Er TONO til hinder for kunstnerisk utfoldelse?
- En praktisering av en lov om åndsverk forutsetter at man har klart for seg hva et åndsverk er, skriver Eystein Sandvik, som er programleder i Popfront på NRK P2. Sandvik var i ildlinjen i forbindelse med debatten rundt Gatas Parlament, som måtte trekke tilbake sitt album på grunn av manglende klareringer av samplinger. Her utdyper han sitt standpunkt, og skriver bl.a.: - TONOs urokkelige insistering på at opphavsrettsproblematikken i forbindelse med sampling er uproblematisk og at regelverket er entydig, kan kun betraktes som juridisk stivbenthet og manglende musikkfaglig kompetanse. Resultatet er begrensninger i kunstnerisk utfoldelse som er uhørte i musikkhistorisk sammenheng.
Av Eystein Sandvik, Popfront, NRK P2.
En praktisering av en lov om åndsverk forutsetter at man har klart for seg hva et åndsverk er. Dette er kjernepunktet i min problematisering av TONOs holdning til sampling og opphavsrett i NRK Stereo 02.05. Jeg er for opphavsrett, og jeg stiller meg fullt og helt bak intensjonene som ligger til grunn for åndsverksloven. Problemet er at dagens regelverk i visse tilfeller fungerer stikk i strid med sin egen hensikt, som er (noe forenklet) å beskytte skapere av åndsverk mot kommersiell utnyttelse.
Gatas Parlament har i beatet på låta "Nå Om Da'n" samplet og loopet en pianofigur fra kompet i Steely Dans låt "Home At Last". GP har endret toneleie, betoning og tempo, og i tillegg lagt på nye trommer. Det som hos SD var langsom og synkopert reggae-funk har hos GP blitt kjapp og (for pianoets del) usynkopert breakbeat.
Dette faller inn under det som ifølge TONO er krenkelse av opphavsrettigheter ihht. åndsverksloven. Den sentrale formuleringen er denne: "Man kan sample en enkelt tone, lyd eller instrumentklang, for det kan ingen ha noen opphavsrett til. Det er først når det blir en spesiell kombinasjon av toner, at man må ha tillatelse til å sample disse. Det er således lov til å sample en lyd eller en instrumentklang, så lenge det er lyden og ikke selve melodien man sampler." (Inger Elise Mey: "TONO i et digitalt landskap", fra TONO-nytt nr 1, 1997) Det er lett å se resonnementet bak denne formuleringen: Musikkens byggestener (toner, klanger, formodentlig også akkorder) har ingen opphavsrett til, mens derimot konkrete sammenstillinger av musikkens byggesteiner er å regne som åndsverk og beskyttes dermed av åndsverksloven. Dette er et resonnement det er lett å si seg enig i. Problemet er TONOs oppfattelse av hva som er musikkens byggestener.
Alle musikalske sjangere består av et stort forråd av konvensjonelle melodifraser, akkordforbindelser, rytmer, bassganger, trommegroover, akkompagnementsfigurer, brekk, instrumentkombinasjoner og klangteksturer som ingen med noen rimelighet kan kreve opphavsrett til. Det er strengt tatt dette forrådet av musikalske konvensjoner som er musikkens byggestener, ikke enkelttoner og -klanger. Studerer man måten konvensjoner inngår i musikalske frembringelser på, finner man to hovedtyper: Den ene er at konvensjonene danner et bakteppe for musikkens mer innovative elementer (som f.eks. når nye melodier settes til allerede eksisterende akkordsekvenser). Den andre er når konvensjoner podes inn i nye og uvante kontekster, slik at konvensjonen selv frenstår som det innovative i lydbildet. Steely Dans måte å lage musikk på gikk i stor grad ut på å hente konvensjoner fra det som på 70-tallet var til dels lite stuerene sorte undergrunnssjangere (jazz, funk, soul, disco), og sette disse inn i en tradisjonell popramme pent innpakket i henhold til de (hvite) høyere samfunnsklassers sanitetskrav. Tyveri? Nei. Ingen eier musikalske konvensjoner. Og ingen kan ta fra Steely Dan æren å ha lagd noen av 70-tallets mest elegante, fengende og velproduserte poplåter. Men "byggestenene" som Steely Dan skapte sine åndsverk på grunnlag av var mer enn enkelttoner-, lyder og -instrumentklanger. På samme måte som byggestenene Knut Hamsun skapte sine romaner på var mer enn enkeltvokaler og -konsonanter.
