Av Ida Habbestad
- Det vakreste jeg har hørt sagt om dobbeltportretter, er noe Sandemose engang formulerte da han fløy hjem fra Stockholm til Oslo. Han var kommet inn over Nesoddvannet, og skyggen av flyet syntes på bakken. Flyet gikk inn mot landing og i det han skulle lande opplevde han at "skyggen og flyet ble ett". Dette synes jeg er vakkert, denne følelsen av at man hele tiden har forskjellige sider som forenes, seier Schaatun til Ballade.
- Egentlig kunne jeg skrevet "Dobbelportrett" over alle mine stykker; det at man har de forskjellige sidene, både i musikken og i seg selv.
Kontakten med IRCAM
Schaatun er i komponistforeninga sin leilighet i Paris, mellom prøver med BIT20 før morgondagens urframføring. Hans samarbeid med IRCAM strekkjer seg eit godt stykke attende i tid, frå den første kontakten med i 1989 og 1999 med deltaking på sommarkurs - og vidare i arbeidet med nettopp denne komposisjonen tidleg på 90-talet. "Double Portrait" er tinga av IRCAM, og den første versjonen av stykket vart urframført alt i 1992.
- Det startet egentlig ut som et dobbelportrett hvor jeg spleiset fiolinkonsertene av Fartein Valen og Alban Berg - det var en intrikat ide jeg hadde da jeg var ung og fremadstormende, fortel Schaatun.
I den noverande utgåve, høyrest definitivt Alban Berg, medan Fartein Valen har vorte meir skjult, meiner komponisten. For der trongst ei ny utgåve - Schaatun vart aldri heilt nøgd med stykket i første venda. Høvet til å gjenoppta arbeidet lot venta på seg - inntil IRCAM, Radio France Musique og Ultima gjekk saman om å finansiera ei ny utgåve.
Teknisk utvikling
Det ferdigstilte stykket har teke ein annan form - og har vorte heile tre gonger så langt. Komponisten har igjen jobba på IRCAM med utforminga av det elektroniske materialet. Her støtte ein òg på problem med tanke på den passerte tida:
- Da jeg startet dette arbeidet igjen har vi etterhvert måttet oppdatere programmene som er utarbeidet, og gjøre ting på nytt. Stykket er komponert i flere generasjoners programmer, og det er faktisk litt morsomt å se hvordan ting har endret seg teknisk på disse årene, seier Scaatun, som er glad for at stykket no endelig er ferdig:
- Jeg er uendelig glad for at det er kommet i havn. Det er på mange måter også en påminnelse, i alle fall til meg selv - om at man ikke skal gi seg. Selv om det av og til lugger, må man sette seg nye mål.
Programkommentar
I sin programkommentar skriv Schaatun fylgjande om stykket:
”Kveldens premiere av Double Portrait er ferdigstillelsen av et prosjekt som, til og med for meg, har vært lang i sin tilblivelse. Det startet med en bestilling fra IRCAM i 1991 og ble urfremført i en ti minutters versjon i april det påfølgende året. Men jeg ble aldri helt fornøyd med stykket, det fortsatte å murre i bakhodet, det var noe i materialet som måtte komme ut…
Etter noen halvveis forsøk på midten av 90-tallet, fikk jeg plutselig muligheten til – gjennom generøs støtte fra ULTIMA-festivalen i Oslo, Radio France Musique, og igjen IRCAM – til endelig å gå skikkelig inn i en ny versjon av stykket. Stykket endte opp i en helt ny form, og ble nesten tre ganger så langt som det første.
Så hva handler stykket om? Det åpner med den fiolinistisk gestus par excellence; gesten hvor fiolinisten får buen til å gå fra den dypeste til den høyeste strengene på fiolinen; som om han stemte instrumentet. I min versjon får jeg alltid følelsen av at fiolinisten prøver å huske åpningen av Alban Bergs konsert – men han får det ikke helt til...
Dette blir introduksjonen til en “Formel” hvor orkesteret kommer inn, og sammen med fiolinisten gir det oss den same gesten i sju forskjellige versjoner med ulike intervaller og ulike farger, alle gitt navn etter de sju bønnene i Horae Canonicae, katolikkenes ordning av bønner iløpet av et døgn.
Horae Canonicae er også tittelen på en liten diktsyklus av den engelsk-amerikanske dikteren W. H. Auden (1907-73), hvor han gjennom syv ulike dikt beskriver de vekslende forhold hvor vi mennesker er tvunget til å leve under iløpet av døgnets 24 timer. Alt er utlagt i et konsist, men på samme tid skumringsaktige språk, full av metaforer og, typisk for Auden, med mange referanser til klassisk litteratur.
En linje i et av diktene kom snart i forgrunnen for meg; det er også på forsiden av partituret som et slags motto: “At this hour we all might be anyone”. I min tolkning er dette en beskrivelse av hvordan du når du våkner opp, i et øyeblikk er desorientert; du vet ikke hvor du er, eller at du har sovet. I noen få sekunder er du uten fordommer, uten hverken ønsker eller lengsler, du er bare svært mottakelig og hengitt til å være. For meg skaper det en spontan følelse av at man i dette øyeblikket kunne vært et hvilket som helst annet menneske. I noen få sekunder er egoet ditt borte. Du er bare en del av en endesløs (i antall) felles menneskelig bevisshet.
Stykket utfolder seg i rekkefølge og form etter materialet fra “Formelen”, med unntak av avbrytelser av mer vitalt og til tider aggressivt materiale. Elektronikken responderer solisten på ulike måter, men viktigst av alt er at elektronikken representerer en slags tilleggende streker og skisser, til å utgjøre til sammen et dobbelt portrett av fiolinen, noen ganger kommenterende og utarbeidende til fiolinens linje, andre ganger understøttender den i- gjennom døgnet.
Alt ender opp hvor det startet, om morgenen med Lauds. Den musikalske formen er syklisk. Den menneskelige tilstand er kanskje, i det minste i vår vestlige kultur, basert på ideen om å bevege seg fremover, men veldig ofte ender vi opp på same sted, dersom vi ikke er i stand til å bevege oss innover."
Meir informasjon om festivalen finst her (sjå under agora)
Elles kan nemnast at Christian Eggen har fått det ærefulle oppdraget å dirigera Ensemble Intercontemporain på festivalens avslutningskonsert 17. juni.
MIC Norsk musikkinformasjon
Postboks 2674 Solli
0203 Oslo
Tel: 2327 6300
Fax: 2327 6301
info@mic.no
