INNLEGG: I et lengre essay skrevet for Minerva redegjør komponist Eivind Buene for sine tanker rundt det å komponere og utarbeide samtidsopera. I dette aktuelle tilfellet for Den Norske Opera. Kollega Dagfinn Koch tar opp tråden og forteller om komponistens rolle i det store maskineriet en operaoppsetning krever. - Regnet i tidsbruk er det komponisten som har den største jobben. Men ikke bare det, når komponisten sitter i møter i sammenheng med prosjektet, er det bare librettisten og komponisten som ikke får betalt, skriver Koch her.
Jeg holder forøvrig selv på med et forprosjekt til en opera for tiden. Det som slår meg er at komponisten har endt nederst i næringskjeden. Da Bjørn Simensen holdte sin åpningstale for det nye operahuset, brukte han ordet komponist en gang, og det satt langt inne.
Satt på spissen opplever jeg at komponisten skriver opera for at de andre profesjonene skal ha noe å gjøre, og som de tillike får betalt for på timebasis. Som kollega Glenn Erik Haugland har vært inne på, subsidierer norske komponister opera i Norge.
Regnet i tidsbruk er det komponisten som har den største jobben. Men ikke bare det, når komponisten sitter i møter i sammenheng med prosjektet, er det bare librettisten og komponisten som ikke får betalt.
Opera er i høyeste grad samarbeid mellom mange profesjoner. I mitt arbeid med opera får jeg råd fra librettisten, regissøren, sangerne og dramaturgen, men de endelige avgjørelser ligger hos meg. Det er komponisten som skaper dramaet. Librettisten leverer en tekst som komponisten tilrettelegger etter sine behov.
Eivind Buene skriver i sitt essay at Le Grand Macabre er en opera av György Ligeti, og nevner ikke hvem som har skrevet librettoen. Det er musikken som er dramaet. Librettoen som er basert på Michel de Ghelderodes skuespill, er forøvrig skrevet av Michale Meschke og Ligeti selv.
I parentes bemerket: Når det gjelder musical eller litteraturopera er det korrekt at opphavsmennene til sangtekster, historie og musikk sidestilles, da dramaet ikke ligger i musikken alene.
Det har igjen vært en levekårsundersøkelse for kunstnere som jeg valgte å boikotte. Skapende prosesser måles ikke i timer. Det å være komponist er en tilstand. Det er et kontinuerlig arbeid der skriving, nettverksbygging og ubetalte strømregninger er en del av hverdagen.
Det jeg tror vil være en vei å gå, er å gjennomføre færre prosjekter slik at noen utvalgte komponister blir anstendig betalt. Med tanke på den kompetanse komponister har, ville det være rimelig å regne en årsinntekt på 500.000,-
Vi som "velger" å bli komponister har begynt med musikk da vi var seks/syv år. Jeg for min del har skrevet musikk siden jeg var elleve, så jeg har samlet en enorm realkompetanse i tillegg til de lange studiene jeg gjennomgått (og jeg har ikke sluttet å "studere", det vil si utvikle meg).
Et honorar på en million for en helaftens opera som det tar to år å skrive, er ikke urimelig. For en 70 minutters opera er Norsk komponistforenings tariff forøvrig 299.000,-
