FRA INNSIDEN: Den Norske Opera bør definere framtidig opera som ”musikkbasert scenekunst”, og ikke låse det til bestemte kategorier sangere og musikere. Det bør settes av betydelige ressurser til å få fram nye verk og til å produsere dem med den type ensemble som verket krever. Resultatet må gjerne bli noe helt annet enn det vi forbinder med ”opera”.
Av Nils Henrik Asheim
Nå åpner den nye Operaen i Bjørvika, eller rettere sagt operabygget: storstua, arkitekturvidunderet og det internasjonale statussymbolet.
Innholdet i bygget vil trenge mer tid. På mange plan skal det læres og utvikles: alt fra teknikerstaben til det kunstneriske lederteamet skal bruke tid på å bli kjent med mulighetene og innarbeide en virksomhet.
Et sentralt spørsmål er på hvilken måte Den Norske Opera vil implementere skaping av nye verk i sin struktur. Signalene er til nå noe svake, noe som har resultert i et markeringsstunt fra en gruppering som tydeligvis ikke føler seg sett, komponistene. Med ”Instant” pulveropera på Stortinget og tilliggende pizzarestaurant har Komponistforeningen satt seg selv på dagsorden og uunngåelig blitt misforstått som klagesytere i festens stund.
Den som tror at en kvote bestillingsverk fra et antall norske komponister er det enkle svaret vi er ute etter, bør være med og tenke litt lenger.
Nye operaer for det eksisterende opera-apparatet har det med å ikke innfri forventningene. Framførelsene kan dessverre ofte fortone seg som milelange ritualer for orkester og sangere – som forsøk å vekke et sovende dyr som aldri helt våkner: opera-sjangeren som gikk i dvale en gang tidlig på 1900-tallet.
Bak framførelser av nyskrevne operaverk ligger gjerne en traumatisk prøvetid preget av problemer med utenatlæring, konflikter mellom regiens ønsker og sangernes behov for å ha blikket på dirigenten og andre faktorer knyttet til å arbeide med et komplisert partitur.
Dette tungrodde apparatet står ofte i veien for det å skape oppdatert, moderne scenekunst for et moderne publikum.
Uten å ville sette meg over de komponistene som ønsker å ta utfordringen med å lage en fullskala opera, vil jeg påstå at mulighetene for å endre dette formatet fra stykke til stykke er den eneste veien framover.
Vi trenger å kunne arbeide med andre typer sangere, andre besetninger og dessuten skapende kunstnere fra andre fag en det tradisjonelle hierarkiet (hvor rollene er komponist, librettist, dramaturg, regissør, scenograf, dirigent etc)
Den Norske Opera bør definere framtidig opera som ”musikkbasert scenekunst” kort og godt, og legge til rette for det. Ved siden av å holde et tradisjonelt ensemble og orkester bør det settes av betydelige ressurser til å få fram nye verk og til å produsere dem med den type ensemble som verket krever.
Skaping av et nytt verk bør starte med et lite team av skapende kunstnere og ende opp med det som dette teamet finner relevant. Om så musikken i ett tilfelle ikke var et norsk samtidspartitur men var levert av et finsk heavy metal band, desto bedre, bare verket er kunstnerisk interessant.
DNO bør se sin rolle i å ivareta nyskaping av verk, ikke først og fremst synliggjort ved bestillinger og oppsetninger her og nå, men ved å gjøre rom for det i organisasjonen og den strategiske utviklingen videre.
Nils Henrik Asheim (f. 1960) er komponist og musiker, med improvisasjon på kirkeorgel som en av sine spesialiteter. Har siden 1991 vært bosatt i Stavanger og vært med og grunnlagt Tou Scene, hvor han funger som programansvarlig. Han var styreleder i Norsk komponistforening 1988 - 1991, og har vært aktiv i programarbeid for Stavanger Symfoniorkester.
