TONO

Flere komponister har vist stor åpenhet og interesse for det improviserte og medskapende aspektet og vice versa. Dette er svært positivt og det skapes mange spennende fusjonskomposisjoner i dette sjiktet. Når det kommer til generell status, synes disse to grupperingene derimot ikke å være likestilte: vi som er utøvende komponister/improvisasjonsmusikere eksisterer ikke som skapende lydkunstnere på lik linje med skrivende komponister, selv om prosessene er tilnærmet de samme; skrivebordet er bare byttet ut med forskning og utprøving på øverommet. Det improviserte inngår heller ikke selvstendig i noen kategori i TONO. Jeg antar at mangelen på økonomisk og kunstnerisk kredibilitet handler om uvitenhet rundt en ganske så kompleks utøverform, hvor man er både komponist og utøver på samme tid, og med den målsetning å forvalte, omskape og rekonstruere kunnskap på en brøkdel av et sekund. Det er ikke nødvendigvis vips og tuddelidu. I en prefase skal materialet utforskes og skapes erfaring med i forkant av improvisasjonen, igjennom øving på bla. samtlige byggesteiner man finner anvendt av skrivende komponister - og i etterkant som refleksjon. I denne prosessen skaper mange improvisasjonsmusikere også egen musikk for bevaring i etterkant, altså slik en skrivende komponist gjør. Dette er det man gjør i for eksempel fusjonsprosjekter.

Denne måten å skape på er muligens vanskelig å kategorisere, men det betyr ikke at man kan utelate den. Denne ignoreringen i bla. TONO er et symptom på en rådende holdning som improvisernede/skapende utøvere møter til stadighet. Jeg betegner det som sjangerdiskriminering kort og godt - og jeg regner med at dette er noe i alle fall våre brødre og søstere komponistene vet og skjønner av seg selv.

Fusjonsprosjektene er kommet for å bli, og jeg er i alle fall den første til å omfavne denne møteplassen, hvor alle parter blir utfordret og ledet utover egne grenser. Veldig spennende og - grenseoverskridende.

Beste hilsener Lisa Dillan