Ragnarock, som er et ordspill på ragnarok, er nærmest et begrep i norsk rockehistorie. 17. juni 1973 i Holmenkollen opplevde anslagsvis 30 000 publikummere datidens største rockefestival i Norge. Ragnarock, slik festivalen er dokumentert gjennom både lyd og bilder, er et av våre viktigste dokument fra en epoke i norsk rock som fortjener større oppmerksomhet, skriver amanuensis Trond Valberg i denne artikkelen. Nasjonalbiblioteket tar sikte på å gi ut denne konsertfilmen på DVD i samarbeid med Universal Music.
Av Trond Valberg
Roger Arnhoff, en nestor i norsk lydproduksjon, var ansvarlig for lyden. Regien var ved Arne Philip Fraas, som bl.a. har ei fortid innafor film- og tv-produksjon fra USA. Ragnarockfestivalen ble også arrangert i 1974 og 1975.
Hovedidéen bak Ragnarock var å vise interaksjoner mellom folkemusikk og rock. Hardingfelespilleren Einar Mjølsnes hadde allerede spilt inn slåtten Fanitullen med gruppa Christiania Fusel & Blaagress i 1972. Året etter stod Sigbjørn Bernhoft Osa og rockebandet Saft sammen på scenen under Ragnarock. Dette skapte debatt, ikke minst ut fra en autentisitetsideologi. Under avslutninga av Spellemannsprisen i 1974 var det meninga at Saft og Osa skulle spille sammen siden de begge fikk priser det året. Musikalsk leder Egil Monn Iversen mente imidlertid at rock og folkemusikk ikke hørte sammen, så det ble det ikke noe av.
Nyorientering i folkemusikken
Den nyorienteringa som fant sted innafor folkemusikken ved inngangen til 70-årene, kan ses i flere perspektiv. Tradisjonelt har folkemusikk blitt betrakta som et lokalt identitetssymbol, slik vi for eksempel kjenner bunadstradisjonen i Norge. Fellesskapsfølelse står også sentralt og kan være etnisk betinga, som for eksempel i samisk kultur. Lokale interesser, miljøpolitikk og likestilling var viktigere for mange i EF-avstemninga i 1972 (og 1994) framfor europeisk fellesskap og samarbeid.
Parallelt fikk kulturlivet et nytt innhold med flere og likestilte uttrykk, og folkemusikk, jazz og rock ble en sentral del av det såkalte nye kulturbegrepet. Folkemusikk ble populært blant ungdommen i byene også, men skjedde det primært på bakgrunn av folkemusikktradisjon, eller var det først og fremst et populærmusikalsk fenomen?
I vestlig kultur har folkemusikk også blitt brukt som identitetssymbol på tvers av kulturer, og da gjerne assosiert med rock eller pop.
Irske The Dubliners (som ble danna i 1962) brakte giggen (engelsk: jig) og reelen (engelsk: reel) inn i puber over store deler av verden, vekselvis med kampsanger mot den britiske okkupasjonsmakta.
I USA ble folk-rock et begrep i 60-årene knytta til navn som for eksempel Bob Dylan, Joan Baez og pionerene The Byrds.
I England oppnådde eksempelvis Fairport Convention og Steeleye Span stor popularitet ved inngangen til 70-årene. Fellesnevneren for alle var rockens estetikk (bl.a. med bruk av elektriske instrument), og denne form for hybridisering nådde også Skandinavia. Et godt eksempel fra Ragnarock er svenske Merit Hemmingson som med sitt jazzifiserte orgelspill skapte et eklektisk uttrykk basert på svenske folketoner. Alle hennes tre første folkemusikkplater solgte til gull i Sverige (1971–1973).
Rock som ruralt fenomen
Tidlig i 70-årene var norsk rock ennå ikke blitt urban. Artistene og musikerne kom gjerne fra distrikt og mindre byer som for eksempel Kirkenes, Namsos, Tønsberg og Fredrikstad. Dette var i seg sjøl medvirkende til at flere band utvikla sin egen stil, og noen begynte også å synge på norsk og til og med på dialekt. Et godt eksempel er rockebandet Prudence (sjøl om tekstene også var på engelsk). Kombinasjonen av mandolin og trekkspill med elgitarer og slagverk skapte en særegen sound i syntesen med element fra utlandet og lokal kultur. Fenomenet ble senere hetende trønderrock.