Likevel er det mulig å tenke seg tilfeller hvor instrumentklang, enkeltlyder og til og med enkelttoner har en så tydelig identitet at de kan sies å være mer enn anonymt byggemateriale. Åpningsakkorden fra 4. sats fra Beethovens 9. symfoni har isolert sett langt større verkmessig identitet enn samtlige resitativer fra Mozarts opera "Lucio Cilla" (som han ikke engang gadd å komponere selv). Det er derfor meningsløst å sette en opphavsrettslig grense mellom enkelttoner og -akkorder på den ene siden og konstellasjoner av toner og akkorder på den andre. Det er også meningsløst å sette en grense mellom musikkens primærparametre (tonehøyde, rytme, varighet) og sekundærparametre (instrumentklang og lyd). I sjangre som f.eks blues kan det sies at måten sangstemmen brukes på er langt viktigere enn hvilke toner som synges. Det er i det store og hele vanskelig å oppstille entydige juridiske kriterier for hva som er felles musikalske konvensjoner og hva som er individuelle elementer av et unikt åndsverk. Dette er noe som
må vurderes i hvert enkelt tilfelle, og ut fra musikalske kriterier.
Sampling kan selvfølgelig krenke åndsverksloven. Dette gjelder i de tilfellene hvor man sampler noe fra en låt som kan sies å være et spesifikt kjennetegn ved denne - og kun denne - låta. At pianofiguren som GP har samplet er et kjennetegn ved "Home At Last" kan alle høre, men poenget er at denne figuren isolert sett kunne ha vært hentet fra haugevis med downtempo funklåter fra samme periode. Figuren får et individuelt preg først ved å opptre sammen med andre tematiske elementer (funktrommer, reggaegitar, soulblåsere), som også hver for seg kan sies å være konvensjonelle. Det er nettopp sammenstillingen av konvensjonelle figurer som er innovativ i "Home At Last", og som gir denne låta dens særpreg. Akkurat som det er sammenstillingen av pianofiguren med hektiske breakbeat-trommer og andre obskure synthlyder som er innovativ i "Nå Om Da'n".
Teknologisk sett er det selvfølgelig en vesentlig forskjell mellom GP og SD. Det materialet som Donald Fagen bruker i "Home At Last" er opprinnelsesløst og anonymt, mens et sample fra en låt som benytter nøyaktig samme klisjé vil av mennesker med skarpe ører og god hukommelse kunne spores til én bestemt original. Spørsmålet er imidlertid om denne teknologiske forskjellen automatisk avføder en opphavsrettslig. Steely Dan må i så fall argumentere med at pianotemaet på "Home At Last" riktignok er konvensjonelt, men at bandet likvel har opphavsrett til akkurat denne konkretiseringen av temaet. Men hva er det da egentlig Steely Dan krever opphavsrett til? Er det "feelingen" i Donald Fagens spill? Er det selve pianolyden? Er det produksjonen? Er det knitringen fra platerillene? Som vi ser koker dette i siste instans ned i et spørsmål om musikalsk mening. For hva er det egentlig GP har samplet i låta "Nå Om Dan"? Er det "Steely Dan"? Er det "Donald Fagen"? Er det "Home At Last"? Eller er det rett og slett "funkpiano"?
Eksemplet med Gatas Parlaments bruk av Steely Dan er ekstremt interessant på et prinsipelt plan. Her står en marginal norsk undergrunnslabel opp mot en av de største konsernene i amerikansk underholdningsindustri. Tre kommunister som rapper på norsk på 4000 eksemplarer står opp mot et band som utgjør det moderne "well-crafted" Amerikas og den globale industrikapitalismens lydspor. En kort og konvensjonell musikalsk figur er samplet, men er samtidig loopet i en låts fulle lengde. Hvis man er interessert i en nyansert debatt omkring sampling og opphavsrett er "Nå Om Da'n" rett og slett som sendt fra himmelen.
I lys av dette kan TONOs urokkelige insistering på at opphavsrettsproblematikken i forbindelse med sampling er uproblematisk og at regelverket er entydig kun betraktes som juridisk stivbenthet og manglende musikkfaglig kompetanse. Resultatet er begrensninger i kunstnerisk utfoldelse som er uhørte i musikkhistorisk sammenheng. I 1. kapittel § 4 i Lov om opphavsrett til åndsverk heter det: "Opphavsmannen (til åndsverket) kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår." I Gatas Parlaments tilfelle er det nøyaktig dette det handler om. Bortsett fra at opphavsmannen i dette tilfeller er erstattet av småkonger fra platebransjens lokalkontorer og diverse annen musikkjournalistisk grovtenkning. Dette er forsåvidt hva man kan forvente fra disse kantene, men at TONO ikke er i stand til å tenke mer nyansert er intet mindre enn foruroligende.
