Pervo-Pippi og Paven - Kaada i 7. Himmel

Kunstmaleren Lars Kristian Gulbrandsen er 71, men i speilet ser han seg selv som den 23 1/2 år gamle Tatjana. Hun kler seg i miniskjørt og platåsko og synes jotun husmaling er suveren sminke. Steffan Strandberg, som har laget film om den eksentriske billedkunstneren, og Kaada, som har laget musikken til filmen, forteller her om arbeidet med å formidle en eksepsjonell personlighet i lyd og bilde.

07.02.2003 | Av: Knut Steen

Av Knut Steen

Tatjana, som Strandberg har valgt å referere til henne som, har huset fullt av melkekartonger, syltetøyglass og annet bøss - arrangert i mer eller mindre sirlige installasjoner. Langs veggene står tusenvis av malerier, som hun ser på som sine barn. Og barna sine vil man jo ikke selge. Ellers har Tatjana/Lars Kristian bilder i 74 store samlinger og muséer verden over, blant annet i pavens private samling i Roma, i Bibliotheque Nationale i Paris, og ved Museum of Modern Art i London.

Men til tross for internasjonal anerkjennelse, har Tatjana problemer med å bli forstått på Hidra, der hun bor. En 71 år gammel mann som gjerne vil at andre skal se ham slik han selv føler seg, og spille med på hans fiksjon om evig ungdom, møter ikke nødvendigvis bred aksept. De fleste ser på ham som en gal 71-årig Pippi-perversjon som prater vås og maler klatter på både seg selv og lerretet. De synes ikke huset hans er mer kunstnerisk enn en søppeldynge.

Regissør Steffan Strandberg hørte om den eksentriske kunstneren allerede som barn. Familien hadde hytte på Hidra, og ryktene gikk om den gale eremitten som drev på med rare ting, mutt alene, langt opp i lia.

- Mange del år senere gikk jeg på en utstilling, og fikk et sjeldent og umiddelbart kick av bildene til Lars Kristian. Allerede da bestemte jeg meg for at jeg ville lage film om ham, og begynte å forberede meg.

At dette ikke kom til å bli enkelt, forsto Strandberg raskt:

- Jeg fikk tidlig beskjed om at Lars Kristian var veldig vanskelig å komme innpå, men det gikk greit å få en intervjuavtale så snart jeg begynte å rose bildene hans. "Når skal vi begynne", spurte han plutselig. Jeg fant bare på en dato - torsdag tredje juli klokken 12.

Men da dagen kom, og Strandberg ringte, ble han satt på venting til påfølgende tirsdag - "vondt i halsen", var den korte begrunnelsen. Strandberg ble på Hitra, og brukte tiden til å snakke med folk om Lars Kristian, eller Tatjana, som han kaller seg.

"Maleriene hans er bare noen rare fargeklatter, og huset hans er fullt av søppel", "Han kommer til å snakke hull i hodet på deg" og "Du kommer ikke til å holde ut i mer enn fem minutter" var de meldingene som gikk igjen flest ganger, forteller Strandberg, som snart skulle finne ut at det ikke skulle bli enkelt å lage denne filmen.

- Huset er fullt av ting, omhyggelig arrangert i små og store installasjoner og 3562 malerier i alle kroker. Etter at jeg ble kjent i huset hans gikk det greit å ikke snuble i ting, men jeg måtte fremdeles inn til naboen for å få vann til småting, som å vaske linsene mine. Lars Kristian hadde en vanntank "på bare 5000 liter", så hans vann kunne man ikke sløse med til unyttigheter.

Selv om Strandberg raskt ble venn med kunstneren, og etter hvert kunne navigere i mellom innstallasjonene uten problemer, skulle det ikke bli like lett for alle:

- To kamerater som kom for å filme med store kameraer og tungt utstyr bare klikket. etter to dager orket de ikke mer av verken Tatjana eller huset. Arbeidsforholdene var uutholdelige.

- Jeg tror ikke at noen andre en deg hadde holdt ut i mer enn fem minutter, skyter Kaada inn.

Foruten at de begge kommer fra det blide sørland, har Strandberg og Kaada til felles at de begge har arbeidet hardt for å skape det spesielle uttrykket Strandberg ønsket seg i "7. himmel". Kaadas musikk skulle bli en essensiell del av filmopplevelsen:

- Jeg hadde hørt Kaadas arbeid tidligere, og likte veldig godt det at han klarer å vekke følelser med musikken, selv om den ofte er melankolsk og mørk, sier Strandberg, som var ute etter litt lysere toner. Derfor spurte han heller ikke Kaada umiddelbart:

- Jeg tok en runde for å sjekke ut andre, og fikk levert en del materiale, som var både fancy og flinkt, men det var null følelse i det. Før julen 2001 bestemte jeg meg for å kontakte Kaada, og se hva vi kunne komme frem til, forteller Strandberg. Fra Kaadas side ble prosjektet en umiddelbar forelskelse:

- Etter en del samtaler fikk jeg tilsendt en pilot i posten, som jeg ble ekstremt rørt av, så vi gjorde en deal, som resulterte i at filmsnutter og musikk ble sendt frem og tilbake, sier Kaada.

