Med pop og barokk på programmet

Der barokke tekstar er melodramatiske og fulle av metaforar, er vår tids populære songtekstar meir direkte, hevdar sopran Elisabeth Holmertz. Men tematikken er ofte eit felles utspring, i kjærleiken, livet og døden.

25.06.2009 | Av: Ida Habbestad

Av Ida Habbestad

Dei felles, grunnleggjande temaa er ein av fleire årsakar til at Elisabeth Holmertz og luttenisten Fredrik Bock har laga eit konsertprogram der dei ser 1600-talets arier og nyskrivne popsongar i samanheng. I første omgang kan publikum få det med seg under Vestfold Festspillene i byrjinga av juli.

- Dette er et prosjekt jeg har tenkt på i mange år, seier sopranen, som til vanleg arbeider med barokk- eller samtidsmusikk – samt kombinasjonar mellom sjangrane.

- Jeg har sunget mye 1600-tallsmusikk, både den tyske, franske, engelske og italienske. Kanskje særlig de to siste. Det har gjort at jeg har tenkt en del på hvor mange likheter som finnes mellom disse sangene og popmusikken – og ønsket å få satt disse verdnene i hop, seier Holmertz.

Med utdanning mellom anna frå Norges musikkhøgskole, og med adresse i Oslo, har den svenske sopranen ein fot godt planta i Noreg. Musikklivet i hovudstaden har kunna sjå henne i rolla som halvgal Ophelia i Hellstenius’ samtidsopera, samt som sørgjande Dido i Det Norske Kammerorkester sin nokså originale versjon av barokkoperaen Dido & Aeneas. (Utdrag frå begge kan sjåast her).

Men ho er òg kjend for opptredner i mindre format. Duoen med Fredrik Bock har eksistert i tre år, og det var under ein konsert dei hadde på Festspillene i Bergen i fjor, at ideen verkeleg byrja ta form. Som ekstranummer framførde dei Leonard Cohen sin ”Hallelujah”.

- Det er jo så mange som gjør denne sangen. Jeg fikk også lyst, helt enkelt, til å gjøre den – for lutt og sopran. Det fungerte så bra i settingen at vi der og da bestemte oss for å gå videre, forklarer Holmertz.


Eit reint kvinneprogram
Ho peikar på likskapar mellom barokksongane og dei populære, i form av høvevis enkle melodiar, av enkle (men gjerne intrikat utførde) akkompangement, akkordprogresjonar som liknar kvarandre, chaconne-liknande basslinjer som går og går – og som finst i ulike variantar i ei lang rekkje songar.

Og, som nemnt, tekstane – der mykje handlar om kjærleik, liv og død.

- Forskjellen i det tekstlige er kanskje graden av melodrama, seier Holmertz.

- I barokken finner man en stor grad av omskrivninger, metaforer, og man opphøyer melankolien. Slike ting finner man for så vidt i dag også; særlig Susanna (Wallumrød, red anm.) sine tekster kan være både melankolske og poetiske. Men dagens uttrykk er gjennomgående mer direkte, seier Holmertz.

Likevel er det ikkje kva som helst av ariar og låtar som er med i prosjektet. Hovudpersonen frå 1600-talet er venezianske Barbara Strozzi – ein mellom få anerkjende kvinnelege komponistar frå epoken.

- Strozzi sang sine egne sanger, gjorde gjerne sitt eget akkompangement, og skrev i mange tilfeller sin egen tekst. Slik sett er hun en direkte parallell til hvordan mange av våre singer-songwriters arbeider med gitar, og synger sanger de har skrevet selv, forklarer Holmertz.


Susanna Wallumrød


Vidare er Susanna Wallumrød og Benedicte Torget invitert til å skriva nye songar til duoen. Dei to har teke utgangspunkt i kvar sin song av Strozzi, og i ei skildring av resultatet hevdar Holmertz at Wallumrød er den som mest direkte har teke tak i dei musikalske elementa hjå barokkomponisten, medan Torget i sin komposisjon i større grad har lete seg festa ved teksten – i engelsk versjon.

Korleis vil du elles karakterisera dei nye songane?

- Den beste karakteristikken jeg kan gi er vel at de høres ut som Susanna Wallumrød og Benedicte Torget. De har beholdt sine egne stemmer – sin egen røst – og det er jeg glad for, seier Holmertz.


Benedicte Torget (foto: Peder Torget)

Men ikkje feministisk tenkt
Ho meiner det i seg sjølv er ei utfordring å skulla skriva for ein klassisk utdanna songer og ein luttenist, og berettar om ein spanande prosess undervegs.

Kva røynsler har de som utøvarar gjort dykk i arbeidet?

- Den tydeligste erfaringen så langt, har vært opplevelsen av hvor vanskelig det er for oss å øve inn noe på øret, ler Holmertz.

- Og, de er jo sterke disse kvinnene. De har sine måter å frasere på – hos begge er fraseringen en viktig del av utførelsen. Som klassisk musiker er jeg jo vant til å gjøre mine egne fraseringer. Det har nok vært en utfordring; å tenke seg bort fra fraseringene de gjør, og samtidig holde fast på deres veldig personlige uttrykk. Kanskje er det ikke riktig å frasere på noen annen måte, undrar songaren.

Og likevel – på spørsmålet om kor medvite det er at der berre er kvinnelege opphavspersonar i prosjektet – understrekar Holmertz at hennar eiga stemme er vel så viktig.

- Det er ingen ren feministisk tanke her. Utgangspunktet for å sette fokus på Strozzi er at jeg har sunget mye av musikken hennes, at jeg liker henne godt, og først og fremst musikken hennes. Samtidig lytter jeg mye til kvinnelige utøvere, som Susanna Wallumrød, Benedicte Torget, Ane Brun - vi gjør en coverlåt av henne. Og Tori Amos, Regina Spektor, Joni Mitchell – alle sammen. I dette prosjektet har jeg lett etter tonesettere som jeg personlig forholder meg til, og det har vært kvinner.

- Men i denne lyttingen ligger altså en stor utfordring; i at man må finne sin egen måte. Jeg er ikke den mest klassiske av klassiske sangere. Jeg liker å kunne synge på flere måter – og jeg vil ikke parodiere noen.


Konsert under Vestfold festspillene 4. juli 2009. Meir informasjon om konserten og programmet for øvrig på deira heimesider.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!