.
 

Relaterte bedrifter:
Stage Dolls (Utøverinstitusjoner\Band)