Syv om Ultima 2001
Ballade har invitert syv sentrale aktører i norsk musikkliv til å skrive noen ord om sin personlige opplevelse av årets Ultima-festival. Les hva Glenn E. Haugland, Bjørn Kruse, Jøran Rudi, Martin Revheim, Knut Vaage, Mona Levin og Mette Kaaby har å si om årets samtidsmusikkbegivenhet. Flere av dem trekker også spesielt frem NewOp-konferansen som et meget spennende tiltak.
Glenn Erik Haugland, formann i Norsk komponistforening: Dette har vært den beste Ultimafestivalen jeg noensinne har vært på. Spekket med høydare og med den spesielle vektleggingen av musikkdramatikk som har vært. NewOp-møtet med produsenter, komponister, librettister, etc. fra over hele verden var selvfølgelig et høydepunkt for meg. Med tanke på hva som nå foregår innen norsk musikkdramatikk, kunne ikke tidspunktet for et slikt møte ha vært bedre. Forhåpentligvis vil NewOp i Oslo 2001 bety det samme for skapende norsk operakunst som det Verdens Musikkdager i 1990 betydde for det norske samtidsmusikkmiljøet.
Bjørn H. Kruse, komponist og professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole: Årets festival opplevde jeg som den beste hittil - hvor jeg sitter igjen med klare og lett fremkallelige inntrykk, mer enn ved tidligere festivaler. For umiddelbart å nevne noen: Lutoslawskis pianokonsert med Andsnes / Gupta var en utrolig flott opplevelse av et verk jeg lenge har likt. Cecilie Ores / Paal-Helge Haugens "Ein skuggeopera" skapte et undrende, gåtefullt bilde som vil leve i mitt sinn lenge. Og Olav Anton Thommessens innlegg i NEWOP-konferansen - om librettistens forhold til komponisten - var eminent og oppsummerte i grunnen det hele der og da! (Men jeg skulle gjerne ha deltatt på hele konferansen likevel - men andre festivaltilbud kolliderte elegant...)
Det er et "mykere" preg nå - over det som normalt innen Ultima omfattes av begrepet samtidsmusikk. Musikkens karakteristiske strukturelle kompleksitet har på en sympatisk måte transcendert den materielle estetikken og formidler nå tydeligere noe bakenfor, i retning av et temperament og et emosjonelt drama, uten at det derved blir patetisk, maniert eller sentimentalt. Og komponisten som poet viser seg nå frem mer enn komponisten som klangingeniør. (Når jeg skriver dette merker jeg at jeg tenker på Atli
Ingolfssons Strykekvartett nr. 1, med Ardittikvartetten... og ikke minst Asbjørn Schaathuns "Lament", med Frode Haltli.)
Det er også en klarere tendens ved Ultima mot en mer inkluderende holdning både til forskjellige musikalske genre og til andre kunstuttrykk. Begge deler håper jeg vil prege festivalen stadig sterkere i fremtiden, slik at den virkelig kunne bli en betydelig og oppsiktsvekkende manifestasjon av samtidskunstnerens arbeid over et bredt spekter av uttrykk. "ULTIMA - Oslo Contemporary Art Festival". (Med rabattbilletter til ALLE studenter ved ALLE kunstfagskoler, (og undervisningsfri - selvsagt!)) Det hadde jeg likt.
Jøran Rudi, daglig leder av NoTAM: Jeg fikk av forskjellige grunner ikke med meg nok av festivalen til å gi en fyllestgjørende kritikk av årets innsats, men det jeg fikk med meg var fint, alt sammen. Generelt synes jeg at festivalen nå opptrer med en naturlig og moden soliditet, hvor flere ting utgjør et godt hele. Festivalen er sikrere enn på mange år, og holder godt nivå. At festivalen har oppnådd dette er en heder både for dens skaper, John Persen, og for nåværende sjef Geir Johnson, samt naturligvis til staben som sørger for at arbeidet går rundt gjennom hele året.
