Den store norske skatten

- Feiringen var jo et naturlig fysisk anliggende, idet at jeg har levet lenge. Jeg kom til verden, som det heter – jeg lukket øynene og stupte ut! Me har gjennom året feira Arne Nordheim sin 75-årsdag, med ei rekkje konsertar og forestillingar. Denne veka er det Grex Vocalis og Kringkastingsorkesteret som bringar sine gåver: CD-en ”Draumkvedet” vart lansert mandag, og fredag kan verket høyrast oppført i Trefoldighetskirken. - Jeg ville gå inn og skape et stort rom, hvor alle disse melodiene bodde, seier Nordheim om verket. - Man spør: ”Hvor ble det av alle melodiene?” Jo, de har slått seg ned her hos meg – foreløpig!

21.09.2006 | Av: Ida Habbestad

- Livet er det eneste vi har. Det er bare én ting som er like sikkert som livet, og det er selvfølgelig døden, seier Nordheim, og siterer Pär Lagerquist. ”Min längtan er inte min. Den er gammal så som stjärnorna. Fødd ur Intet engång som de, ur den gränslösa tomheten”.

Det nærmar seg slutten på vår samtale, og Nordheim refererer til sitt yndlingsdikt, ”Aftonland”, slik han har gjort fleire gonger, dette året, og tidlegare. Så sentralt har dette diktet vorte for komponisten, at han stadig trekkjer det fram når han vert oppfordra til å snakka om livet. ”Min längtan er inte min. Den er gammal så som stjärnorna”, skriv Lagerquist. - Med ”Aftonland” er ringen påbegynt og avsluttet, seier Nordheim.

Mahlers bodskap
Men mangt anna er sagt før dette. Ute er det den første kime av haust i lufta, inne i det lune kjøkenet vert det servert te. Nordheim har posert. Komponisten boltrar seg framføre kameraet, flørtar, gjer seg til, er alvorleg, ettertenksam – og evig leikande.

- Så var det deg da, hva ønsker du å snakke om? spør komponisten. - Du vet, før vi er kommet i gang med spørsmålene, ligger det jo noen svar i luften – som bare venter på et spørsmål!

Me har gjennom året feira komponisten sine 75 levde år. Etter hans, for mange år sidan, spede start, der han vart møtt med skepsis, har han etterkvart opplevd nærast å bli folkeeige. Alle veit jo kven Arne Nordheim er; denne komponisten som for mange er einsbetydande med omgrepet samtidsmusikk, eller pling plong – kanskje utgjer hans namn for folk det einaste møtet dei nokon gong har hatt med denne merkelege musikken.

Dei som er meir inne i samtidsmusikkverda veit gjerne også at det var Mahler som førte Nordheim inn i komposisjonsverda, ei historie som er fortalt mange gonger; og som komponisten gjerne fortel, i stadig nye vendingar:

- Det var ikke comme il faut; det var ikke god smak å like Mahler den gangen, seier Nordheim. - Men jeg var helt betatt, fordi Mahler hadde noe som ikke bare var musikk – det var noe annet, det var en bekjennelse, og bekjennelsen gikk ut på ”Auferstehn, ja auferstehn wirst du, mein Staub, nach kurzer Ruh’! Hör auf zu beben! Bereite dich zu leben!” Der lå det et helt nytt budskap, sagt fram med en stemme som hadde vært på den andre siden og hentet informasjon om hvordan det var, og den personen var Mahler. Fra da av ble jeg stor Mahler-beundrer.

Draumkvedet
Det har gjennom året vorte teikna mange bilete av komponisten. Gjennom konsertar, artiklar, portrett; stadig fleire oppsummeringar, og leiting etter dei svar som Nordheim har.

På fredag er det Grex Vocalis og Kringkastingsorkestet som står for tur. Dei set opp Nordheim sin versjon av Draumkvedet, som dei òg nyleg har lansert på CD. Verket er henta frå den seinare produksjonen til Nordheim; det vart skrive til Olympiaden i 1994, til ein festforestilling på Det Norske Teatret, med regi av Bentein Baardson. Også her handlar det om ei stemme frå den andre sida — denne gongen er det ei stemme frå folket, dei gamle visjonar om kva som kjem etter.

