Jubilerende modernist
I dag fyller Arne Nordheim 70 år, og jubilanten feires med konsert i Oslo Konserthus i kveld. Professor Harald Herresthal har skrevet denne presentasjonen av Nordheims virke som komponist som Ballade i dag bringer videre i anledning dagen.
Komponisten Arne Nordheim regnes for å være den av Norges nålevende komponister som har møtt størst anerkjennelse utover sitt lands grenser. Helt siden han på begynnelsen av 1960-tallet fikk sitt internasjonale gjennombrudd har verdens fremste orkestre og utøvere spilt han musikk.
Nordheims navn er uløselig knyttet til den musikalske modernismens gjennombrudd i Norge. Som komponist, musikkanmelder og organisasjonsmann sørget han for at de internasjonale strømningene fikk innpass på et tidspunkt, da norsk musikkliv som en etterdønning av den 2. verdenskrig fortsatt var preget av en nasjonalromantisk holdning i kunsten. Hans 70-årsdag 20. juni år 2001 vil bli markert både nasjonalt og internasjonalt.
Arne Nordheim vokste opp i den tid, da det ble forlangt at alle kulturytringer skulle ha sine røtter i det nasjonale. Den 2. verdenskrig hadde bidratt til å forlenge denne nasjonalromantiske tankegangen i norsk musikkhistorie. Arne Nordheim gjorde derfor opprør mot de hevdvunne prinsipper om at bare bruken av folkemusikalske elementer kunne gi norsk musikk en nasjonal identitet.
De unge komponistene som vokste opp i krigsårene følte på kroppen hva det ville si å være isolert fra omverdenen. Så snart krigen var slutt, søkte de seg ut. De hadde en veldig trang til å få kontakt med andre likesinnede ute i verden for på den måten få nye impulser. Mye av den musikk som Nordheims generasjon skapte i 1950-årene, knyttet seg til de internasjonale strømninger. Mens det tidligere ikke hadde vært vanskelig å høre for eksempel telemarksdialekten i musikken, var det nå umulig å vite om komponisten kom fra Norge eller et hvilket som helst annet sted i Europa.
Grensesprengende kommunikasjon
Kampen for å bryte isolasjonen kom til å prege de verker Nordheim skapte. Komposisjonene hans har nesten hele tiden kommunikasjon og mellomfolkelig forståelse som et underliggende motiv. Han ønsker å sprenger grenser med musikken sin, utvide horisonten på alle plan. Karakteristisk er i så måte den kantaten Nordheim skrev i 1975 i forbindelse med Norsk Rikskringkastings 50 års jubileum. De 300 medvirkende var fordelt på fem byer over en strekning på mange tusen kilometer i det langstrakte Norge. Deres ulike musikalske prestasjoner ble koordinert og forenet i radiohuset i Oslo, for så å sendes tilbake som et helhetlig musikkverk, der hele nasjonen bokstavelig talt og symbolsk sang med.
Nordheim ønsket på denne måten å binde landet sammen i ord, toner og bilder. Det var på mange måter et romantisk og umulig prosjekt, akkurat som fremførelsen av Response for orgel, lydbånd og 4 slagverkere ved festspillene i Bergen i 1992. Ved hjelp av de siste teknologiske landevinninger ble orgelspillet og kirkerommet i Nidarosdomen i Trondhjem direkte overført på videoskjerm til den ærverdige Håkonshallen i Bergen. Her ble publikum omkranset av slagverkerne. En moderne simultankonsert mellom to norske middelalderbygninger.
Vi kan bare gjette oss til hva Nordheim ville fått til, om hans musikalske ideer for OL 1994 hadde fått gjennomslag: en verdenskonsert via satellitt, fra og til fem verdensdeler. Grensesprengende er også lydskulpturen som Nordheim laget i samarbeid med billedhuggeren Arnold Haukeland til Erling Stordahls senter for blinde på Skjeberg. Ideen var at de blinde skulle fornemme skulpturens plastiske rom rent auditivt. Ved hjelp av innebygde fotoelektriske celler og 13 lydkanaler på overflaten av skulpturen klinger musikken hver gang forskjellig. I dette verket tok Nordheim for første gang i bruk en kompositorisk uendelighetsteknikk. Klangbildet skapes ved at innspilte lydbånd av forskjellig lengde først etter lang tid møtes på nytt i startpunktet. Ideen ble videreført i musikken til den skandinaviske paviljongen på verdensutstillingen i Osaka i Japan i 1970.