Min interesse er mest i elektronisk funderte kunstuttrykk, og i år var det tre fine installasjoner, om enn svært forskjellige - det kunne vært interessant å få vite litt om den kuratoriske tanken i utvalget. Det vil føre for langt å skrive om alt jeg synes var verdifullt med festivalen, så jeg vil ta frem to høydepunkter. Det danske elektroakustiske ensemblet Contemporanea på Blå var frekt og barskt, og veldig flott i sin ukonvensjonelle form. Mye av computermusikkens krav til kritisk lyting kan naturligvis ikke møtes på Blå, men denne konserten svingte det av - i mine ører. Et annet tydelig høydepunkt var for meg Bryt Lydmuren, hvor Barratt-Due, Jon Halvor Bjørnseth, Nils Henrik Asheim og Kjetil Skøyen virkelig
fortjener stor ros for forestillingen, som ga en varme et "nærblikk" på musikernes arbeid - man kunne tydelig se hvordan musikken ble til i musikerne. Det er ikke ofte man "ser" lytting på denne måten.
Jeg håper personlig at det neste år lar seg gjøre å få til en god computermusikkonsert, og kan love at vi skal hjelpe med dette så langt pengene rekker!
Martin Revheim, musiker og daglig leder på Blå:
Program/festivalen:
+ Bredt og stort. Et nettverk av gode krefter innenfor det vi (kanskje misvisende?) kaller samtidsmusikk. Viser musikk og kompletterende uttrykk, hvilket er bra i forhold til mange andre norske festivaler som ser ut til å syntes at musikere på en scene er den eneste og tilstrekkelige formidlingsformen.
- Vel komponistorientert (enkelte komponister hevder riktignok at dette er den eneste arenaen komponistene har, men hva mener publikum?). Kunne inneholdt uttrykk fra kontemporær elektronisk musikk, gjort labelprofileringer mm som feks GAS i Gøteborg. Ultima kunne vært den som brakte elementer som eks SONAR i Barcelona dekker til det norske festivallandsskapet, altså elektronisk musikk for både dansing i huet og resten av kroppen (jfr å bruke flere arenaer som eks Jazid).
Markedsføring:
+ Generelt sett frisk design. Bra avisformat.
- Hemmelig og utilstrekkelig (på grensa til arrogant) artistpresentasjon. Hvis man ønsker nyrekruttering bør man gjøre seg så tilgjengelig at man forteller publikum hva dette er, hvorfor de bør gå på dette arrangementet osv. Når levende artister nevnes sammen med døde komponister i ei lang liste av navn skal man være "inne i det" for å knekke kodene. ULTIMA bør ikke være en kodefestival. Kunne vært smartere på gatepromotering som flyere, radiopromotering, synlighet på kafeer osv.
Spillesteder/teknisk gjennomføring:
+ Gode rom, gjennomgående gode produksjoner.
- Bør inkludere flere spillesteder for å sikre enda større bredde i romopplevelse, samt ha større variasjon i størrelse, terskel (MONO vs Gamle Logen eks og ikke minst variasjon i billettpriser) og rekruttering (miljøer). Dette kan eks være steder som So What!, Mono og Jazid. Enkelte arrangementer kan virke noe overprodusert og i for stor grad "hjertebarnet" til en eller flere produsenter. Festivalen bør sentralisere mer av den tekniske produksjonen. I dag virker denne delen av organisasjonen uklar og pulverisert, iallfall for oss som står litt utenfor.
Konklusjon: ULTIMA er festivalen for samtida. De tør å ta inn nye ting, de tør å ta sjanser og flere ganger treffer de på en måte som gir enorme ettervirkninger. Hvor mange snakker vel ikke om Matt Heckerts enorme installasjon i Vulkanhallen? En installasjon som virkelig kommuniserte til et bredt publikum, og som ga en universell opplevelse, i ULTIMA-regi. I dag navigerer ULTIMA i et landskap som også inkluderer store og sterke krefter som ikke navigerer etter de samme koordinatene som kanskje ULTIMA har funnet retninga med tidligere. Hva er ULTIMAS verdisett? Hva skal festivalen speile og gjengi? ULTIMA bør ha ytterligere mangfold i programvalg og spillestedsvalg. Det vil kunne gjøre ULTIMA enda viktigere i framtida - uunværlig i framtida. Da kan festivalen enda tydeligere sette dagsorden, samtidig som de vil kunne få bredere nedslagsfelt, spesielt med hensyn til rekruttering. Siden ULTIMA holder til i hovedstaden bør de ta ufordringa med å prege byen mer. Folk bør få oppleve det rike tilbudet av dagsaktuelle kunstuttrykk - rett i fleisen. Dette handler igjen om å ha et spenn i produksjonene fra det enkle til det mer gjennomproduserte. ULTIMA preger jo det internasjonale festivalbildet. De tilreisende bør få oppleve et Oslo som vibrerer denne uka, og for de av oss som bor her til vanlig vil det være en annen måte å oppleve byen på. Vi takker for årets festival. Og vi gleder oss allerede til neste år!
