Hinsides bop

INTERVJU: Sulaværingen Nils Petter Molvær snakker varmt om Punktfestivalen som en inkluderende og åpen festival som tar høyde for innspill fra alle kanter. Den internasjonalt anerkjente trompetisten var sammen med sine inspirasjonskilder Jon Hassell og Brian Eno blant trekkplastrene under årets festival i Kristiansand. - Musikken deres åpnet for helt andre tanker i meg og min musikalske stemme, forteller Molvær i dette intervjuet.

15.09.2008 | Av: Jan-Olav Glette

Av Jan-Olav Glette

Resonans og gjenklang finner nordvestlendingen også i landets sørligste festival for improvisasjonsmusikk.

- Jeg opplever på mange måter Punkt som en selektiv festival. Jeg synes den har vokst seg til, og arrangørene lærer hele tiden. De er åpne og villige til å justere til ting etter hvert som de blir bevisste eller får vite om mulige endringer.Samtidig har det også blitt en veldig kredibel festival i Europa, forklarer Nils Petter Molvær, som nå bor i Oslo.

- Jeg er egentlig kjempestolt av dem. Alle som er med på å lage festivalen sørger for at du får en veldig god følelse når du er der. Selv er jeg bare en artist som er med, sier han.

Fremprovosert kreativitet

Molvær er en artist med mange jern i ilden. Han er travelt opptatt som komponist og turnerende musiker, der Kina, Sør-Korea, Mongolia, Nederland og Portugal står på programmet i høst. De mangslungne utenlandsoppholdene gir Molvær gode muligheter til å vurdere særpreget til Punkt.

- Remix-opplegget og hele det konseptet er veldig unikt med Punkt, slik jeg kan se det. Jeg har i hvert fall ikke vært borti noe liknende andre steder. Dette med musikkens resirkulerbarhet og at ting skjer like etter, er i utgangspunktet mye av en galskapens idé som har blitt til noe veldig bra.

- Dessuten sørger dette med video og lyssetting for en veldig fin ramme rundt musikken.

Men kan man bestille inspirasjon og være skapende på kommando?

- Man kan absolutt være kreativ på kommando, men man vil være det i forskjellig grad og på ulike måter fra gang til gang. Da vi denne gangen gikk løs på Nik Bärtschs musikk, fylt med mye rytmisk perkussivitet, valgte vi å gå en annen vei. Vi ville oppløse bitene og integrere det i en annen lydverden som var mer ambient og collageaktig, konkretiserer og eksemplifiserer 48-åringen.


Punkt ut i verden

Punktfestivalen lever et organisk liv og har nå spredt seg til andre steder enn opphavet i Kristiansand. Mer er i vente, men blir det det samme når man flytter festivalen?

- Slik det fungerte i Düsseldorf ble det mer som en vanlig konsert der vi tok utgangspunkt i verk av Schumann. De kommende konsertene i London under jazzfestivalen blir vel mer i tråd med Punktfestivalen slik den fungerer som et eget konsept i Kristiansand. Der vil vi få et eget bygg der vi får kjøre den vanlige kombinasjonen av konserter og umiddelbare remikser, sier Molvær.

Han er kjent med at festivalen ikke kan repetere seg selv og benytte de samme folkene i for stor grad.

- Det er både en styrke og en svakhet slik det blir gjort nå. På det stadiet festivalen er nå tror jeg den tjener på å holde det til kolleger man setter pris på, respekterer, og gjerne vil spille sammen med, sier Molvær og antyder samtidig at den etter hvert kanskje kan utvides og også bli noe annet.


- Lei hard bop

Den plateaktuelle nordmannen fikk i år æren av å bli plassert i kontekst med sine tidlige inspirasjonskilder da Brian Eno og Jon Hassell ble hentet inn til festivalen.

- Å spille på samme festival som dem er selvfølgelig fint, men det betyr ikke så mye i den store sammenhengen. Hassell har jeg blitt litt kjent med og han er en venn. Eno kjenner jeg ikke.Det som er viktig er hva de har betydd for meg og mange andre kunstnerisk, forklarer han.

