Orgel-frislipp med Nils Henrik Asheim

Det er ikke ofte at Ballade slår til med anmeldelser av hverken konserter eller plater. Men så dreier da heller ikke dette seg om en hvilkensomhelst utgivelse. Vi snakker om Nils Henrik Asheims "16 Pieces For Organ", som for en tid tilbake ble sluppet på det norske improvisasjonsselskapet Sofa. "En liten instrumental revolusjon", mener Ballades begeistrede anmelder Hild Borchgrevink, som tror at Domkirkens store orgel må ha kost seg fælt under fingrene til Asheim.

16.05.2002 | Av: Hild Borchgrevink

Jeg våger å kalle improvisasjonslabelen SOFAs syvende utgivelse for en liten instrumental revolusjon. Norge har mange orgler av ulik beskaffenhet som trofast tjenestegjør hver søndag en halv takt foran menighetssangen. Mange av dem får spille en konsert i ny og ne, men svært få opplever å bli traktert slik komponist og organist Nils Henrik Asheim gjør det når SOFA slipper ham løs som improvisator på Domkirkens store Ryde&Berg. Og min første innskytelse da jeg hørte denne plata (med fare for å besjele instrumentet for mye) var nettopp at det høres ut som orgelet virkelig koser seg med å få vende vrangsiden ut.

Tradisjonell orgelimprovisasjon går ut på å etterligne klassiske satsteknikker og spinne et tonalt forløp rundt dem. Det finnes forskjellige stiler og tradisjoner, fra fuger i Bachstil til den store franske tradisjonen med mer åpne former og et elaborert, men også ganske polert klangideal. Asheims tilnærming er en helt annen, og overraskelsene ligger først og fremst i det klanglige. Han åpner et raggete, perkussivt lydunivers som tidvis, hvis man skrur volumet litt over akseptabelt borettslagsnivå, minner mer om mørk dub og elektronika enn om transparente harmoniske strukturer.

Klanglig utvikling på orgel kan være en rykkvis affære på grunn av mekanikken i registreringen. Asheim klarer å skape klanglige bevegelser som vokser organisk, flyter over i og blander seg med hverandre gradvis, og dette trekker ørene mot lydlige grenseområder og mellomrom i instrumentet som man ellers i en temperert harmonikk nesten automatisk ville forsøkt å ignorere.

Noen spor, som spor 8, består mer eller mindre utelukkende av støylyder fra mekanikken i instrumentet og gestiske lyder av fingre mot taster, knapper og treverk. Denne utfordringen og omgåelsen av tradisjonell instrumentalklang gjennom nye spilleteknikker er blitt en naturlig del av samtidsmusikkens vokabular for de fleste instrumenter, eksempelvis Cages preparerte piano eller Helmut Lachenmanns differensierte repertoar av puste- og gnisselyder for blåsere og strykere. Orgelet som instrument har i større grad gått klar av dette språket, kanskje fordi det lever parallelt både i en bruks- og en kunstmusikalsk verden. Jeg har i alle fall ikke hørt en lignende klangverden fra et orgel før. Coveret røper at opptaket i Domkirken er mikset fra mikrofoner både ved orgelkrakken og i publikum. Dette gir en nærhet i detaljene i de perkussive lydene som lager en fin dybde i lydbildet.

Hva gjelder form har Asheim selv sagt at han opplevde at de frieste improvisasjonene, der han i liten grad hadde planlagt en formal arkitektur på forhånd, ble de mest spennende å lytte til. Det er mulig det har gjort meg forutinntatt, men jeg opplever at i passasjene hvor man kan høre at det finnes en underliggende, mer tradisjonell harmonisk eller motivisk form, stikker denne veldig tydelig ut av klangen. Noen steder fornemmer man en slags walking bass som nesten kan minne om et bluesskjema, andre steder er det tydelige skift mellom harmoniske felt eller klare rolledelinger mellom en melodisk og en akkompagnerende struktur, og av og til bobler det opp en frasering med jazzrøtter. Dette er ikke nødvendigvis sjenerende i seg selv. Noen steder fungerer det som et utgangspunkt som improvisasjonen gradvis vikler seg ut av, og dermed får det en formal funksjon. Men av og til klipper disse plutselige veldig karakteristiske vendingene den musikalske flyten opp og får større plass i hukommelsen enn man kunne tro at de var tiltenkt.

Formmessig synes jeg faktisk at de to lengste sporene fungerer best. Her lager Asheim parallelle klanglige sjikt og simultane bevegelser og kontraster som løfter hverandre frem og tydeliggjør hverandre gjensidig. Det bygges flere lag som får bli liggende og som griper inn i hverandre. De dypeste, sterkeste, grove partiene, hvor bestefarpipene får raljere i all sin vrede, griper deg også med en gang fordi lyden er så altomfattende og det skjer så mye spennende i teksturen. Her er det også plass til å lytte, siden dette dypet ofte trenger litt tid for å etablere seg og vokse frem. Dessuten er det flotte partier mot slutten av nesten alle kuttene, i den måten Asheim lar improvisasjonene bli visket ut på, enten det skjer i en tilsynelatende tilfeldig "utpust" eller i mer organiserte rallentandobevegelser.

Det som kanskje kan oppleves mest påtrengende, er imidlertid noe metrisk: en slags iherdig, kort totonefigur som kommer igjen og igjen på flere spor. Den kan være et grep for å unngå den klassiske, statiske orgeltonen som uvegerlig kommer når et anslag blir av en viss lengde. Når dette blir repetitivt, kan man få en litt kortpustet følelse. På en annen side genererer denne repetitiviteten også forskjellige lyttemåter, som at man umerkelig flytter oppmerksomheten vekk fra anslaget og begynner å høre på etterklangen av tonen, og plutselig vokser Domkirkens rom ut av de små snuttene. Men det er akkurat da man av og til kunne ønsket seg litt mer tid til å utforske dette rommet før det faller ned en ny attakk. Der de får tid rundt seg, fungerer disse korte små passasjene nemlig utrolig fint, nesten som små utsagn, som fascinerende, opake stemmer som snakker til deg.

I det store og hele er dette en svært imponerende innspilling som fremfor alt hele tiden overrasker klanglig. Den burde inspirere både den lyttende, den spillende og den komponerende del av befolkningen til å omgås orgler på en ny måte, og jeg skulle gjerne også lagt den i bunken til en DJ. Løp & kjøp!

Nils Henrik Asheim:
«16 pieces for organ»
SOFA 507

Synes du at Ballade bør inneholde flere anmeldelser? Og i så fall - hva slags genre, utgivelser eller arrangementer bør vi konsentrere oss om? Send oss gjerne noen linjer om det på e-post, så skal vi se om vi utvikler ideen videre.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!