Vibeke spretter videre
Vibeke Saugestad ble utpekt som norsk rocks redningskvinne bare atten år gammel. Syv år senere brenner hun fortsatt for musikken - og små, rare ting som sprettballer. Si hallo til The Vibeke Saugestad Experience. Neste helg er hun klar for Øyafestivalen - og snart kommer hun også med sitt første album som soloartist.
Vibeke Saugestad startet med jentebandet Avslørte Bondepiker i Moss, og ble som purung frontfigur i Weld tildelt hele forsiden på musikkbladet Beat i september 1994. Med en sjokolademørk og mye omtalt stemme - og et ditto fossefall av rødt hår - ble hun hyllet som "Norges største rocktalent på Gud vet hvor mange år". Vibeke var seksten da hun ble med i Weld, atten da bandet opplevde sine største suksesser (inkludert en Spellmannspris), og tyve år da hun selv bestemte seg for å kutte strupen på det som så ut til å kunne bli en internasjonal karriere.
Norsk platebransje gned seg i hendene over utsiktene til å lansere henne som soloartist, men nok en gang valgte Vibeke å gå sine egne og tilsynelatende nokså vinglete veier. Hun sang låter av Dylan og Hank Williams, ble invitert med på studioplater med Anne Grete Preus og Poor Rich Ones, og hadde det gøy med bysbarna The Yum Yums og Grand Prix-bandet The Janh Teigen Experience. Hun studerte ved Universitet i Oslo, klippet håret kort, og fulgte i 1998 opp Weld med det mye mer rufsete og rockete indie-bandet Thelyblast, som ble urettmessig slaktet i tabloidpressen. Langt bedre mottatt ble Thinkerbell-prosjektet med Jørn Christensen året etter - med et stilsikkert, stillferdig og svært så stemningsfullt album som dessuten viste at Vibeke hadde to i seg til å være en norsk Kristin Hersh.
Og nå, etter alle disse hamskiftene, sideveiene og konstellasjonene, skal Vibeke endelig gå solo, der en av de første forhåndshøringene av det kommende albumet vil finne sted på Øyafestivalen, som hun inntar sammen med det svenske bandet Brainpool. De medvirker også på soloalbumet hennes, som hun har spilt inn i Gøteborg med den svenske produsenten Mikael Ilbert, som fra før av har navn som Ulf Lundell, Sator, Wilmer X og Roxette på merittlisten.
- Selv om dette er min plate, ønsket jeg meg en bandfølelse. Jeg spurte Ilbert om vi kunne trekke inn et band, og nevnte også at jeg var stor fan av Brainpool. Jeg synes de har lagd så mange sinnsykt fengende poplåter, og dessuten har klart å utvikle seg hele tiden. Ilbert mente at det kunne la seg ordne. Og selv om Brainpool egentlig er leiemusikere i denne sammenhengen, har de vært utrolig entisiastiske hele veien. Jeg hadde skrevet ferdig sytten låter hjemme i stua, så utgangspunktet var egentlig satt, men Brainpool var helt klart med på å arrangere låtene. I tillegg skrev vi også tre nye sanger sammen. Til sist ble det en ganske hard utvelgelsesprosess, der jeg og Ilbert måtte plukke ut det materialet som passet best inn i helheten.
Det foreløpig navnløse albumet skal ut i begynnelsen av september, og kommer ut på Sony, som også ga både Thinkerbell og Thelyblast. Det sier antagelig en hel del om den fortsatte statusen til Vibeke at plateselskapet først fikk høre det nye materialet langt ute i prosessen.
- Det var jeg og Ilbert som satte premissene hele veien. Albumet er ellers ganske produsert, og byr på enkle poplåter med mye gitar. De roligere tingene kan kanskje minne litt om Thinkerbell, mens det raskere stoffet er litt mer i retning av Weld og Thelyblast, men egentlig tror jeg ikke det minner så mye om ting jeg har gjort før. Det er vel stemmen som blir fellesnevneren for alt jeg har gjort. Thinkerbell-albumet var for øvrig veldig med på å utvikle meg som vokalist. Jeg har alltid sunget med den stemmen jeg har, men det finnes ting på de tidlige Weld-skivene som jeg nesten ikke klarer å høre på i dag. Jeg låter bare så utrolig teatralsk.