Molvær var en del av Masqualero da han ble kjent med ”Fourth World Possible Music Vol 1” av Hassell/Eno tidlig på 1980-tallet.

- Jeg følte meg nok aldri helt hjemme med hard bop og andre typer jazz, som var fort opp og ned, ut og inn, illustrerer Sulaværingen.

- Jeg synes ikke det låter bra på trompet.

- Hassell og Eno åpnet opp en side som er mer meg. De gjorde at jeg kunne bruke og gi uttrykk for hele meg. Musikken deres åpnet helt andre tanker i meg og min musikalske stemme. Det var som å løfte opp en flik på en presenning, og under lå et helt Stillehav skjult. Det føltes som en helt ny verden. En verden av musikk som skaper bilder og iverksetter fantasien til den som lytter. Lyd som iscenesetter noe vakkert, sier Molvær.

Det tok noen år fra Molvær ble kjent med musikken til Eno & Hassell til den ble en naturlig del av hans kunstneriske identitet.

- Jeg tror du ser spor av dette i den siste platen med Masqualero, men nå kan du merke tydelige referanser til dette i det jeg gjør. Naturlig nok blir det blandet med andre referanser, forklarer Molvær.

Med dette som utgangspunkt har Molvær funnet et distinkt og eget uttrykk; stilfullt, lengtende, melankolsk og stemningsrikt, i all sin eteriske og lagdelte prakt.

- Det er bare jåleri og tull å påstå at man ikke er inspirert av andre. Man påvirkes av det man lytter til. Jeg av Hassell og Eno, slik Hassell for eksempel var påvirket av indiske ragaer. Noe annet skjønner jeg lite og ingenting av, kommenterer 48-åringen.


re-vision

Inspirasjon, konserter og øvelse blir det musikk av. Molvær har lang fartstid og har etter hvert gitt ut et utall skiver. Nå sist "re-visions" hvor han samlet sammen forskjellig filmmusikk han har jobbet med gjennom årene.

- Jeg har alltid vært opptatt av det visuelle og dette med å skape stemninger i musikk, og er veldig glad i film. Derfor er det også spennende å jobbe med filmmusikk. Det med å skape et rom som ekspanderer og tydeliggjør følelsesregisteret er veldig spennende, mener Molvær, og nevner lydsporet til ”Babel” og ”The Insider” som eksempler på bra lydsetting til bilder.

Når han jobber med filmmusikk er det fordi regissøren har sett seg ut og ønsker hans personlige signatur og uttrykk til filmen. Likevel blir det annerledes når han jobber mer fritt.

- Med film handler det mye om å ta bort elementer og å la musikken gli mer naturlig inn i noe annet. Filmen er solisten, forklarer Molvær, men understreker at han legger igjen sitt personlige uttrykk også her.

Men dette med kunstnerisk kontroll og styring er ikke ukjent for Molvær. Det finner sted også i den vanlige, mer frie komposisjonen.

- Jeg tar hele tiden i bruk dette med å sette begrensninger for meg selv som et arbeidsredskap. For eksempel kan jeg si til meg selv at alle låtene på en CD skal ta utgangspunkt i Italo Calvinos ”Usynlige Byer”. At publikum og lytteren får vite om det er mindre viktig. Det fungerer mer som et redskap, eller en plattform å ta utgangspunkt i.

- Jeg synes at kunst skal få leve sitt eget liv uavhengig av komponistens intensjon, insisterer Molvær.

Han er glad for at musikken lever sitt eget liv helt uavhengig av den som sender den ut i verden. - Da jeg jobbet med ”Khmer” var jeg veldig opptatt av Jorge Luis Borges ”Labyrinter”, og hentet blant andre tittelen derfra. Det gjorde at mange mente å kunne høre slike østlige stemninger i musikken og føle at de kjente seg igjen i landskapene der tross at jeg selv aldri hadde vært der. Sånt synes jeg er spennende, forteller Molvær, som er mer opptatt av om musikk skaper gjenklang eller resonans i han selv, enn om den er ferdig utformet eller perfekt.

- Det gir meg mye å høre uferdige musikere, som for eksempel OgoPogo, duoen som spilte under Punkt Elope, avslutter Molvær.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!