Kultursensur - et tilbakeblikk
Den kanskje mest kjente sensuren av et norsk band, er kulturbyrådets veto mot Oslo Rockfestivals konsert med black metal-bandet Mayhem i 1995. I denne artikkelen forteller Trond Tornes, som var leder for festivalen, hvordan Oslo kommune presset ham til å stoppe konserten. Også performance-fakiren Håvve Fjell og samtidsmusikkensemblet Cikada har vært utsatte for liknende historier, men kvalifiserer autoritær motvilje mot et kunstnerisk uttrykk alltid til betegnelsen sensur?
Det begynner å bli en stund siden 1995, men Trond Tornes husker fremdeles hvordan Oslo kulturråd tvang dem til å forandre repertoaret på Oslo Rockfestival:
- Etter en del uformelle henvendelser fra folk i kommunen som syntes det var en "dårlig idé" å sette Mayhem på scenen, fikk vi til slutt en formell henvendelse fra kulturbyrådet, som fortalte oss at "man ikke kunne ha et band som sto for kirkebranner, drap og satanisme" på scenen, og at alle bevilgede midler ville holdes tilbake til vi hadde tatt til fornuften.
I forkant av bookingen hadde Tornes & Co. snakket med Mayhem, som forsikret at de ikke hadde noen politiske føringer i musikken, og heller ikke hadde noe på programmet som ville bryte med norsk lov. Men til ingen nytte:
- Den eneste rasjonelle konklusjonen jeg kunne trekke ut fra det kulturbyråden sa, var at man ikke kunne ha artister som hadde sittet i fengsel, på scenen. Det samme måtte da nødvendigvis gjelde artister som ikke hadde uttrykt klare antipatier mot de som hadde vært i fengsel - forstå det den som kan. Selv Bob Dylan ville ha ligget dårlig ann etter de kriteriene! Midlene kom uansett ikke til å bli utbetalt før Mayhem var tatt av plakaten, fikk vi vite.
Fordi Rockfestivalen hadde booket inn utenlandske artister som skulle ha forskudd, trengte de pengene sårt, og raskt. Fikk ikke bandene sine penger, ville rockfestivalen bli ansett som upålitelig for fremtiden, og tvunget til å betale erstatninger for brutte avtaler. De allerede bevilgede pengene kunne overføres når som helst, men bare hvis Oslo kommune fikk dirigere programmet. Alternativet var en avlyst festival og gigant-gjeld. Enden på visa ble at Mayhem ble tatt av programmet mot en kompensasjon, og at festivalen fikk leve:
- Kulturbyrådet visste at dette var det eneste vi kunne gjøre. Jeg tror vedkommende var prest, og så sikkert Mayhems konsert som et angrep på kirken - noe som var sneversynt og misforstått. Jeg stiller spørsmål om det som ble gjort med Mayhem da, og som gjøres med Annie Sprinkle nå, er rettslig holdbart. Moralsk forkastelig er det i alle fall. Det kan ikke være riktig at kommunene skal kunne oppføre seg som en "juksemaker, pipelort" som "tar igjen og gir bort": Kulturpenger bør ikke ha noen ideologiske føringer utover å holde seg innenfor norsk lov, sier Tornes.
Om Frognerfruer og fakirer
En annen som har fått sin kunstform sensurert, er fakiren og performance-kunstneren Håvve Fjell, best kjent fra gruppen Pain Solution. Fjell og hans gruppe har i årevis utviklet og fremført sceneshow der nåler, kjøttkroker, knust glass, skarpe kniver - og ofte en god porsjon humor - er viktige bestanddeler.
I fjor ble Fjell oppringt av "Kjell Society", en arrangør som hadde fått frie tøyler av kunstindustrimuseet til å sette opp to lørdagsforestillinger for å trekke et yngre publikum. Ledelsen ved kunstindustrimuseet var særdeles positive, men det var en hake; de visste ikke hva slags fremføringer Håvve Fjell & Co. var kjent for.
- I og med at dette var et museum, ville jeg gjøre noe annerledes og mer poetisk enn det Pain Solution er kjent for, forteller Fjell til Ballade:
- Jeg sendte derfor inn et forslag til Kjell Society om å henge meg selv i kjøttkroker, som et slags levende stykke vakker installasjonskunst, med musikk og riktig belysning for å skape en stemning. Idéen var å sette kroppen i fokus, og bringe tankene tilbake til da folk led for kunsten. De syntes det var en flott idé, man da ledelsen ved museet fikk høre hva jeg skulle gjøre, kom reaksjonene:
- Dette er for ekstremt, var beskjeden jeg fikk. Først spurte de om jeg ikke kunne gjøre noe som var litt mer koselig, men da jeg prøvde å forklare dem hva og hvordan jeg uttrykte meg, sensurerte de meg plutselig ut av programmet. Begrunnelsen på kammerset var at deres støttemedlemmer og faste Frogner-fruer nok ville synes at dette var frastøtende.
Men er ikke dette mer en refusjon enn sensur?