Siden det er såpass tung svensk medvirking på albumet, er det slett ikke utenkelig at det både kan bli spillejobber og egen utgivelse der borte. Vibeke liker tanken, men vil ikke gjøre noe stort nummer av mulighetene for utenlandslansering.
- Musikk er en større industri i Sverige enn her hjemme. Det gir seg kanskje også utslag i en litt mer proff holdning, der man fort merker at musikerne synes det er ok at man stiller krav til dem. Det er bra, for man skal ikke måtte kjempe for å bli tatt seriøst.
Vibeke påpeker ellers at svenske artister ofte er mer bevisste på image enn musikere her hjemme.
- Bare se på et band som The Ark, som virkelig kjører beinhardt. Jeg synes det er helt kult med image, så lenge det ikke tar overhånd. Hvis man bare selv synes at det føles riktig, kan man godt gå ganske langt i den retningen. Image trenger ikke alltid å være så speisa, men det er viktig at det går en rød tråd mellom personligheten, musikken og det visuelle.
Vibeke stilte nylig opp på forholdsvis glamorøse bilder i magasinet Café - og får man gjøre slikt ustraffet i Norge?
- Jeg har i hvert fall ikke fått noen negative tilbakemeldinger. Det er ikke noe poeng å absolutt skulle kle av seg, men bildene er godt innefor hva jeg føler meg komfortabel med, så da ble det en morsom ting å gjøre. Det er også en del av pakka, der jeg ville gjøre folk oppmerksomme på at jeg var på vei med et eget album. Jeg håper jo at folk oppfatter meg som en artist som gjør det som er riktig for meg. Jeg fikk mange tilbud om å gå solo etter Weld, men det har bare ikke føltes rett før nå.
Vibeke Saugestad var som nevnt knapt fylt atten, da hun ble utnevnt til norsk rocks fremtid som sanger for Weld. Etter to album valgte hun selv å sette ned foten.
- Jeg kunne ha skaffet meg låtskrivere, og blitt med på hele den kommersielle karusellen, men foretrakk å jobbe videre med undergrunnsrocken. Weld opplevde etter hvert ganske mye interesse fra utlandet, og ble forespeilet muligheter for en internasjonal karriere. Ironisk nok ble det akkurat det som fikk meg til å hoppe av. Jeg var tyve år gammel, så det var et stort valg å ta. Men jeg hadde en sterk magefølelse, og har ikke angret på det i det hele tatt.
Vibeke røper at coveret på det nye albumet vil bli dominert av sprettballer.
- Jeg fant en gammel sprettball hjemme hos foreldrene mine. Sprettballer er den ideelle mentalhygiene - helt perfekt når du må vente på bussen og sånt. Hvert femte år kommer det en ny og manipulert yoyo-bølge, men sprettball er det nesten ingen som driver med. Så jeg tenkte jeg skulle slå et slag for det leketøyet.
Vibeke Saugestad omtaler hele tiden tiden musikken sin som "pop", men har kanskje litt andre definisjoner av ordet enn den gjengse Topp 40-lytteren.
- God popmusikk skal være direkte, men ikke for enkel, heller. For meg er det energien og melodiene som er det viktigste med låter, så får heller en god tekst komme som en bonus på toppen. Jeg hører mye på ganske gammel musikk, og har alltid vært mer glad i amerikansk poprock enn britisk. Men det aller første musikkminnet mitt fant sted på en lekeplass i Fredrikstad, da jeg var rundt fire år. Broren min var tre og et halvt år eldre, og kom bort og sa at John Lennon var død. Jeg bodde ellers i De arabiske emirater som liten, og hørte på hva jeg kom over, om det var ABBA, Beatles eller "Eye of the tiger" med Survivor. Senere fikk jeg et mer bevisst forhold til musikk, og falt for folk som Paul Simon, Bob Dylan og Suzanne Vega. I dag blir jeg som regel anbefalt plater av venner og bekjente, og prøver ellers å lese mye bøker.
Men er det noen norske band av i dag Vibeke har noe spesielt forhold til?
- Jeg må jo nevne Yum Yums, som jeg har spilt mye med. Ellers blir det stort sett når jeg ramler over ting. For tiden hører jeg en hel del på Cato Salsa Experience. Den største konsertopplevelsen jeg har hatt med noe norsk band, må ha vært med Ricochets, da de varmet opp for Datsun i Moss. Ellers får jeg hørt en del norske band i forbindelse med den årlige Rock Mot Fotball-festivalen i Moss, som jeg er med og arrangerer.