En annen forbindelse mellom Ragnarock og norsk 70-tallsrock er begrepet progressiv rock, som også kan betraktes som en fellesnevner for den hybridisering som utspant seg på 70-tallet. Progressiv rock (prog-rock eller prog) kan defineres ut fra ulike ståsted, men ofte assosieres musikkstilen med kunstrock eller psykedelisk rock, virtuose og eksperimentelle stilarter som henter element fra både klassisk musikk, jazz og rock. (Prog-rock assosieres med mange flere genrer, og «art rock» og «psychedelic» kan også betraktes som subgenrer.) Dette var først og fremst et europeisk fenomen med England i førersetet med grupper som King Crimson, Pink Floyd og Yes.
På Ragnarock spilte bl.a. Skin Alley, Pretty Things og Procol Harum (i 1974). Pretty Things spilte inn et konseptalbum i 1968 som reknes som den første rockeoperaen, og som utvilsomt influerte The Who og Tommy året etter. Procol Harum er trulig det eneste prog-band som fikk en stor hit allerede fra første studioinnspilling. Den surrealistiske tittelen og teksten A Whiter Shade of Pale (1967) bygger musikalsk på J.S. Bachs Air på G-strengen.
Venstrepolitikk og progressiv rock
I Skandinavia assosieres progressiv rock også med en venstrepolitisk ideologi. Den danske gruppa Savage Rose (Ragnarock 73) har gjennom hele sin nesten førti år lange karriere vist et omfattende engasjement for menneskeretter og sosial rettferdighet. I Norge finner vi eksempel som plateselskapet Mai og gruppa Vømmøl spellmannslag, men i en bredere kontekst er det mer interessant å fokusere på progressiv rock som ei utviklingslinje de fleste rockeband fulgte på den tida.
Mange musikere utvikla ferdigheter på et høgt kunstnerisk nivå, og det var på flere måter en gullalder i norsk rock som kulminerte med Ragnarock. Sentrale norske band var Aunt Mary, Popol Vuh og Ruphus, samt tidligere nevnte Prudence og Saft. Aunt Mary reknes gjerne som Norges første heavyrock-band, og de var oppvarmingsband for bl.a. Deep Purple og Jethro Tull. Aunt Mary skulle spille på Ragnarock i 1973, men tidsskjemaet holdt ikke, så det ble i stedet laget en film med ferdiginnspilt musikk som benyttes i åpningssekvensen av filmen Ragnarock.
Stort spenn
Popol Vuh (eller Popol Ace) var et av de mest lovende norske band i 70-årene, men det internasjonale gjennombruddet uteble på tross av at bl.a. Frank Zappa viste stor interesse. Arne Schulze var en av de første som kjøpte en mellotron i Norge, noe som påvirka arrangementene og kompleksiteten i Popol Vuhs musikk. Mellotronen og andre teknologiske nyvinninger var allerede blitt karakteristika i engelsk prog-rock. Komposisjonen Queen of All Queens (Ragnarock 74), en hybrid av tunge Led Zeppelin-liknende gitarriff og tidlig norsk rap (på engelsk), var grensesprengende den gang.
70-tallsbandet Ruphus (med Gudny Aspaas) var mer populær i Vest-Tyskland enn heime i Norge, og de utvikla seg fra å spille tung progressiv rock til å bli ledende innafor jazzrock. Slik sett illustreres også det store spennet som eksisterte i progressiv rock, og snart skulle også nye genrer utenfra, bl.a. disko og punk, komme til å få influere norsk rock i større grad.
Ragnarock, slik festivalen er dokumentert gjennom både lyd og bilder, er et av våre viktigste dokument fra en epoke i norsk rock som fortjener større oppmerksomhet.
Nasjonalbiblioteket har i samarbeid med Universal Music satt som mål å formidle denne delen av vår kulturhistorie med en forestående DVD-/CD-utgivelse.
Artikkelen er opprinnelig skrevet for Nasjonalbibliotekets fagmagasin NB21, som kan fåes på forespørsel til informasjon@nb.no eller telefon 810 01 300.
