Norge er et rikt land i mangt og mye. Men som på alle andre områder hvor man snakker om rikdom, synes også fattigdommen være påfallende. Mitt spørsmål i headingen om hvor alle komponister blir av, sikter til Foreningen Norske Kordirigenters egen kongress hvert år. Det er merkelig at ikke alle landets mer eller mindre etablerte komponister og arrangører av kormusikk frekventerer disse kongressene og andre nasjonale samlinger innen fagfeltet kor. (typ NK’s korsommerskole) Er man ikke interesserte i at brukerne deres – våre kor og våre korledere – bruker deres musikk? Ifølge den britiske komponisten Bob Chilcott er det ikke sammenlignbart med forholdene i f eks England, hvor større og viktige fagsamlinger som kongresser var veldig godt besøkt av komponister/arrangører som stakk notene sine i hendene på dirigenter med spørsmålet: ”kunne du tenke deg å se på dette – kanskje noe for ditt kor?” Når FONOKO har kongress må det betales for at komponister skal komme og presentere sitt stoff. Men det burde være rift om det benet – å få eksponere seg og sin musikk med en skikkelig bredside!

Kanskje man også skulle rette et kritisk blikk på selve produksjonen av kormusikk , kompetansen bak og dialogen mellom komponist og utøvende dirigent. Det er viktig å se på utdanningen av komponister. Hvilket fokus har man der på å skrive for kor? Er det like prestisjefullt som å skrive for orkester? Det kan noen ganger se ut som om fokuset kunne vært større. At man lærer hva et partitur formidler, at det er levende og kommuniserer med leseren. Og at man lærer hva som fungerer eller ikke for sangere og ulike typer av sangere. Og ikke bare satslære. Respekten for et korpartitur bør være svært høy.
Det er like viktig å få komponistene inn på dirigentenes arena - f eks FONOKO. Vi må få de til å vise stor interesse for oss som ukentlig forventes å arbeide med stoffet deres.
Thomas Caplin
dirigent, kompositør, arrangør og aktiv medlem av norges viktigste community for kordirigenter - FONOKO