Bluesens enfant terrible
- Jeg hadde egentlig ingen baktanker med "Illustrated Man", annet enn at jeg ville beholde det akustiske uttrykket, forteller Bjørn Berge. Som er godt fornøyd med å være bluesens enfant terrible i Norge. Fra og med utgivelsen "Blues Hit Me" i 1999 har Berge blitt både lovprist og utskjelt. Med "Illustrated Man" har Berge gjort en enda mer spennende og allsidig plate enn spellemannsvinneren "Stringmachine" fra i fjor.
- Det er moro å radbrekke ei låt, men jeg gjør det fordi jeg liker musikken. Mr. Stringmachine, som han nå kaller seg, forteller litt om låta som kanskje har fått mest oppmerkesomhet så langt: - Jeg har gjort "Give it Away" med Red Hot Chili Peppers mange ganger som et avslutningsnummer, men skulle jeg gjort det med band på skiva hadde det bare blitt toskete. Men hvis man klarer å få nok trøkk bare med en kassegitar, fungerer det bra. Jeg synes låta har blitt himla tøff, en sånn som publikum enten elsker eller hater. En amerikaner av første kasus kom til og med bort til Berge og sa at denne "Give It Away" måtte han spille inn på plate, for den ville bli en stor kommersiell suksess. Han hadde aldri hørt originalversjonen.
På de siste fire platene har Bjørn Berge spilt in coverversjoner av Beck, Red Hot Chili Peppers, Led Zeppelin, og ikke minst: Robert Johnson, bluesens første komersielle "stjerne", som slo igjennom etter sin død i 1938. Da Berge fremførte sin versjon av "Travelling Riverside Blues" på "Illustrated Man", ga de ellers så tause blues-puristene lyd fra seg: - Du kan tulle med mye, men Robert Johnson er hellig!
For Berge er det bare friheten bluesen tilbyr, og respekten for uttrykket som er viktig: - Man må kunne bruke friheten på en respektfull måte, for meg betyr det for eksempel at jeg ikke synger sanger om hvor kjipt det er å bli pisket, plukke bomull, og bli jaget av sine alkohol-demoner. Det kan jeg ikke relatere til - så de låtene synger jeg ikke. Selv om jeg har plukket innmari mye poteter i Sveio. Det er greit for meg at andre som heller ikke har noe peiling på dette gjør disse låtene, men jeg klarer liksom ikke å se noe annet enn at de synger om fyren som lagde låta, og ikke seg selv.
- Friheten bruker jeg til å uttrykke meg på min måte. Den "blå" stemningen ligger alltid som en bunn i alt jeg gjør, men det må være lov til å mikse den opprinnelige bluesen med noe annet. Hvis alle hadde tviholdt på deltabluesen, hadde det bare vært deltablues. Jeg gjør ting litt annerledes, og kaller musikken min for "deltafunk" i stedet. Sjangerblanding er i det hele tatt en positiv greie, som gir mange spennende resultater. Uten noen form for dynamikk i en sjanger blir den fort kjedelig.
Men Bjørn Berge har ikke alltid vært full av tatoveringer og ideer om radbrekking og sjangerblanding. Undertegnede refererer kort til et bilde av den unge bluespoeten fra 1994 - krøllet rundt gitaren iført pen jakke og langt hår.
Berge, som er langt større enn han ser ut til å være på bilder, flirer bredt og tenner en sigarett: - Dat var tegnet på at jeg var i ferd med å ta helt av den gangen, at jeg sikla på gitaren. Jeg begynte å spille med en fyr på munnspill og meg på gitar og vokal, et veldig standard oppsett innen blues. Materialet var rimelig tradisjonelt. Etterhvert begynte jeg for meg selv, og da skjedde det ett eller annet. Jeg tenkte at publikum kanskje ville ta litt mer del i musikken, så jeg reiste meg opp, og prøvde å finne et annet uttrykk enn den helt tradisjonalle bluesen.
"Blues Hit Me", som jeg begynte å jobbe med i 1998, ble fort stemplet som en "annerledes" blues-plate. Samtidig ønsket jeg å vise litt mer av mine egne farger, slippe litt mer av innsiden min ut på scenen. Tatoveringene som hadde vært gjemt under skjorta kom frem og formerte seg, og jeg bleket håret hvitt og bustet det ut til alle kanter. Det var på tide å rocke opp ting litt. Resultatet har blitt at konsertene mine fylles av blues-folk, rockere og jazz-elskere. Før sikla jeg på gitaren, kikket opp og sa "takk" mellom hver låt. Nå forteller jeg heller et par dårlige vitser, og prøver å få publikum med meg inn i musikken. Det virker som de setter pris på det.
Danskene har i alle fall trykket "Illustrated Man" - både personlig og musikalsk - til brystet. Danskene er ikke opptatt av "blues eller ikke blues" - de er mer interessert i hva Berge faktisk er i stand til å gjøre med en gitar, og hvor "skide fedt" lekenheten hans kommer til uttrykk på scenen.
Berlingske Tidendes Berge Thomas Søie Hansen skriver: - Han ligner en grungerocker med gedebukkeskæg, tresserbriller og øreringe i begge ører, han synger ærkeamerikansk med sin svulstige, rusthob af en vokal. Og han spiller sin blues med footstomp, slide, smerte, boogie og rock i et så hæsblæsende tempo, at viriliteten på det nærmeste driver ned af højtalerne.
Bjørn Berge blir først å se på Betong i Oslo 29. august, og dagen etter på Tapperiet i Molde, før resten av landet står for tur.
