- Om å spille på et ensemble
Fredag 23. august presenterte Oslo Sinfonietta og Oslo Kammermusikfestival resultatet av sommerens dirigent- workshop. Ballade-mearbeider Jonas Sørensen kan fortelle om stor spennvidde både i dirigentstil og musikkvalg, og mener at konserten bar bud om et høyt nivå både blant unge, nordiske dirigenter og unge, norske komponister.
Av Jonas M.N. Sørensen
Den største bolken samtidsmusikk under Oslo Kammermusikkfestival 2002 ble fremført på Musikkhøgskolen fredag 23.august. Denne konserten var, som i tidligere år, et resultat av workshop'en for unge dirigenter som Oslo Sinfonietta og Oslo Kammermusikkfestival arrangerer i forbindelse med festivalen. I år hadde fem nordiske dirigenter blitt plukket ut for å spille både ny norsk samtidsmusikk og moderne klassikere av Anton Webern og Igor Stravinskij. Workshop'en tatt i betraktning var det rimeligvis dirigentene som kom i fokus på fredagens konsert.
De to norske komposisjonene som åpnet konserten ble begge dirigert på den tydelige og presise måten man ofte ser på samtidsmusikk-konserter. Tydeligheten syntes da også nødvendig, for det var en detaljrik og rask skiftende musikk vi fikk høre. Den første dirigenten ut var norske Ante Skaug med Trond Reinholdtsens "Psalm". Her syntes instrumentenes plassering på scenen nøye gjennomtenkt, for ved å plassere to store-trommer i venstre og høyre ytterkant av ensemblet fikk Reinholdtsens komposisjon trommehvirvler til å rulle over scenen. Ensemblet var delt i to; i en halvsirkel som bestod av marimba, cembalo og woodblocks sammen med en gitar og en mutet trombone skapte Reinholdtsen noen innestengte og lett mystiske stemninger. På et platå bak denne halvsirkelen hadde den andre delen av ensemblet, fiolinene og treblåserne, fått sin plass. I kontrast til instrumentene i halvsirkelen klang instrumentene på podiet både utadvendt, åpent og direkte.
Danske Casper Schreiber dirigerte Oslo Sinfonietta i Øyvind Torvunds "Music for Ensemble". Denne komposisjonen hadde noen trekk til felles med det første verket vi hørte denne kvelden. Jeg tenker på hvordan tordenen rullet fra den ene store-trommen til den andre hos Reinholdtsen, for lignende effekter fikk også Torvund frem med sine opp- og ned-bygninger i styrkegrad og intensitet, med noen rytmiske figurer - og ved å gli opp og ned mellom tonene. Det hele fikk meg til å tenke på et passerende tog, men så kom et fascinerende parti for woodblocks og et slags metall-slagverk og satte en stopper for den asossiasjonen.
Casper Schreiber dirigerte et stykke til på kveldens program; fra samtidsmusikkens klassikere fikk vi musikk for sopran og ensemble av Stravinskij. Av denne musikken stod især de tre sangene med tekst fra den japanske lyrikken, hvor gitar, harpe og fløyte utgjorde akkompenementet, i klar kontrast til musikken Reinholdtsen og Torvund hadde levert. Disse sangene duvet repeterende av gårde, vakkert og melodiøst, og imot de to norske komposisjonene virket Stravinskij nærmest som en romantiker. Dette spranget i uttrykk mellom Torvund og Stravinskij så ikke ut til å være noe problem for Schreiber.
To av de fem unge dirigentene, svenske Rei Munakata og norske Helge Kjekshus, skulle begge dirigere Anton Weberns moderne klassiker "Sechs Stüke für grosses Orchester", og konserten var lagt opp slik at vi fikk pausen mellom de to versjonene. Det var interessant å se hvordan de to dirigentene forholdt seg forskjellig til ensemblet; der Munakata var mer antydende og kontrollerende, var Kjekshus intens og dramatisk. Likevel opplevde jeg det store kraftfulle klimakset i dette stykket til Webern på den samme måten. Selv om de to dirigentene hadde forskjellige måter å møte ensemblet på, klarte de begge å utløse kraften i denne musikken. Musikken var forøvrig fylt av mange brede klanger som bølget igjennom ensemblet, en iøynefallende kilde til noe av denne klangen var en synthesizer som var kommet på scenen. Klangen fra denne synthesizeren fikk meg til å tenke på et gammelt tråorgel. Og et orgel kan være et godt bilde på hvordan det opplevdes å se Kjekshus dirigerte ensemblet; det var som om han spilte på ensemblet som på et orgel.
Per-Otto Johansson var siste dirigent ut i Henrik Hellstenius' "By the voice of a faint light is shed", med en intens Peter Herresthal som solist på fiolin. Johanssons måte å dirigere på vitnet om kontroll. Hellstenius haddde skrevet for stor symfonietta, med harpe, marimba, klaver, klokkespill og vibrafon, og stor blåsergruppe: fagott, obo, fløyte, klarinett, horn, trompet, trombone. Slik fikk stykkets besetning en til å tenke i retning av en fiolinkonsert, og det var en fin balanse mellom solisten og ensemblet. De mange blåserne la samklanger som tepper i ensemblet, i flere partier gikk det en jevn rytme med skiftende samklanger gjennom hele ensemblet, og stykket var preget av at klangene flyter avgårde. Klangene ble flettet inn i hverandre for siden å rase over ende som en høy stabel tallerkener, løses opp, og bli til raske figurer.
Alt i alt vitnet konserten om et høyt nivå både på nordiske dirigenter og på norske unge komponister.
Kommentarer:
Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!Siste kommentarer:
Siste fra forsiden