- Draumkvedet er den store norske skatten, seier Nordheim. - Det er en melodiskatt, og en meningsskatt også, som rommer sterke, felles referanser. Månen skin’e, og vegjine falle so vie; sånne store, i alle nordmenn innebygde bilder av ensomhet og poesi – her trer de frem, og viser seg for folk!

Han la seg ne um joleaftan, sterkan svevnen fekk,
vakna ’kji fyrr um trettandagjen, då folkji at kjyrkjun gjekk.
Å de va Olav Åsteson, som heve sovi so lengji

Nordheim siterer vidare frå Draumkvedet, om Åsteson som søv seg gjennom si vandring til Auroheimen, over Gjallarbrui, og til Broksvallin, der domen sko stande.

- Musikken til Draumkvedet er laget for lenge siden, av ganske mange, seier Nordheim. - Men dypt i Draumkvedet ligger fremdeles muligheter, som venter på å bli forløst. Jeg har gjort Draumkvedet i min versjon – slik jeg tenker meg det — og jeg kaller det for ”Draumkvedet my way”.

Ei form som består av redsle
Ein tekst er ei avgjerande inspirasjonskjelde, meiner Nordheim, i den tidlege prosessen med eit verk, der ein famlar i blinde, leitar seg fram: kva klangar finn eg her? Men det må vera noko ved teksten, den må innehalda noko spesielt, som bit seg fast. I Draumkvedet er hentydningane til andre store diktverk tydelege, og Nordheim trekkjer fram parallellar til Bibelen, og til ”Divina Commedia” av Dante.

Det er dei store beretningane om liv og død; om himmelen og helvetet som inspirerer?

- Ja, særlig helvetet! Det må jeg si opptok meg veldig, sier Nordheim. - Det er redselen, som snur seg, og skaper helt nye bilder...

- Jeg har jo ikke noen erfaring med det egentlige helvetet. Men jeg kan forestille meg det og fortelle hvordan jeg tror det er. Jeg tror det er veldig kaotisk, et fravær av orden. Det har ikke noen klassisk form, men det oppstår en form som består av redsel, rett og slett, og den redselen er lik i ”Divina Commedia” av Dante som den er i ”Draumkvedet”, som er skrevet av folket.

Ein skinande, stålaktig klang
I dei mange kjende referansane finst melodiar, meiner komponisten. Materialet er ikkje utbrukt, mykje er endå uoppdaga, og der finst rom som ikkje er skapte:

- Jeg ville gå inn og skape et stort rom, hvor alle disse melodiene bodde, seier Nordheim. - Man spør: ”Hvor ble det av alle melodiene?” Jo, de har slått seg ned her hos meg – foreløpig!

Men sjølv om Nordheim har gjeve nytt tonemateriale til Draumkvedet, har han òg lete seg inspirera av det gamle folkematerialet, som, i likskap med diktet, har eksistert lenge.

- Med bruken av folkemelodier, stiller jeg meg i en lang rekke av komponister som har gjort det samme. Det er ikke det at det er forbudt å ta i bruk disse midlene, men det blir fort noe gammelmodig over det, og det må for enhver pris nedkjempes! seier Nordheim:

- Og det er nedkjempet ved å bruke en veldig sensuell, skinnende, stålaktig klang av en stor dampende legeringsmasse av sølv, metall og gull. Det kan du bare gjøre ved hjelp av elektronikk, og så blande det med det orkestrale, og med det vokale.

Det er den nordheimske klangen som skisserest her – det skinande, glasklåre, som går att i mange av verka hans. Kanskje ligg det i Draumkvedet noko som er felles for mange av komposisjonane hans?

