Man må gjerne la være å studere komposisjon selv om det er rikelig med muligheter for det i inn- og utland hvis evnene er der. Men jeg personlig synes det er trist at de som har/hadde muligheten ikke er/var så interessert at de forsøker å lære seg noe. Og man kan da også studere på egenhånd, men det kreves en god del verktøy. Ikke minst dette å kunne tenke akademisk.

Det er en sjeldent utbredt "angst" blant en del rytmiske "komponister" å studere. De er redde for å miste det som er genuint dem selv. De som er inne i dem; følelser, autentisk, ekte, ærlig og sånn... Altså; "genuint dem selv" blir uttrykt gjennom et materiale basert på en blanding av tonale kadenser (Rameau) og droner (tibetetanske munker). I mangel av instrumentferdigheter og tidvis fantasi, hentes det inn (også stjeles det) samples fra kjente verk, dog for det meste uten å vite hvordan det de sampler er laget.

For meg er det er ikke noe adelsmerke å være audodidakt, det er i mine øyne latskap hvis man egentlig hadde hatt muligheten til å lære noe. Og som vi ser i den pågående diskusjonen, fører Geir Jenssens manglende skolering til et kulturkrasj med den i mine øyne meget begavede komponisten Aagaard-Nilsen. Jenssen kjenner ikke kodene i seriøs klassisk skreven musikk, derfor vil han ikke kunne skjønne hva Aagaard-Nilsen egentlig mener, og en diskusjon blir vanskelig.

P.S: Kan man anse det å være audodidakt som en konstant tilstand? Er man ikke per definisjon ikke audodidakt hvis man prøver å lære seg noe, eller sagt på en annen måte, det er avgjørende ikke å hente impulser noe sted i fare for å miste det som er "genuint" en "selv". D.S