Den nye Röyk-loven, kred-preik og dissing
Röyksopp har et lite poeng når de i det nye nummeret av Mute sier at noen norske musikkjournalister bruker for eksempel NME som målestokk for suksess. Bandet må samtidig passe seg for å virke hoverende overfor en presse som har gjort mye for dem, skriver daglig leder i Trust Me Records i dette innlegget til Ballade, hvor hun også angriper lettvint bruk av uttrykket "kred" her til lands.
Av Marit Karlsen, daglig leder, Trust Me Records:
Defineringen av suksess kan synes noe lettvint når noen norske band kan synes å måtte bli nevnt i NME før man kan nevnes her til lands. Men norske rikstabloider, for eksempel VG og Dabladet, har samtidig satt musikk på dagsorden (i sitt tabloide format) i større utstrekning enn hva mange andre store tabloider i andre land har. Samtidig kan vi telle summen av norske musikkmagasiner på bare en hånd.
Röyksopp - som har bortimot klippekort til utstillingsvinduene (internasjonale livsstils- og musikk magasiner) - blir ugne av den naive Norgeshypen. Man kan vel tolke det dit hen at "alt skal bli Röyksopp" om dagen. Og det er det lov å være lei av. Men når det gjelder for eksempel Röyksopp- suksessen, så har den vært til stor glede, og også til inspirasjon for de som driver med eksport av norsk musikk.
Röyksopp burde ikke komme hjem og kritisere at norsk media og andre har fulgt deres suksess med jubel. Spesielt ikke etter å ha spilt i full snøstorm á lá norske fjell, hytte og natur under MTV Europe Awards. Det er derfor forståelig hvis noen norske journalister som har fulgt denne media villige duoen måtte bli fornærmet over Svein Berges uttalelser til Mute.
De ellers superfine guttene i Röyksopp, her ved S.Berge, sier også i det samme intervjuet at Tellè er det eneste selskapet i landet med kred. Også disse uttalelsene har tydeligvis gitt kvalme fornemmelser - ikke bare hos journalister, men også hos noen idealistiske og kredible selskaper her til lands. For fra en musiker med stor innflytelse på media kan nevnte påstander virke hoverende.
Journalist Anders Grønneberg (Dagbladet) skrev intet mindre enn at Tellè og Röyksopp pisser hverandre opp etter ryggen. For noen kan det kanskje virke slik. I alle fall etter en del e-post som har ramla inn fra kolleger å dømme. Selv gir jeg en lang promp i hvem som har mest kred eller ikke her til lands. Det har bare blitt et misbrukt ord som folk - i sær innen musikk - slenger om seg i hytt og pine.
Folk som omgir seg og 'sine' med ordet kred i tide og utide skyter seg selv i beinet. Ordet går nå på autopilot i miljøer hvor man enten er inne eller ute. Elle, melle, telle. Jeg for min del (for ikke å snakke om for Bergen sin del) håper IKKE at piloten ender med å kræsje midt på torgallmenningen så hele byen går opp i røyk og imploderer fordi alle plutselig - for å sitere nok en e-post fra en kollega i går: "En dag ble dritt lei alle tromsøværinger og bergensere som ser ned på alle andre i all sin fortreffelighet over å tro at de er de eneste i landet som ånder og lever for ærlig musikk og ditto idealisme."
Denne uken kom Berge riktignok med et dementi overfor NTB, hvor han understreker at han ikke har til hensikt å virke arrogant, og at han heller ikke har sagt at det føles som han går med et norsk flagg i rævva. Mute på sin side hevder de har sitert han ordrett. Spist er spist. En medievant person bør uansett tenke på hvilke konsekvenser det kan få av å skjende (enten det er ironisk eller ikke) både det norske flagg og musikk journalister.
Det er nemlig av slikt det for alvor blir romstering i musikk-andedammen. Vi bor i et langt, lite land hvor noen har disse-krig mellom Oslo og Bergen, men hvor det verste er rivaliseringen blant enkelte som enten lager og/eller jobber aktivt med musikk på den ene eller andre måten. Dette er riktignok et typisk fenomen for musikkbransjen på verdensbasis også, men det blir enda mer synlig i Norge. Og dette foregår blant folk som ellers messer om idealisme, kjærlighet til musikken og peace & love til livet og samfunnet for øvrig. Jawohl!. And now the news.
I det siste har det dukket opp en hel del ting på denne fronten som gjør meg stup himmelfallen. Det egner seg ikke på trykk for offentligheten - det holder dessuten i lange baner at vi har reklamebransjen som gir ut HELE ROMANER om seg selv. Snart har vi sikkert slosskamper á lá bransja på 80 tallet. Selv setter jeg meg på sidelinja, og kvekker til når jeg måtte føle for det. Som denne uken. Og sidelinja håper jeg for øvrig ender med å bli et sted i EU. Så snart anledningen byr seg, og jeg kan skimte grensa og krøsse skauen for bare trær, flytter jeg ut av dette landet hvor flesteparten er livredde for å unne hverandre noe som helst.
Frykten for det meste er så inngrodd i den norske folkesjela at vi selvsagt også er pissredde for å dele noe som helst av vår materielle velstand og rikdom med resten av Europa òg. Men slå deg gjerne på brystet når vi får en ny stjerne fra furu-land, klar til å erobre, og å gjøre værbitt varm og stolt over den ganske klode så vårt nasjonale blod - vekket av en liten kinaputt - kan bruse; enten den er hip eller ukul.
Mens andre vrir seg i misunnelse over all oppmerksomheten.
Hei, for faan! Klart det er lov å være stolt. Klart suksess er inspirerende for oss alle! Men hei igjen, for faan! Jeg skrek det ut i 1993, men mener det mer enn noensinne: Supplér Kulturnorge med flere midler, opphev andakten, bygg skyskrapere (eller rydd plass og hogg trær, jeg trenger billig ved å brenne) og importer minst 5 millioner nye mennesker.
PEACE, LOVE AND ACTION. NÅ!
Marit Karlsen
Har du synspunkter rundt dette emnet, som du synes andre bør høre om, mottar redaksjonen gjerne ditt leserinnlegg til adressen ballade@mic.no.