- Jeg kommer stadig tilbake til samme kretser av ting, seier Nordheim; - samme intervallforløp, samme rytme, samme klang. Hele tiden er det disse forskyvningene, som skaper et tredje forhold. Det ene er høyt, det andre er lavt, det tredje er midt i mellom. Midt i mellom – der er det veldig mye interessant.

Det bør vera best!
Det er fascinerande å oppleva kor lett komponisten formulerer seg – han har lang tids trening i å uttala underfundige, klårt formulerte tankar.

- Det må være bra, vet du; eller for å si det mildt: det bør være best! skyt han inn ein gong i samtalen.

Eller, som han seier det om feiringa av sin 75-års-dag:

- Feiringen var jo et naturlig fysisk anliggende, i det at jeg har levet lenge. Jeg kom til verden, som det heter, jeg lukket øynene og stupte ut!

Eg lurer på korleis det har vore å fylgja det norske musikklivet over så lang tid.

- Det har vært storartet å se hvordan det har gått, at synet på samtidsmusikken er endret – og jeg vil si til det bedre. Jeg sier ikke at det skyldes meg, men at jeg har vært et sted og sett det. Jeg er et kronvitne, kort sagt! svarer Nordheim:

- Mye er bedre i dag, utdannelsesnivået er veldig høyt. De trekkes med over svimlende avgrunner av viten, de unge. Det er avgjørende for å få til disse uttrykkene.

Men Nordheim trekkjer òg ei line attende til Grieg:

- Det var jo et stort navn som alltid har vært med, og som fortsatt er med oss, og som jeg har endret syn på mange ganger. Han klarte å få melodiske, horisontale forløp til å bli forløp av det motsatte; et vertikalt et. Han klarte å opparbeide en stor uttrykksfullhet i dette møtepunktet mellom det vertikale og det horisontale, og det er unikt. Jeg vil nevne salmene, op 74, og slåttene op 72. I en av disse salmene, går to tonearter går samtidig; de synger i hver sin retning, man skulle tro det var elektronisk musikk!

- Og når elektronikken kommer, da skjer det mye spennende! Men det var mange som kom efter Grieg, og som trodde at de kunne få alt til ved å gjøre bruk av folketoner, slik som Grieg hadde gjort, men de hadde ikke hans evne til å samordne vertikalitet og horisontalitet.

Min lengten er ikke min
Kva driv eit menneske som har via sitt liv til å skapa, til støtt å vera på leiting etter noko uoppdaga?

Han har snakka om einsemda i det å skapa, Nordheim — om å vera åleine om utgangspunktet for ein idé. Eg spør han om dette, om den grunnleggjande motivasjonen – om kva som er den store inspirasjonen, og forstår med det same at ringen er slutta; me er attende ved utgangspunktet:

- La oss ta et stykke som er langt tilbake i tiden, som er inspirert av en tekst av Per Lägerquist, det heter ”Aftonland”, og er skrevet i 1957. Der sier Lägerquist, ”Min längtan er inte min. Den er gammal så som stjärnorna”. Det er en fantastisk setning. Det er ikke jeg som eier lengselen min, hvem er det da? Det må jo være Gud – og så kommer disse store religiøse bildene opp, uten at det er teologi i det. Det er interessant, for meg er slike ting veldig viktig.

- Hva vi lengter etter? Nei, hva er det da; vi vet jo ikke det. Min lengten er jo ikke min! — Men vi lengter... Det er jo det særegne ved mennesket, at vi lengter. ”Fødd ur Intet engång som de, ur den gränslösa tomheten”. Det er jo ingenting der ute – ingenting! Selv om det suser fullt av astroider.

- Hvorav én astroide er oppkalt etter meg; visste du det?

Kyrkjefremføring av Arne Nordheim sin scenemusikk til Draumkvedet, Trefoldighetskirken den 22. september kl. 19.30. Medverkande er Grex Vocalis, Kringkastingsorkesteret, Unni Løvlid, Rasmus Høgset, Carl Høgset, Njål Sparbo, Sigve Bøe og dirigent Ingar Bergby.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!