Med hardingfele som levevei
Det ferske bandet Gåte får mye oppmerksomhet for sin blanding av rock og folkemusikk. Synnøve S. Bjørset tilhører også den yngre garden i norsk folkemusikk. Hun vil ha hardingfela som levevei, men har ikke lyst til å være et slags bunadkledt, levende prospektkort. I stedet vil hun skrape de siste restene av den nasjonalromantiske hengemyra fra skosålen.
Synnøve Bjørset har flyttet fra Jølster, midt i Sogn og Fjordane, til Oslo. Her går hun kandidatstudiet i instrumentalutøving ved Norges Musikkhøgskole, med hardingfele som hovedinstrument. Bjørset har sine røtter i sogningenes rike amatørmusikkmiljø, og har tross sin unge alder allerede spilt mye. Soloplaten som kom i fjor høst må vel kunne kalles et foreløpig høydepunkt.
Tradisjonsmusikk må sies å være et utradisjonelt yrkesvalg. Hva har fått henne å velge hardingfele som levevei?
- Når jeg begynte å spille var det ganske tilfeldig. Men etter hvert merket jeg at jeg ble tent på musikken. Det er jo mange andre faktorer som spiller inn, som det sosiale. Folkemusikken er på mange måter et veldig inkluderende miljø, på den måten at alder ikke spiller noen rolle, sier den unge sogningen.
Bjørset sier selv at hun håper å gå litt utenfor grensene for folkemusikken. Dette gjenspeiler seg i hennes holdning til det tant og fjas som folk gjerne skal presse folkemusikken inn i. I følge Ballades muldvarper på Musikkhøgskolen skal Bjørset ha sagt at hun "hater å gå i bunad". Hun ler en smittende latter:
- Jeg hater nok ikke å gå i bunad, men av og til spør jeg meg hvorfor jeg skal kle meg ut bare fordi jeg spiller fele. Hvorfor skal jeg se ut som om jeg skal på fest? Bunad er jo et festplagg, i hvert fall for meg. Jeg har aldri skjønt hvordan folk har lenket bunad og folkemusikk sammen. Det blir rester av en nasjonalromantisk hengemyr som jeg på ingen måte bekjenner meg til, sier Bjørset, og forklarer hva hun mener:
- Det er på det rene at man kan kalle folkemusikken en del av en nasjonal kulturarv, samme hvor klissete det kan høres ut. Og det er mange som tilnærmer seg musikken på den måten; de ser på den som en slags kulturelt uttrykk for norsk identitet. Men på samme tid er det også en musikk som har rene estetiske verdier, og det må være lov til å ha den tilnærmingen også, mener Bjørset.
Det er jo lett for en journalist som er sulten på spisse vinklinger å kjøre det opp stort: "Folkemusiker liker ikke bunad!" Men hvis vi skal heve dette flåsete poenget opp på et mer prinsippielt plan: Kan ikke denne koblingen mellom bunad og folkemusikk, presentert på et sommerlig Folkemuseum eller en varemesse i utlandet, være med på å gjøre levende musikk om til museumsgjenstand?
- Dessverre må de fleste folkemusikere ta slike jobber innimellom. Hvis folk ringer og spør om jeg kan stille i bunad, blir jeg helt satt ut. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, for det de vil ha meg til å gjøre er i strid med alle de tankene jeg har gjort meg opp om hva jeg driver med. Men jeg tror at en av grunnene til at det blir sånn er at folk ikke har noe forhold til denne typen musikk. Det har heller ikke hjulpet at det ikke har vært kulturpolitisk aksept for denne musikken.
Så en ung og moderne utøver som Bjørset blir i stor grad presset inn i en Asbjørnsen og Moesk spellemannsmyte. Bjørset forteller om radioprogrammer der intervjueren ikke vil snakke om musikken hennes, men er veldig opptatt av hvor gammel hardingfela hennes er.
- På samme tid må man være klar over at Norge er i en særstilling overfor nesten alle land i Europa siden vi har en veldig sterk solistisk tradisjon. Sammenlignet med andre nordiske land kan man kanskje kalle Norges folkemusikkmiljø konservativt, uten at det nødvendigvis er noe negativt i det, presiserer Bjørset, som ser for seg en bølge med mer rendyrket folkemusikk:
- Tidligere har det vært mange crossoverprsjekter der man skal samarbeide med musikere fra jazz og rock og sånt. Etter min mening blir det sjelden de beste resultatene av det. Men nå er det en rekke ressurssterke folk som har begynt å arrangere og utvikle folkemusikken på dens egne premisser. Det synes jeg det har blitt veldig bra resultater av, sier hun.
For hvis folkemusikken skal bety noe for kommende generasjoner med musikere og musikkelskere, må den leve.
- Det er veldig viktig at det skjer en utvikling, både innenfor den solistiske tradisjonen og innen arrangert folkemusikk. Musikken kan ikke stagnere. Da vil den gå til grunne. Folkemusikk er like mye samtidsmusikk som den er tradisjonsmusikk. Det hadde ikke vært noe vits i å drive med noe som er dødt, avslutter Bjørset.
Du kan lese mer om Synnøve S. Bjørset her.
