Høflighet

Intensjonen i vår artikkel er å skape fokus rundt en problematikk vi dessverre opplever som aktuell, men som det også blir sagt her, er løsningen temmelig innlysende: skaper man noe sammen skal selvsagt alle parter krediteres både i program, partitur og ved registrering i TONO. Både vips og tuddelitu. I jazz og improvisasjonsmiljøet har det vært vanlig praksis med både vips og tuddelidu så lenge jeg vet og kan huske. I det "klassiske" miljøet derimot ser statistikken noe mer grumsete ut om ikke annet. Jeg håper og tror at dette ikke er intensjonelt, men at det kommer av at dette ikke er videre problematisert hos enkelte. Jeg tror ikke på konflikteskalerende argumentasjon, og ønsker her en bevissthet - og et møtepunkt - rundt denne problematikken. Det å oppleve at "noen tar all kreden" skaper negative sirkler i noe som burde være det motsatte: gleden over nye og spennende fusjoner mellom skrivende og spillende komponister som fører til uhørt ny musikk. Det er litt utidig at det nesten alltid er andre enn komponisten selv som tar opp fordeling som også tilgodeser medskapende utøver. Det er som feminisme: alle er enige, men ingen gjør noe aktivt med problemstillingene. Koster det for mye å være høflig, bokstavelig talt? Problematikken rundt rettighetsspørsmål må opp i bevisstheten til både utøvere og komponister. I neste innlegg, ettersom 2000 tegn er alt for lite, skal jeg si litt om hva jeg tror virker inn i denne problemstillingen: