Lars Petter Hagen: Når skal det bli rom for å diskutere innhold?

Lars Petter Hagen er også blant dem som undrer seg over om Flemming Bye-Jakobsen som enkeltperson kan påberope seg å representere Folket. - Maja Ratkje og Øyvind Torvund har med sin svært uakademiske stil og åpne holdning vært blant dem som har bidratt mest til å bringe samtidsmusikken ut til et yngre og bredere publikum i Norge idag," skriver Hagen. Han opplever Torvunds prosjekt nettopp som en refleksjon over moderne folkekultur. "Torvund bruker muntlig tradering av musikk, tagging som rosemaling, campingvogn, kaffe, boller og bilturer for å lage en komposisjon som utspiller seg i et offentlig rom. Jeg kan ikke med min beste vilje få denne musikken til å bli utilgjengelig," sier Hagen, og spør når det skal bli slutt på polemikken så det blir mulig å diskutere musikkens innhold.

13.05.2005 | Av: Lars Petter Hagen

Av Lars Petter Hagen, komponist og kunstnerisk leder for Ny Musikk

Surmagede innlegg om samtidsmusikken fra enkeltpersoner som hevder de representerer Folket har etterhvert blitt en populær kategori på Ballades sider. Kritikken er den samme som Beethoven, Debussy, Stravinsky og alle andre nytenkende kunstnere gjennom tidene har møtt: Musikken er ikke-kommuniserende og elitistisk, dårlig håndverk og for vanskelig å spille. En kritikk like forutsigbar som svarene den avkrever. Så denne gangen hadde jeg i utgangspunktet tenkt å prøve en positiv vri: jeg ville forklare hvorfor jeg, en enkel gutt fra Ski, liker samtidsmusikk. Jeg har vært blant de 15 000 publikummerne på Ultimafestivalen siden jeg var 15 år gammel, men like fullt opplever jeg at folk ler hånlig så fort jeg prøver å si Bachelor. Jeg var klar til å fortelle min historie, men så ombestemte jeg meg. Jeg ville ikke være positiv. Jeg forbeholder meg også retten til å bli oppgitt og lei innimellom, dessuten har jeg dårlig tid, så jeg velger heller å være sur:

Flemming Bye-Jacobsen har skrevet det foreløpig siste i en lang rekke innlegg i debatten om samtidsmusikken i samtiden. På tross av at han er "genreuavhengig musikkinteressert", liker han ikke eksperimentell musikk, så derfor tror han ingen andre heller gjør det. I tillegg er han opptatt av å sette noen standarder og lage noen klare rammer: hva er godt håndverk? og om mulig enda viktigere: hva er poenget? Og sist men ikke minst: hvem er egentlig folket? Kanskje er det deg? Kanskje er det meg? Kanskje er det tralalei?

For å ta det siste først; jeg er usikker på hvem folket er. Men jeg kjenner mange nok folk til å vite én ting, nemlig at de ihvertfall ikke er en homogen masse. Grønland Torg er muligens "ingenmannsland" for Flemming Bye-Jacobsen, men det forhindret ikke at hundrevis av mennesker i alle aldre og fra en hel rekke kulturer var innom Øyvind Torvunds campingvogn i løpet av de fire dagene den sto der. Der fikk de høre muntlig overlevering av folkemusikk mellom noen av de beste musikerne i Norge. En musikk jeg selv med min beste vilje ikke ikke kan få til å bli utilgjengelig, med mindre Bye-Jacobsen mener at folkemusikk i seg selv ikke tjener "kunstens sanne mål". Tusenvis passerte, mange stoppet litt opp, spiste en bolle, kikket på den fete BMWen og gikk videre med et undrende smil om munnen. Sannsynligvis er de glade for at ingen fortalte dem at det de opplevde ikke var "sann kunst", og med mindre mange av dem er blant Ballades faste lesere, vet de fremdeles ikke at deres erfaring herved karakteriseres som "kvasi-filosofisk".

Bye-Jacobsen opplevde så vidt jeg forstår Bandrom 3 fra godstolen foran TV'en i en kort reportasje. Like fullt finner han det betimelig å avfeie denne type kunstprosjekter som "et stakkarslig rop om oppmerksomhet" uten å engang kjenne innholdet i verket, og i samme åndedrag kritisere den for ikke å "nå ut til folket". I overkant arrogant – for ikke å snakke om inkonsistent. Og bare så det er nevnt: verket ble ikke spilt på Ultimafestivalen, men på et av Ny Musikks 160 andre arrangementer som foregår ellers i året.

Folkekultur
Jeg opplever Torvunds prosjekt som en refleksjon over moderne folkekultur. Muntlig tradering av musikk, tagging som rosemaling, campingvogn, kaffe, boller og bilturer er alle parametre som komponisten bruker for å lage en komposisjon som utspiller seg over 4 dager i et offentlig rom. Jeg vet ikke hva Bye-Jacobsen legger i begrepet konseptuelt, men hvis han med konseptuelt forstår "teoretisk" er jeg definitivt uenig. Jeg har sjelden opplevd et mer fysisk verk, et verk som til de grader har en direkte kommuniserende overflate. Å snakke om håndverk som en isolert størrelse man kan diskutere kvaliteten på gjennom objektive standarder er for meg en underlig tanke. I Bandrom 3 behersker komponisten til fulle de parametre og medier han har gitt seg selv til rådighet, og bruker disse til å realisere en kunstnerisk idé. Når han lykkes med dette vil jeg si at det er håndverk av ypperste klasse. Er det ikke det håndverk handler om? Å etablere et optimalt forhold mellom materiale, intensjon og funksjon? Ethvert verk vil jo ha sine egne iboende musikalske konvensjoner. Man kan ikke si at Bob Dylan er en dårlig kunstner fordi han ikke treffer på alle tonene når han synger, eller at C.P.E Bach er en dårlig komponist fordi han ikke følger ortodokse satslæreregler. Og motsatt blir ikke en dirigent med god kjennskap til symfoniorkesteret automatisk en god komponist. Heldigvis er det litt mer mystisk enn som så.

Flemming Bye-Jacobsen spør også: "Hva er poenget, hva vil komponisten oppnå?" Igjen er jeg usikker. Bach ønsket enhet med Gud, Stockhausen mener at musikken hans er forbindelsesleddet mellom planeten Sirius og resten av universet, John Cage mente at det ikke var noe poeng, noen vil dra damer, andre vil tjene penger, hylle kjærligheten, havet, Bye-Jacobsens eget forslag er "å belyse samtiden" noe jeg synes virker fornuftig. Men hva er samtidig? Hvem bestemmer hva som er gode nok motiver? Maja Ratkje og Øyvind Torvund har med sin svært uakademiske stil og åpne holdning vært blant de som har bidratt mest til å bringe samtidsmusikken ut til et yngre og bredere publikum i Norge idag. Jeg føler meg sikker på at alle de som begeistres over Ratkjes i musikk i Tokyo, San Fransisco, Amsterdam eller Oslo faktisk synes den har "et poeng". Om den er "sann" etter Bye-Jacobsens standarder bryr de seg muligens mindre om.

Favorittkomponister ut med badevannet?
Det er noe grunnleggende urovekkende med en mann som argumenterer for "kunstens sanne mål" og oppfordrer til at kunstnerne bør "belyse samtiden og det eklektiske mangfoldet vi omgir oss med" og som samtidig oppfordrer til å redusere mangfoldet. Det er ikke så mange ting Maja Ratkje, Øyvind Torvund, Rolf Wallin, Knut Vaage og Gisle Kverndokk har felles, men det er én: i perioder mottar de alle, indirekte eller direkte, offentlige midler for å realisere sin musikk. Disse midlene er en av faktorene som bidrar til mangfoldet vi ser i norsk musikkliv idag, som gjør at vi har interessante kunstnere og kunstarenaer spredt over hele Norge, som ivaretar et tilbud til både brassband-liebhabere og performance-entusiaster, og som gjør at nyskapende prosjekter med stor fallhøyde men høyt potensiale unntaksvis faktisk kan realiseres. Tatt i betrakting hans egne referanser har jeg vanskelig for å tro at Bye-Jacobsen mener at publikumstall alene skal bestemme hva slags musikk som skal få offentlig støtte i Norge, isåfall tror jeg det er er fare for at at han før han aner det har skylt ut også sine egne favorittkomponister med badevannet.

Notasjon
Mot slutten en liten kommentar til komplisert notasjon: mye av dagens musikk er vanskelig å spille, men dagens musikere er også ekstremt dyktige. Notasjon har vært et middel som har hjulpet både komponister og musikere til å overskride sine egne forestillinger om hva som er mulig og umulig – og som dermed har vært viktig for å skape ny, ennå ikke hørt musikk. Idag er det en kontinuerlig dialog mellom musikere og komponister om grensene for instrumentale og vokale muligheter. Og sannheten er at de som ofte presser disse grensene er musikerne selv, som ønsker å utvikle sitt eget instruments muligheter og repertoar. Forøvrig var det ikke en eneste notert note i verket til Øyvind Torvund, men det er jo heller ikke bra. Det beste er noe midt i mellom: ikke for mange, ikke for få, ikke for høyt, ikke for lavt og vips! så har du et pliktnummer i EM i Brassband. Mitt poeng er at korpsmusikk i koloristisk klangflatestil ikke i seg selv er en garanti for at folket jubler unisont i den sanne kunstens rus. Selv om stykket til Knut Vaage er kjempefint. For å bevise min uskyld overfor de som måtte tenke at dette var elitistisk sagt, inviterer jeg dere herved til Karl Johan 17. mai for å oppleve undertegnede spille stortromme for Kronprinsregenten.

Ikke bare akademikere
Helt til slutt vil jeg gjerne komme med et hjertesukk: kan vi være så snill å få en nogenlunde edruelig debatt om samtidsmusikkens plass i offentligheten? Uavhengig av hva enkeltpersoner hevder, så opplever vi som jobber med ny musikk en stadig økende interesse for våre arrangementer. Kan man tenke seg at ensrettingen vi ser i hele det kommersialiserte musikklivet – og da snakker jeg like mye om den klassiske plateindustrien som i plastikkpop-musikken – gjør at folk søker andre uttrykk, andre strategier for å gjøre livet litt morsommere? På vegne av alle disse menneskene – og nei, det er absolutt ikke bare akademikere – krever jeg herved å bli tatt på alvor. Jeg liker nå engang Stockhausen, og jeg tror han er kommet for å bli. Når skal vi begynne å diskutere innholdet?

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!