Knut Vaage, komponist og pianist: Eg har kun deltatt på NewOp-seminaret under Ultima i år. Fint at Ultima var vertskap for NewOp, og på denne måten er med på å driva musikkdramatikk i vår samtid vidare fram. Seminaret må kunna oppsummerast som ein suksess, sjølv om kvaliteten på innlegga og diskusjonen var variabel.I og med at seminaret vart lagt til Ultima, vart det også høve til å få med ein god del musikkdramatiske produksjonar. Når det gjeld nivået på desse, vil eg overlata til dagspressa å dømma.
Men NewOp/Ultima har gitt vårt lille miljø verdifulle stimuli utanfrå, og samtidig gitt oss høve til å leggja fram våre produksjonar i eit breitt fagleg forum. Dette kan det komma mykje godt ut av på sikt.
Honnør til Ultimastaben som er med på å skapa eit internasjonalt forum kor norske komponistar vert tatt på alvor. Dette burde vera ein modell også for andre store musikkinstitusjonar i Norge.
Mona Levin, Årets kritiker 2001: "Nå går ikke folk i pausen lenger på Ultima!" sa Ultimas Beate Styri til meg med glødende kinn under åpningskonserten - og det var all grunn til å gløde både da og senere. Leif Ove Andsnes' krystallklare, gjennomlyste Lutoslawskispill, Henzes monumentale symfoni (etterfulgt av hans partners begeistrede Bravo-rop!) og Tornquists ambiente verk utgjorde en konsertkveld av sjeldent kaliber. Det er strålende at Ultima presenterer et slikt program, men litt trist også at bare Ultima gjør det. Slike verk burde være selvfølgelige i Filharmoniens repertoar.
Selv om minnet av denne konserten er særlig sterkt, ble den ultimate opplevelsen for meg John Cages "EUROPERAS". Jeg må skuffe Beate Styri med at jeg gikk i pausen - jeg var så fylt av det jeg hadde hørt så langt at jeg måtte hjem for å tenke over det! Til å begynne med irriterte Cages musikalske kortopera-leksikon meg grenseløst fordi jeg ikke følte at han tilførte det noe. Etter hvert ble jeg fanget inn, nesten hypnotisert av klang og lys og bilder, slik jeg ble revet med ut i verdensrommet av "2001 - en romodyssé". Jeg oppfattet langsomt at det faktisk oppsto et nytt verk gjennom Cages behandling av operalitteraturen i brokker, episoder, akkorder, hele arier, av live fremførelse og den historiserende skrapingen fra gamle 78-plater. DJ'enes rolige bevegelser og sangernes vandring i scenerommet ble gradvis til en slow motion-koreografi som fikk sin egen betydning i helheten. Og sangerne! Utrolig imponerende fremførelse av et utrolig spennende verk - som neppe blir å finne på abonnementskonsertene med det første.
Mette Kaaby, produsent i Ny Musikk og musikkviter: Hm, Ultima-highligts? Jeg kjenner meg hvert år sånn litt blussende og forventningsfull når festivalens program endelig knitrer mellom fingrene. Hvilke herlig sprakende musikkverk kommer? Hva blir overraskende? Kjedelig? Morsomt?
Festivalprogrammet har forlengst vokst ut over mine tidsbredder, så for at barnet i heimen ikke må på legd hos kjente og ukjente i sammenhengende 10 dager, må det gjøres et utvalg av logistiske hensyn. I år landet labben på NewOp-konferansen som nr. 1, norskproduserte operaer komponert av John Cage, Cecilie Ore og Sven-David Sandstrøm, Accroche Note med Aperghis, PPS Dans og konserter med Oslo sinfonietta og BIT 20 .
