Engler, djevler, tape og en miksepult

Natasha Barrett er Norges kanskje fremste komponist av såkalt "tape-music", som er elektronisk behandlet musikk, beregnet for å spilles igjennom 8 til 32 høyttalere, kontrollert igjennom en miksepult. Barrett har nylig spilt inn verket "Angels & Devils", som kan høres på Aurora-utgivelsen "Sinus Seduction". Natt til torsdag ble hennes "Utility of Space" fremført under Magma 2002 i Berlin. Ballade møtte Barrett for en samtale om den elektroakustiske musikken, og om hennes siste prosjekt, musikkteaterforestillingen "Agora".

29.11.2002 | Av: Knut Steen

Playback?
Den elektroakustiske musikken er et merkelig format det ikke uten videre er lett å forstå seg på - blant annet fordi utøveren sjelden er en del av konsertopplevelsen. I tillegg er det fort gjort å trekke en del uheldige paraleller til andre typer msuikk, som stiller elektroakustiske fremføringer i et dårlig lys: Musikk som er databehandlet, og i tillegg skal avspilles direkte fra en CD under en konsert, vil i mange genre fortjene betegnelsen "playback" - noe som ofte klinger synonymt med "juksemakeri". I forhold til den elektro-akustiske musikken må en legge andre kriterier til grunn. Her er det ingen artist som later som om musikken blir fremført akustisk, det er som oftest ingen synlig utøver i det hele tatt.

Samtidskomponist Eivind Buene skriver i omslaget til "Sinus Seduction" at formidlingen (av musikken - red.anm.) er direkte mellom komponistens hode og lytterens øre, uten det filteret de utøvende instansene utgjør. Slik kan man hevde at denne musikken gir en mulighet for såkalt "redusert lytting", i henhold til Pierre Schaeffers klassiske postulat: "Lyder og lydstrukturer skal oppleves helt uten tanke på deres fysiske og akustiske opphav."

På overflaten kan dette virke som en dårlig unnskyldning for å ta inngangspenger for å spille en CD-plate høyt for folk, noe som hadde vært tilfellet om musikken ikke ble bearbeidet underveis i fremføringen - men det gjør den altså.

Barrett forteller at selv om den som fremfører musikken sjelden er synlig på en scene, så vil vedkommende som står ved mikseren dele opp komponentene i musikken, og ha muligheten til å fremføre den på vidt forskjellige måter hver gang. Variasjonene ligger i hvor mange kanaler musikken deles opp i, og hvordan utøveren flytter og balanserer den mellom høyttalerne. Akustikken i rommet, og muligheten til å plassere høyttalere rundt publikum vil også ha en enorm innvirkning på hvordan musikken oppfattes, dermed kan det samme stykket musikk, hørt på ulike konsertsteder og anlegg, fremstå vidt forskjellig.

Barretts "Angels & Devils" er et frittstående verk, samtidig som sammen med verket "...the fetters of a dream" og en skulptur gir innhold til Barretts timelange musikkteaterstykke "Agora".

Mennesket i rommet
- "Agora" er et stykke som beskriver de ulike psykologiske tilstander et menneske kan gå igjennom i møtet med agora, som betyr "rommet" eller "møteplassen", forteller Barrett med sprudlende innlevelse:

- Jeg ville illustrere - med lyd - de ulike arketypiske sinnstilstandene som kan oppstå i mennesket når det møter andre mennesker i rommet - eller på møteplassen om du vil - og må bevege seg for å møte eller unngå dem. Det er en hel masse ubevisste prosesser involvert her, som påvirker og sender mennesker inn i ulike sinnstilstander - som jeg her har forsøkt å fremstille som arketyper:

- Igjennom sopranens bruk av stemmen uttrykkes ondskap, lekenhet, lengsel, forknytthet, eller følelsen av å være bundet, og den sosiale personen, som gleder synes dette er moro, litt sånn "da-da-da"-lykkelig, bobler Barrett før hun bryter ut i latter:

- Selv om "Agora" har elementer fra både "Angels & Devils" og "...the fetters of a dream", kommer ikke Agora til å være summen av de to stykkene pluss en skulptur - hele forestillingen kommer til å høres annerledes ut, og være mye mer visuell enn en elektroakustisk konsert vanligvis er, forteller Barrett.

Engler og Djevler
Sopranens spesielle bruk av stemmen kommer også tydelig frem helt fra begynnelsen av "Angels & Devils", som åpner med noen sinnssyke gisp - som minner mest om noen som kveles:

- "Angels & Devils" er et relativt "rett frem" stykke musikk, med en ganske direkte presentasjon av struktur, forteller Barrett:

- Sånn sett er den umiddelbar, og lettere tilgjengelig enn mye annet jeg har laget - men jeg håper selvfølgelig også at lytteren finner en dybde i verket som gjør det verdt å vende tilbake til. Det rå vokaluttrykket var noe sopranen og jeg måtte jobbe mye med - målet var å få til et direkte fysisk uttrykk for noe mentalt, så hun ble presset til å bruke stemmen på en veldig ukonvensjonell måte.