- Dette er ren sensur, fordi de ikke tålte uttrykket mitt, som kanskje ikke passet deres personlige smak, men som hadde gått rett hjem hos de forestillingen var til for. Kunstindustrimuseets leder, Martin Biehl, var supergira til han forsto hva jeg skulle gjøre, etter det var det kroken på døra. Dette var ikke noen vanlig utstilling hvor man blir antatt eller ikke, det var et arrangement med frie tøyler, for ungdom, satt istand av en ekstern arrangør. Ingen andre ble "kvalitetskontrollert".
Fjell prøvde å forklare tanken bak installasjonen han hadde planlagt overfor Kunstindustrimuseet, men møtte ingen forståelse. Som en reaksjon støpte han seg inn i gips, og ble forsøkt båret inn på museet under tittelen "Sensurert". Han ble stoppet i trappa, og båret ut igjen.
Enden på visa ble at Fjell, sammen med en solidarisk tilhengerskare, ble stående utenfor museet i halvannen time i protest.
Siden har Fjell og Pain Solution holdt på med sitt. De har tidvis søkt støtte for å utvikle enkeltforestillinger, men sjelden mottatt noe av substans i statsstøtte. Gruppen har i mange år reist rundt med sine forestillinger, og samtidig arrangert egne show for å utvide repertoaret og utvikle seg videre som artister. Det siste har nå blitt for dyrt, på grunn av statlig øking av skjenkebevillingen:
- Vi har benyttet oss av en ambulerende skjenkebevilling, fordi det var nødvendig å kunne ta inntekter av ølsalget for å få det til å gå rundt. Nå som prisen på denne bevillingen - per gang - har gått opp fra 200 til 3000 kroner, blir det umulig for oss å arrangere noe eget. KrF tar knekken på alt som heter alternativkultur, og gjør det umulig for oss å få det til å gå rundt, sier en oppgitt Fjell, som mye på grunn av dette har kreditorene tungt på nakken.
Fakiren er heller ikke imponert over Krf og SVs utspill mot BIT sin Annie Sprinkle-forestilling:
- Dette viser nok en gang at politikerne er ganske trangsynte, og hvor rivende galt det kan gå når KrF sitter i regi av en regjering som har en prest som statsminister og Valgerd Svarstad Haugland som kulturminister. Dette partiet baserer kultursynet sitt på religion, så det er klart det blir snevert allerede i utgangspunktet. Vi kan ikke ha sånne mennesker til å styre landet.
Fjell støtter Sprinkle:
-Det Annie Sprinkle gjør er fint; hun belyser kvinnens seksualitet med forståelse og åpenhet, samtidig som hun bringer positive og negative sider av pornoen opp til debatt.
At SV i Hordaland har støttet dette forslaget, betegner Fjell som et bevis på hvor lite tæl det er i dem:
- De er sikkert forpliktet til å ta avstand fra porno fordi de har mange støttegrupper som gjør det. Det triste er at Norge anno 2002 ikke klarer å nyansere mellom porno som undertrykker og erotisk kunst. Jeg synes bare de er stokk dumme, enklere kan det vel ikke sies. De hører hjemme på institusjon, og ikke i politikken.
Overraskende nok er det ikke bare "porno", "satanisme"og "selvskading" som har blitt utsatt for kulturboikott.
Samtidsnekt på Tjodalyng
Også samtidsmusikkensemblet Cikada, som er kjente for sin høye kvalitet og utallige fremføringer i hele verden ble boikottet av Tjodalyng ungdomsskole fordi det som skulle fremføres "var noe banalt surr", sett fra klassekontaktenes (les foreldrenes) side. Det hadde ingenting med at en av tekstene som skulle fremføres het "Sex i heisen", kunne rektor Einar Bustnes fortelle til Østlandsposten den 9. desember 2000.
"Banalitetene" det refereres til, var en serie stykker kalt "Song of Norway", med bidrag fra størrelser som Bugge Wesseltoft, John Persen, Rune Klagegg og Jon Balke, som hadde tonesatt tekstfragmenter fra Dagbladet og VGs utvage av 8.mai 1999 - som en satirisk raljering med tabloidpressen og det man kunne finne på å skrive om.
Man kan mene at det var synd at foreldrene til ungdommene på Tjodalyng ungdomsskole - og deres rektor - ikke så verdien i en slik forestilling. En god målestokk på ignoransen kom fra en av klassekontaktene, som uttalte følgende til Østlandsposten:
- Helt lavmål! Dette har ikke noe med kunst og kultur å gjøre, man burde nesten forvente at kunstnere hever blikket over trusekanten.
Spørsmålet er hvem som hadde blitt sittende fast i den proverbiale trusekanten kan være åpent, men at Tjodalyngs trangsyn kvalifiserer til kultursensur, er allikevel vanskelig å forstå. Dette representerer faktisk kommunalt vidsyn, som i dette tilfellet strakk seg lenger enn det tiltenkte publikums ønske om kunstnerisk horisont.