- For meg var det viktig at han forsto at jeg ville ha noe helt annet enn det han hadde laget før, jeg ville på en måte at musikken skulle "peke oppover", og smelte sammen med filmen, sier Strandberg.

- Det har vært en fantastisk utfordring å spille ping-pong med Steffan på denne måten. Å vite at han gikk rundt og filmet med musikken min som inspirasjon på øret, gjorde det lett å bli veldig engasjert, sier Kaada.

For å veve musikken og filmen enda tettere sammen, samplet Kaada stemmen til Lars Kristian/Tatjana, og brukte den gjennomgående i musikken som går i bakgrunnen og forgrunnen hele veien.

Kaada prøver å skjule et bredt smil, men lykkes dårlig:

- Jeg er virkelig ekstremt fornøyd med denne musikken, og har fått veldig fine tilbakemeldinger på at det lille lyduniverset jeg har satt sammen. At det har gått såpass bra, er nok mye fordi vi tidlig satte rammer for hva musikken skulle være og gjøre. Når det var gjort, kunne jeg konsentrere meg om utrykket, som var ukjent terrritorium for meg, samtidig som det ga god anledning til å utfolde seg. Det er ingenting som gleder en stakkars filmmusikk-komponist mer enn å få lov til å lede litt i stedet for å ligge i bakgrunnen hele tiden - det er det som har gitt dette prosjektet så mye mening for meg. Selv går jegf ofte på kino, og legger naturlig nok merke til filmmusikken. Ofte synes jeg den er veldig forutsigbar, alt følger en formel, og når du har gjennomskuet den, blir det veldig kjedelig. Med "7. himmel" har vi jobbet på en helt annen måte, derfor har også resultatet blitt helt annerledes, mener Kaada.

Også Lars Kristians kunst er gjennomsyret av musikk: Selv leser han bildene som et slags partitur, og kan, på oppfordring, "synge" hvert enkelt bilde. For ham har kunsten et klart utgangspunkt i musikken.

Strandberg sier han laget filmen fordi han tror vi "normale" mennesker har noe å lære av Lars Kristian/Tatajana:

- Min personlige motivasjon for å lege denne filmen kommer fra min varme for Tatjana, og min fascinasjon for mennesker som virkelig er annerledes enn majoriteten. Disse menneskene SER noe annet, og vier sine liv for å formidle og gi uttrykk for dette. Filmens underliggende motiv, er at vi trenger den typen mennesker Tatjana representerer, at hans distinktive kvalitet burde oppleves som en gave, og ikke en byrde. Jeg tror at vi kan vokse som mennesker hvis vi kan forstå og dele hans oppfatning, sier Strandberg,

Men å utlevere den aldrende kunstneren, er det ikke snakk om. Det har vært mange spørsmål rundt Lars Kristians seksualitet og psyke; er han homo, transe, bifil, lider han av personlighetsspaltning, schizofreni, vrangforestillinger - tror han virkelig at han er en 23 år gammel jente?

- Jeg har ikke prøvd å lage en objektiv film, disse tingene er totalt irrelevante for filmen, og jeg kommer heller ikke til å inkludere dem i intervjuer. Dette er en film om Tatjana/Lars Kristian på hennes premisser, et forsøk i å skape forståelse for hennes blikk på verden. Skulle jeg ha inkludert alt det typiske dokumentarstoffet, tror jeg lett det hadde blitt en kjedelig film som skapte avstand, i stedet for et personlig møte som skaper forståelse.

Filmen gir allikevel et par hint, presentert på en sjarmerende måte. Men det nærmeste møtet med kunstneren og personen Tatjana/Lars Kristian, får seeren mot slutten av filmen, når hun ligger på dødsleiet:

-Det triste er å si faen til gud når man egentlig ikke vil det, det triste er å si hade' til gud når man egentlig ikke vil det, sier Lars Kristian, sliten og uten sminke eller hårfarge, med øynene i kameraet. Kunstneren så frem til å møte sin bestekompis, Gud, og til å leke med de andre jentene i himmelen, men slik skulle det ikke gå - enda.

Mot alle odds overlevde den sære kunstneren. Tatjana - som bare kaller seg Lars Kristian når noen roser kunsten hans. Som hadde sluttet å male inntil hun fikk perleporten i ansiktet, og ble sendt tilbake til jorden. Som antakeligvis aldri kommer til å bli forstått av deg og meg, men som allikevel ser på verden med et lekent blikk, og takker Gud for både selvbildet og kunsten.

"7. Himmel" har premiere i landets 12 største byer den 21 februar. Det vil også være svært sjeldne salgsutstillinger av Lars Kristian Gulbrandsens bilder i flere byer i det samme tidsrommet. Dokumentarfilmen er samprodusert med ARTE/ZDF, og er allerede forhåndssolgt til TV i Finland, Danmark, Norge, Tyskland, Frankrike, Østerike og Sveits.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!