Det begynte friskt med elektroakustisk musikk av danske Contemporànea på Blå, arrangert av Ny Musikk (skikkelig inhabil, altså). Bandet er et eksempel på det jeg kaller "randsone-musikk". Samtidsmusikk som flyter mellom hardcore samtidsmusikk og andre musikksjangre. Inspirert av elektronika, beat-musikk og ambient forholdt ensemblet seg befriende lekent til en 4 timers historisk panorering av den elektroakustiske musikken, fra Varése til nåtidens klubbmusikk.
På festivalens siste dag, totalt utmattet og blek, ség jeg inn i Klas Torstenssons konsertfremførte opera Ekspedisjonen. Inspirert av amerikansk film-/Goldsmith- musikk, Louis Andriessens "de Stijl", Puccini-arier og elektronisk musikk gjort på ircam-måten fremsto verket mildt sagt sammensatt. En collage av det samtidige - musikk fra alle sjangre og alle tider. Den dramatisk høyspente musikken og temaet tre menn langsomt døende i det arktiske isødet pga. en mislykket ballongferd mot nordpolen, appellerte til min indre radioteaterfantasi. Musikkens dramaturgi fulgte teksten i tett gåsegang. Akkurat som hos Verdi og Puccini. Og sopranen sang skikkelig deilig. Like deilig som en tv-film. Sånt er også samtidsmusikk.
Pussig kanskje, så står John Cages "Europeras 3 og 4" frem med mange likheter. Men Cage egget frem en mer konsentrert opplevelse, og beveget meg til refleksjon. Elementene utmattelse og dramatiske arier fra den romantiske operalitteraturen var også her tilstede. Mange sangere og personer som spilte gamle 78-plater, sto vendt ut mot publikum. De fremførte høydare fra det tradisjonelle operarepertoaret - samtidig, etter bestemte tidsangivelser! Der var de, lyden av alle heltetenorene på verdens operascener, de tuberkuløse kvinnene, de svikefulle, gjemt inne i de stivnede kroppene til sangerne, strømmende ut hver gang de åpnet munnen. De minnet om maskiner som etter mekaniske prinsipper slipper ut kunstferdige arier for lidelser, forførelser og kjærlighet. Store emosjoner løsrevet en egen kropp, et ansikt, en identitet. Alltid upåvirket av hverandre, av dem som lytter og den tiden de strømmer ut i. "Europeras 3" varte i 70 minutter. Hvilken utmattelse for ørene, men samtidig en rystende proklamasjon av død over
all verdens Mimi'er og Alfredo'er og sjangerens stivnede gester.
Opera er i disse dager "skikkelig porno, ass!", som en viss kulturjournalist i NRK ville uttrykt seg. Et nytt operahus skal bygges, og i løpet av de neste 8 åra skal musikklivet gå fra 0-100 hva gjelder kvantitet og kvalitet på norskavlede samtidsoperaer. Det er klart jeg melder meg på konferanse.
NewOp er et årlig ambulerende internasjonalt treffsted for dem som kunstnerisk eller produksjonsmessig befatter seg med samtidsopera. Siden vi for tiden trenger litt innputt på feltet, var det bra å lande denne 4-dagers konferansen på Ulitmafestivalen.
"Hva gjør vi?" eller "Hvordan gjør man det?" syntes å være de overbyggende spørsmål som skulle besvares. Konferansen var preget av mange paneldebatter, der spesielt forholdet ilibretto og musikk ble problematisert. Et fokus som mange av de utenladske gjestene syntes var litt uaktuelt. Fokuset satte betydningen av ISCENESETTELSE og TEATRALITETpå sidelinjen. Synd, fordi vi i Norge er så i mangel av originale og up-to-date produksjoner hva gjelder regi-grep og musikkdramaturgisk tenkning. Det dramatiske og det betydningsbærende kan så absolutt suges ut fra endre elementer enn et servilt forhold mellom musikk og tekst. Jeg bare minner om Cages rystende måte å iscenesette emosjonsfylte arier på, og det mangfold av betydnig, assosiasjon og refleksjon dette egget meg til. Ønsket for neste år må være å bringe inn spenstige operaoppsetninger som utfordrer elementene teatralitet og dramaturgi.
Konsertutvalget mitt unndro seg de skikkelige highlights-følelsene dette året. Jeg skulle så gjerne fått med meg flere konserter. Men noen ganger må man bare gå forbi perler.
Men neste år, da...
