Fongaard, Bjørn
Bjørn Fongaard ble født i Oslo i 1919, og døde samme sted i 1980. Han studerte ved Oslo Musikkonservatorium med lærere som Per Steenberg, Sigurd Islandsmoen, Bjarne Brustad og Karl Andersen. I mange år var han mer kjent som en førsteklasses gitarist enn som komponist.
Hans tidligste verker var komponert i en meget tradisjonell stil. Han ble gradvis påvirket av modernister som Hindemith, Schönberg og Webern og utviklet en meget eksperimentell komposisjonsstil. Et eksempel er Uranium 235 for orkester. Verket ble antatt til fremførelse både i Oslo og i Reykjavik i 1965/66. Men ingen av fremførelsene fant sted fordi musikerne ikke var i stand til å lese den nye og uvanlige notasjonsmåten.
I sin skuffelse fant Fongaard at han like godt selv kunne fremføre sine komposisjoner på gitar, som han lenge hadde benyttet til eksperimentering. Han hadde bygget en kvarttonegitar som en del av sitt nye "universelle" tonalitetsprinsipp, som skulle være gyldig for såvel modal og dur/moll tonalitet som for et hvilket som helst annet tonalt system, uansett antall og størrelse på intervallene som deler oktaven.
Som en videreutvikling av dette prinsipp konstruerte han også en gitar som kunne produsere et hvilket som helst intervall enten man delte oktaven i 12, 24 eller et uendelig antall trinn. For mikrointervallgitaren komponerte han en serie med verker, både solo og med følge av resitasjon og slagverk. Titlene avslører også komponistens interesse for filosofi og astronomi: Galaxy, Homo Sapiens, Genesis. Hans Sinfonia Microtonalis representerte Norge ved International Rostrum of Composers i Paris i 1970. Han har også prøvd å overføre mikrointervall prinsippene til orkesterverker som Orchestra Antiphonalis, Symphony of Space, Universum og Mare Tranquilitatis.
Fongaards produksjon er meget anselig. Han komponerte gjerne i serier: 23 Konserter for klaver og orkester op. 118, 12 Konserter for soloinstrument og orkester op. 120, 21 Strykekvartetter op. 123, 57 Sonater for 1 instrument op. 125, 41 Konserter for soloinstrument og lydbånd op. 131. Den tildels eksperimentelle notasjon gjør at verkene hittil ikke har fått noen stor utbredelse.