Seks ulike lange båndsløyfer ville ved kontinuerlig avspilling ta 102 år før de igjen kunne møtes ved startpunktet. Det er som om Nordheim på denne måten har villet sprenge tidsrammen for det menneskelige liv, villet skape en slags parallell til livet på jorden, som fra tidenes morgen har beveget seg fremover i kontinuerlig bevegelse og endring. Det må være en del av den samme tanke som har fått ham til å lage musikk som er et slags avtrykk av tidligere tider. I Dinosaurus for akkordeon og lydbånd gjenskaper Nordheim en førhistorisk verden. Titler som Nachruf og Spur vitner om sensibilitet og ærefrykt for det som har vært. Ved å velge tekster fra gresk mytologi og fra de store grublere og tenkere opp igjennom historien, og ved å hente musikalske impulser fra eldre tiders musikk, forsøker Nordheim å belyse og forstå sin egen tid, å se sin egen oppgave og misjon i en større helhet.
Konsentrasjon om eksistensielle spørsmål
Nordheims musikalske reise i fortid og nåtid har noe med hans undring over vår eksistens å gjøre. Det er som om han vil rive seg løs fra sitt rom i tiden. Svært mange av verkene kretser rundt spørsmål om liv og død, om de døde (Epitaffio, Aftonland), om ensomhet, om jorden, om fred og menneskerettigheter (Pace). Hans musikk er som bølger på livets hav, som bringer med seg minner fra fortiden, samtidig som han med den forsøker å tolke fremtiden. Hvor kommer jeg fra - hva gjør jeg her - hvor skal jeg? Det er gjerne tekster og ord som setter hans musikalske fantasi i sving, ikke bare på grunn av den klangverden de representerer eller omformes til, men også fordi det ligger en utfordring i det å la musikk uttrykke dypt følte tanker.
Arne Nordheim er en tenkende musiker. Han lager musikk som ikke skal oppleves løsrevet fra en mer allmennmenneskelig sammenheng. Han hører til dem som undrer seg over tilværelsen, og han henvender seg og bør kunne nå fram til alle de hjerter som gjør det samme. I musikken hans får vi følge ham i hans utforsking av tid og rom, farger og former, mennesker og dyr. Vi får være med ham så langt tilbake i vår fortid som vi kan tenke, og vi kan i et verk som Aurora med utgangspunkt i Davids salme 139 og enkelte vers fra Dantes Paradiso få visjoner om den Allmektige, som avkler oss og ser alt og alle. Vi får fly med ham så høyt at vi forblindes av lyset, av kjærligheten som svinger sol og stjerner i sin ring. Det er vanskelig å forbli uberørt av det vi hører.
Kunstens tornefulle vei
Det har ikke alltid vært slik. Arne Nordheim har opplevd all den motstand og kamp som vårt romantiske bilde av den ekte og geniale komponisten krever. I 1949 kom han fra sin hjemby Larvik til Musikkonservatoriet i Oslo for å bli organist. En oppførelse av Gustav Mahlers 2. Symfoni - oppstandelsessymfonien - ble et plutselig vendepunkt. Opplevelsen gjorde ham til komponist. Allerede da hadde han visjoner om hva slags musikk han ville komponere, men hvor skulle han lære seg håndverket?
Musikkonservatoriet i Oslo var et konservatorium i ordets rette forstand. Her var klassisk harmonilære og kontrapunktstudier i Palestrina- og Bachstil nærmest den eneste form for teoristudier som ble tilbudt. Til direktørens og lærernes store forundring skulket Nordheim timene for å kunne overvære Oslo filharmoniens orkesterprøver. Som om han kunne lære noe der? Men Nordheim valgte kanskje rett. Filharmonien var det eneste sted i Oslo, der man kunne høre relativt moderne musikk og der man ikke minst kunne studere orkesterets klangfarger "live". Siden den gang har orkestret vært Nordheims viktigste uttrykksmedium.
Han forlot Musikkonservatoriet i 1952 uten å ha fått det håndverksgrunnlag han trengte og søkte etter. "Jeg forlot musikkonservatoriet like dum, som da jeg kom", sa Grieg om sine år i Leipzig. Nordheim kunne kanskje ha sagt det samme. Han fortsatte i alle fall studiene på egen hånd sammen med en liten krets av medstudenter. På grunnlag av dyrt anskaffede partiturer og grammofonplater forsøkte de i fellesskap å trenge inn i samtidsmusikken. Sitt studium finansierte Nordheim som bryggesjauer, telegrafbud og kordirigent. Under et studieopphold i København gjorde komponisten Vagn Holmboe ham oppmerksom på Bela Bartóks musikk, og under et studieopphold i Paris i 1955 fikk han for alvor kjennskap til elektronisk musikk, den såkalte musique concréte, en musikkform som benytter opptak av musikk og lyd som grunnlag for de elektroniske bearbeidelsene.
Nordheim ble en pioner innen den elektroniske musikk i Norge, ikke minst etter fortsatte studier ved elektronstudiet i Warszawa og i Stockholm. De Nordiske Musikkdager og festivalen Ung Nordisk Musikk var inspirerende møteplasser for unge nordiske komponister. Møtet med de svenske avantgardistene og komponisten Giörgi Ligeti, som en tid var gjesteprofessor i Stockholm, fikk avgjørende betydning for hans videre utvikling. Sangsyklusen Aftonland ble Nordheims gjennombrudd som komponist i 1956, og i løpet av kort tid skapte han Canzona (1960) og Epitaffio (1963), verker som vakte oppsikt langt utover landegrensene.
