Om Ultima er det mest vesentlige som skjer her i verden, uten at noen aner hvorfor, har festivalen lykkes. En god festivalsjef er ikke som en nokså god potet etter min mening.
De siste års Ultima-festivaler forsterker tvilen som har oppstått, det skapende er ikke lenger premissleverandør, uttrykksbehovet har veket plass for politisk posisjonering. Egentlig oppnår vel ikke Ultima noe særlig nytt for tida, men festivalens ego har utviklet et tydelig schizofrent drag. Hva er det som skjer?
Ultima har skapt gull tidligere. Forrige festivalsjefs avskjedsfinger til presse, politiker og et bredt publikum var i så måte et slags livstegn. Men sant å si begynte det hele litt tvilsomt i år også. Ultima skulle nok en gang vare litt for lenge, og mye programtid var satt av til det egne fordommer klassifiserte som skumle konserter og kjedelige seminarer.
Spørsmålet er hvordan man kan planlegge og programsette framføring av musikk som ikke er overflødig før den blir spilt. Kunst er noe som fornemmes, noe som er borte før man får noen forklaring - hvordan skal den kunne overleve et programutvalg? Samtidsmusikk er en vill kamp mot filtrerings- og formidlings-fetisjisme som teller besøkende og skoleklasser. Ultima må skape rom for det som skjer nå, flyktig kunst, som oppstår, og forsvinner, som man ikke visste om når planene ble lagt, som kun sitter igjen som vemodig mimring neste år. På sitt beste har Ultima fått til dette mange ganger.
Å forsøke å pakke kunstnerisk materiale inn i eksplisitte kontekster formulert i programnoter skaper mistenksomhet, det minner for mye om julehandel. Alle relasjonelle ytringer må avvises. At noe er USA-kritisk, provoserende, virtuost, tilgjort likegyldig, eller hva som helst annet man like gjerne kunne lest i en bok eller hørt om på dagsrevyen, får fram den spesielle eimen av noe som har vært dødt en stund hos Ultima. Det ødelegger. At kontekstuelle parametre i verk kan transformeres til estetiske kategorier i andre verk endrer heller ikke poenget. Mye bra kunst er bygd på tragedier, men begge deler samtidig er ikke noe for en vanlig konsertgjenger.
Viktig musikk er både noe essensielt menneskelig og absolutt individuelt, på høyde med mat og sex. Kunst er en evig og totalt irrasjonell leteprosess langs grensene mot det ukjente, en lengten etter kontaktpunkter mellom bevisstheten og naturen som fornekter egen eller andres rasjonalitet og abstraksjonsevne som premisser. Det vesentlige i musikken er på samme tid en forutsetning og drivkraft for meningsdanning og en avvisning av alle tenkelige konklusjoner. Kunst fornekter legitimering i relasjon til noe annet enn seg selv, og kan heller ikke absorbere forsøk på forklaringer gjennom mål, metode eller sammenligning.
Å planlegge Ultima er selvfølgelig en grensevandring langs avgrunnen. Men man kan forsøke å legge til rette for at noe viktig kan oppstå, og forsøke å ikke legge hindringer i veien når noe skjer. Det har lyktes mange ganger.
Paradoksene melder seg når man som enkelte (bla. kulturministre, festivalsjefer, anmeldere) forsøker å presentere kvaliteter som skal yte legitimitet til kunst – politisk kritikk, mediekritikk, friksjonsestetikk, opposisjon, særpreg, overskridelse. Krisen oppstår samtidig med at behovet formuleres og de samme kvalitetsmålene inngår i plandokumenter, bevilgninger og målrettet virksomhet. (En festivalsjef som ikke blir sparket før avslutningskonserten er nok til å vekke uro, og vedkommende bør kunne ta en prat om poteter på strak arm.)
Vurderinger av Ultima utfra eksterne faktorer som profil (publikum, program, webdesign), historisk eller politisk kontekst, antall urframføringer, publikumstall, eget selvbilde, økonomi, pressedekning er irrelevant, og i beste fall kjedelig for publikum. I verste fall virker de skremmende, og skaper hindringer for at Ultima skal kunne oppleves som verdens viktigste ting.
I mitt eget rot av alle fantastiske minner og avgjørende kunstneriske opplevelser fra Ultima finner jeg at den vesentlige musikken implisitt og automatisk problematiserer seg selv. Og at de fleste forsøk på innpakning eller bruksanvisning bare er til bry. De er ok på skolen liksom.
Jeg gleder meg allerede til neste års festival.
Anders Vinjar er komponist.
 |
|||
|
Relaterte bedrifter: |
|
||
|
|||
ULTIMA (Festivaler\Klassisk musikk; Festivaler\September; Festivaler\Samtidsmusikk) |  | ||
| |||
|
|||
|
Relaterte personer: |
|
||
|
|||
Anders Vinjar, Komponist | | ||
| |||
|
|||
|
Relaterte begivenheter: |
|
||
|
|||
| |||
| |||
|
|||
|
Relaterte artikler: |
|
||
|
|||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
09.10.2009 Gjør konteksten en hver kunstnerisk ytring gyldig? | | ||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
| |||
MIC Norsk musikkinformasjon
Postboks 2674 Solli
0203 Oslo
Tel: 2327 6300
Fax: 2327 6301
info@mic.no