- Flott Ultima-avrunding for Cikada
Lørdag 12. oktober sto den etterhvert tradisjonelle Cikada-konserten på Ultima-programmet i kulturkirken Jakob. Konserten favnet vidt: Fra Stockhausen-inspirert musikk for piano, slagverk og elektronikk til mezzosopranen Loré Lixenbergs smakebit fra Bent Sørensens kommende opera. Ballades Jonas M.N. Sørensen var tilstede, og deler i denne artikkelen sin opplevelse av Cikadas fremføring.
Konserten åpnet med Cecilie Ores “Cirrus” for Solo String Quartet. I lange partier vibrerte noen langsomme samklanger som ikke umiddelbart ledet tankene mot noen kollektiv solo, men i de korte og simultane huggene som avbrøt disse klangene syntes tittelen mer rimelig, og når små figurer omsider begynte å hoppe rundt mellom musikerne, ble det klarere hvordan flere musikeres samspill kan betraktes som én solo.
I den avsluttende delen av “Cirrus” hørtes det ut som om korte ekko ble lagt oppå hverandre, slik at musikerne ikke bare produserte en klang, men merkelig nok også noe øret kunne lures til å oppfatte som denne klangens gjenklang.
Dermed var publikummet allerede utsatt for manipulasjon av musikkens tidsakse, og flere manipulasjoner skulle følge. For i Parmeruds “Zeit aus Zeit”(Time out of Time) for piano og slagverker var Stockhausens “Kontakte” utgangspunkt. Parmerud har byttet ut Stockhausens spolebåndopptak av slikt som en strofe fra en Greta Garbo-film og en av Charlie Parkers soloer med computergenererte lyder som han lar både pianisten og slagverkeren manipulere med MIDI-teknologi.
Blant Parmeruds elektroakustiske lyder kunne man ane en klassisk romskiplyd og lyder som lignet opptaket av et cymbalslag som avspilles baklengs. Sett under ett gikk “Zeit aus Zeit” fra et utagerende uttrykk og endte opp i en ettertenksom og dvelende stemning.
På “Wittener Tage für neue kammermusik” i april i år fremførte Cikada en ny versjon av Rolf Wallins “Solve et Coagula”, og på lørdag ble den nye versjonen presentert også for et hjemlig publikum. Uttrykket i tittelen er hentet fra alkymien og betyr noe i retning av å løse opp og å løpe sammen. I den nye versjonen er hele det ni musikere store Cikada-ensemblet i aktivitet. Det var en glede at man blant de mange nye walinske klangene også kunne kjenne igjen brokker av de dyptsvingende rytmene han foldet ut i verket “Stonewave” for seks slagverkere noen år tilbake.
Også Gervasonis “Godspell” ble fremført i Witten tidligere, og nå for Ultima-publikum. Verket, som er skrevet for mezzosopran og ensemble, er en tonesetting av fem korte dikt den amerikanske poeten Philip Levine skrev til Gervasoni. Gervasoni har i “Godspell” lykkes i å kommentere Levines dikt med en befriende lekenhet.
Det klingende resultatet er ikke en musikk som setter opp en ramme diktene skal oppleves innenfor; Gervasonis musikk kan ikke karakteriseres som stemningsmessige utgangspunkt som kommer i forkant av ordene. Heller enn å bruke ensemblet til enten å kommentere eller å forutbestemme diktene, må Gervasoni sies å ha komponert musikk som løper parallelt med tekstene og skaper en ny opplevelsesdimensjon. Gervasoni har med denne musikken klart å finne seg en vei inn i diktene som balanserer mezzosopranen og ensemblet slik at de ender opp som jevnbyrdige størrelser.
Siste post på lørdagens program var tre verk av Bent Sørensen, en komponist Cikada har samarbeidet med over flere år. Dette har blant annet resultert i CDen “Birds and Bells”, hvor også Oslo Sinfonietta bidrar. I det første av Sørensens stykker denne kvelden, “The Hill of the Heartless Giant”, sang kontrabassisten “BAM” mens han akkompagnerte seg selv og til tider formelig banket buen mot strengene. Da ble det jo ikke så vanskelig å se for seg en kjempe, selv om Sørensen har presisert at kjempen ikke er Cikadas kontrabassist, men snarere komponisten selv, og at stykket handler mer om åsen der kjempen bor enn om kjempen selv.
I “Vokalise” for solo mezzosopran kom Loré Lixenberg langsomt skridende inn på scenen, og etterhvert falt ordene “jeg elsker deg, jeg vil at du skal elske meg” fra hennes munn i en fryktelig trist stemning. I det siste verket “The Weeping White Room”, ble vi en langsom nynning, for ikke å si humming, fra mange av Cikadas medlemmer til del. All hummingen ble avbrutt av små klarinettmelodier og av tikkende lyder både fra strykerne og vibrafonisten og fra pianistens klimpring på pianostrengene. De tre verkene til Bent Sørensen skal inngå i en opera han skriver på, og med all handlingen disse tre konsertstykkene kunne fremvise er det bare å begynne å glede seg!
Kommentarer:
Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!Siste kommentarer:
Siste fra forsiden