Magne Hegdals ”Stort sett” for fiolin og piano viser fram en rekke holdninger til det å komponere: fra et umiddelbart følelsesuttrykk til musikk der komponisten mottar mer enn han skaper. I det som først framstår som et tolvtoneunivers, fremtrer etter hvert referanser til annen musikk - Beethoven, Schumann, Cage, Grieg, tradisjonsmusikk. Heller enn distanserte sitater står disse fram som sterke minner. Det å huske, samle og gjenoppdage blir viktig, både her og i de lange forløpene som er direkte komponert. Hos Hegdal har tilfeldighet som verktøy nær forbindelse med å oppleve natur eller se et landskap. "Stort sett" betyr både et vidt perspektiv, en tidsangivelse (ofte, men ikke alltid) og et sett eller samling. Det siste kan peke mot andre verk som gir ulike blikk på det å komponere, som CPE Bachs Sechs Sammlungen.. eller Ives' A set of pieces.

Ole-Henrik Moes Vent Litt Lenger utfordrer et av den klassiske musikkens helligste rom, strykekvartetten. Verket er skrevet til Ardittikvartetten, en institusjon i vår tids komponerte musikk. Moe går inn i fiolinens anatomi, et instrument som også er hans eget. Han leter i fiolinkroppen etter nyanserte klanger i mellomrommet mellom tone og støy, grader av tetthet og overganger fra det klare til det røffe. Forløpene kan virke improviserte, men er presist notert, ofte i flere parallelle grammatikker. Men uansett hvor presist definert dette universet er, er en menneskelig berøring alltid til stede. Musikken er blitt beskrevet som postspektral støymusikk, og både i egen praksis og i kunstneriske samarbeid forener komponisten noe presist komponert med tradisjonsmusikk og den elektroniske støymusikktradisjonen.

Og skulle du også få lyst til å høre hvorfor stykket er nominert, så finner du fra Ole Henrik Moes "Vent litt lenger" i episode # 7 av "99 Minutes", MICs webcast på engelsk, http://www.listento.no/mic.nsf/doc/art2010110114524245225452. Finn fram til tag eller hør hele programmet!