Selve tittelen henspiller ikke nødvendigvis godt og ondt, men er snarere en beskrivelse interne brytninger. Valget av såpass sterke bilder var fra Barretts side helt bevisst:

- Du skjønner, folk flest leser ikke programmet før en elektroakustisk konsert, og det kan være litt dumt, for da får de jo ikke alltid med seg hva det er komponisten prøver å formidle! Med denne tittelen kan det hende at flere blir nysgjerrige, og plukker opp et program. Hvis ikke, fungerer tittelen uansett som en pekepinn i riktig retning, sier hun.

Selve tekstinnholdet i både "Angels & Devils" og "...fetters of a dream", er hentet fra tidlig og samtidig litteratur, og fremført i form av komprimerte fraser på gammel og moderne norsk og engelsk:

- Jeg har forsøkt å koke ned tekstene til en absolutt essens, så derfor valgte jeg korte, megetsigende snutter fra blant andre Edgar Allan Poe, Lewis Carrol, den eldre Edda, Obstfelder, Wergeland og Ibsen. Tekstene er satt inn for å forankre lydene i mening, sier Barrett, som også forteller at tekstene delvis ble valgt fordi de ikke lenger var copyright-belagte:

- Jeg hadde ikke orket en skribent eller forfatter som skulle blande seg inn og være uenig med måten jeg brukte materialet på.

"Angels & Devils" er allerede fremført, og Barrett håper å få oppført "Agora" en gang i mai, men prosjektet er avhengig av finansiering.

Lydjakt
En som opplever elektroakustisk musikk for første gang, vil fort lure på hvor alle de rare lydene kommer fra - for mange av dem er ikke til å kjenne igjen i det hele tatt, hverken som "data"-lyder eller noe som kommer fra den biologiske sfæren. Barretts ulike lydlandskap består oftest av begge deler:

- Hvordan jeg finner frem til en lyd er ulikt hver gang, men "art by accident", eller det å leke seg frem til noe, er veldig vanlig. For å finne de rene, enkle lydene er det ofte greiere å gå rett på software-generert lyd, men jeg gjør det sjelden. Jeg bruker 99% akustiske lydkilder, for rene digitale lyder mangler ofte den kompleksiteten jeg leter etter. Når jeg har tatt opp lydene i et studio, legger jeg dem inn i maskinen, og begynner å lete meg frem til det uttrykket jeg vil ha. Ofte blir resultatet slik at det er umulig å kjenne igjen hvor lyden kommer fra, forteller Barrett, som heller ikke ser på akkurat det som noen ulempe:

- Hvis pubilkum må forholde seg til hvordan musikken høres ut, og ikke hvor den kommer fra, er det bra, for det skaper et mer direkte forhold mellom lytter og musikk, mener hun.

Minst 8 høyttalere
Men hvordan musikken faktisk fremstår for publikum, blir fort mer tilfeldig enn i andre genre. Skal man spille rock, forutsetter det som oftest at man stiller med en gitarist, og spilles et verk for strykekvartett vil nok publikum rynke på nesen om bratsjisten mangler.

I den elektroakustiske musikken er det kvaliteten på miksepult, datamaskin og høyttalere som gjør hele forskjellen. Har man ikke mange nok høyttalere, eller et lokale der de kan plasseres rundt publikum, taper musikken seg i mye større grad enn andre musikkformer.

- Fordi all musikken ligger på CD, er det helt nødvendig å ha en miksepult med mange nok kanaler, og gode høyttalere som er plassert riktig. Jeg har hørt om skrekkeksempler der man har forsøkt å fremføre verker med en avdanket miksepult og to råtne høyttalere plassert i front, men de langt fleste er veldig seriøse, og bruker skikkelig utstyr og mellom 8 og 32 høyttalere.

Barrett forteller i rasende fart om lange lydprøver, omplassering av lydkilder, og at kirker er håpløse å spille i fordi akustikken er så lang. Men selv har hun sluttet å bekymre seg når andre står ved miksepulten for å fremføre hennes arbeider:

- Jeg nekter ingen å fremføre musikken min, når jeg er ferdig med den er det viktig å slippe taket. Jeg spør som regel om hva salgs PA- og datautstyr de har, om hvor gode høyttalerne er, og gir gjerne råd og vink, for jeg er jo selvfølgelig interessert i at musikken min skal fremstilles på en rettferdig og god måte. Utover det prøver jeg å ikke være for nervøs...men det er ikke alltid like lett.

Tungrodd for tape i Norge
Men det største problemet for denne musikken - i Norge - er at få bestiller den:

- Det er veldig få organisasjoner som kjøper "tape-musikk" - jeg får flere bestillinger fra utlandet enn fra Norge. Det paradoksale er at nå som jeg er listet som norsk musiker, får jeg ingen støtte fra England, mens hvis jeg hadde listet meg som britisk, så hadde jeg fått mye mer hjelp!

Til tross for at markedet er lite, er Barrett en av de få som brukes også i Norge. Snart tar hun til på et kjempeprosjekt, som er støttet av utsmykkingsfondet. Barrett ønsker ikke å avsløre alt for mye, men forteller at det gjelder et stort arbeid - en modell av immunsystemet - som skal settes opp som en permanent utstilling ved Univeritetet i Bergen, på avdeling for biologiske basisfag:

- Det kommer til å bli mye å se på, og en masse høyttalere. Det er alt jeg vil si så langt, avslutter Natasha Barrett

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!