I 1960-årene slo avantgardemusikken inn over Norge som en oppdemmet flodbølge. Norge hadde på dette tidspunktet ennå ikke klart å ta igjen den internasjonale musikkutviklingen etter krigsårenes isolasjon. Mange av Bartóks og Stravinskijs mest sentrale verker ventet på å bli spilt i norske konsertsaler, og tolvtonemusikken til Arnold Schönberg og den 2. wienerskole var nærmest ukjent. Med det som bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå hvor uforberedt publikum og utøvere var på den elektroniske musikken og andre radikale musikkformer.
Alt kom på en gang, og den norske musikkverden lot seg sjokkere. Koreaneren Paiks absurde musikkteater skapte skandale og bidro til å øke folks mistenksomhet overfor den nye musikken. Menigheten i Trefoldighetskirken i Oslo gikk til det dramatiske skritt å forby fremførelsen orgelverkene til Giörgy Ligeti og Mauricio Kagel. På konsertene i universitetets Aula, som den gang var den norske hovedstadens viktigste konsertarena, nektet musikerne å synge eller å banke på sine instrumenter. Mange utøvere stod fiendtlig overfor den nye musikken. De ville ikke ta "den kalde krigen" og verdensproblemene med seg inn i konsertsalen, het det.
Fra kamp til seier
Det var i disse årene at Nordheim gjorde sin offentlige plikttjeneste innen komponistenes organisasjoner. Han stod på barrikadene for den nye musikken som formann i Norsk Komponistforening og foreningen Ny Musikk. Viktig var også hans innsats som musikkanmelder i Dagbladet, der han med sin skarpe og vel formulerte penn harselerte over det Musikk-Norge som lot seg by middelmådige fremførelser av standardrepertoaret, mens det over hodet ikke ville åpne ørene for det verdifulle i den nye musikken. Nordheim kjempet mot den konservative presse og kunne nok tåle at den omtalte hans egne verker med forakt.
Men da en anmelder ved en anledning hevdet at et bestillingsverk av en av hans kolleger var misbruk av folkets skattepenger, møtte han personlig opp i avisens redaksjon og sørget for at vedkommende kritiker ble fritatt for en hver videre befatning med samtidsmusikk.
I ettertid kan man spørre hva det var slags krefter han hadde den gangen. For når både publikum og musikere høylydt ga uttrykk for at de mislikte og ikke forstod den musikken han komponerte, så skulle det stor selvsikkerhet til for å bære over med det. Forklaringen er kanskje enkel. Det var utlandet som gav ham selvsikkerheten. Epitaffio og Eco ble urfremført i Stockholm, Greening var bestilt av Los Angelos Philharmonic Orcherstra og deres leder Zubin Metha, Spur så dagens lys i Baden-Baden, Ariadne i Nederland, balletten Stormen i Schwetzingen, Tenebrae i Washington. Magma ble bestilt av Concertgebouworkestret og Tractatus var beregnet på fremførelse i Toronto i Canada. Det var ikke bare ledende orkestre som bestilte og spilte Nordheims verker. Det vakte oppmerksomhet, at musikere som Dorothy Dorow, Peter Pears og Mstislav Rostopovitsj stod faddere til flere av de solistiske verkene. Nordheim kunne med dette som utgangspunkt møte norsk musikkliv med rak rygg, og vendepunktet og gjennombruddet på hjemmebane k
om for fullt med fremførelsene av balletten Stormen på Den Norske Opera og Draumkvedet på Det Norske Teater.
Det tid Nordheim brukte for å stå på barrikadene sammen med likesinnede, var opptakten til det musikkliv vi i dag opplever i Norge. Den nye musikken som solistene eller de profesjonelle orkestrene strevde med for 40 år siden, spilles i dag med den største selvfølgelighet ikke bare av de profesjonelle, men også av landets musikkstudenter. Det kan nye generasjoner av komponister nå nyte godt av.
Hemmeligheten ved Arne Nordheims egen fremgang som komponist har vært troen på at det umulige er mulig. Han vet hva det vil si å måtte kjempe seg fram så vel åndelig som materielt. Omslaget til hans fordel kom tidlig på 1970-tallet, både med kunstneriske suksesser og offentlige æresbevisninger. Nå bor han i Grotten, den nasjonale æresboligen i nærheten av slottet. For dagens samtidsmusikk er han en inspirasjonskilde til ny satsing. Måtte det på terskelen av et nytt årtusen også være en glad forpliktelse for musikkinstitusjonene å benytte markeringen av hans 70-års dag til å gi et tilbakeblikk på spennende 50 år, ikke bare av hans virke som komponist, men av det nasjonale musikkliv han var med på å forme.
Kommentarer:
Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!Siste kommentarer:
Siste fra forsiden