Bra til å være norsk
Röyksopp synes likevel ikke at norsk musikkpresse er for snille og positive overfor norsk musikk. Men selvfølgelig er vi det, mener Dagsavisens Øyvind Holen, som også lurer på hvorfor Svein Berge i Röyksopp ikke våger å stå ved sine uttalelser til musikkmagasinet Mute. - Mannen har jo helt rett, mener Holen.
- Men jeg skal ikke si så mye. Må holde igjen nå som jeg snakker med norsk presse. Norge er så lite, og alt blåses opp noe helt forferdelig, sa Svein Berge til musikkmagasinet Mute rett før Röyksopp vant MTV Europes pris for beste musikkvideo. Men selv om Berge holdt igjen endte det med avisoppslag som "Refser anmeldere" og "Röyksopp angriper norsk presse" som følge av utsagn som "det virker som om media har helt klare målestokker for det å ha suksess, at det er hvor mange oppslag du har hatt i NME og The Wire som viser hvor god du er".
I et påfølgende intervju med NTB Pluss ber Berge om tilgivelse på Gerhard Helskog-nivå. Uheldigvis, det Berge sier er viktig og interessant. Selvfølgelig skal norsk musikkpresse skrive mest om norsk musikk, men kanskje er vi for rause med terningene og lovordene?
Ingen kan bestride Röyksopps internasjonale suksess, men dekningen av MTV Awards i norsk presse var et studium i overdrivelser. Vi fikk høre at Barcelona var rammet av soppfeber og at Röyksopp slo ned som en popbombe, mens nærmest ingen utenlandske medier i det hele tatt omtalte bandet i dekningen av showet.
Samtidig går det ikke en uke her hjemme uten at et nytt norsk band presenteres i rosende ordelag uten å ha gitt ut mer enn en EP. Det er en nasjonal skandale at Surferosa ikke får platekontrakt, Serena Maneesh er Norges Velvet Underground, Uncle's Institution får lage innslag om seg selv på NRKs Lydverket mens Beezewax skriver turnédagbok i Mute. Og nevnes et norsk band i NME eller The Wire strømmer notisene på i norsk presse.
Svein Berge har helt rett! Vi er hypemakere som tramper hverandre ned i håp om å være først ute med å presentere et band som kanskje kan bli det neste store, eller i alle fall b-listes på Petre. Dette er en naturlig konsekvens av medienes harde satsing på musikk som stoffområde, men samtidig må vi gi Mikal Telle rett når han sier til Mute: "Norge er litt opp i sin egen rumpe for øyeblikket. Nå skal norske medier digge og oppdage alt og er blitt redde for å gi dårlige anmeldelser."
"Er norske plateanmeldere for snille?" spurte Aftenposten.no denne uka. 69 prosent svarte ja, så mitt nyttårsforsett er å bli strengere slik at færre av dere lesere lures til å kjøpe middelmådige norske album.
Som en ekte musikknerd oppsummerer jeg alltid plateåret når det nærmer seg jul, og hvert eneste år sliter norske album med å nå opp på min personlige topp 30. Topp 10 er nærmest uoppnåelig.Slik også i år, selv album jeg har gitt både 4 og 5 har ikke en sjanse i havet til å nå opp i konkurranse med det beste fra utlandet.
Setter du meg til veggs og spør hva jeg virkelig anbefaler du skal bruke over 150 kroner på eller kjøpe til kjæresten til jul er det ikke mange norske album jeg med hånda på hjertet kan anbefale.
Hvilke da, spør du? JR Ewing, Thomas Dybdahl, WE, Red Harvest, Satyricon, Scorch Trio, Safariari, Tungtvann og Biosphere. Ellers er det meste fortsatt "bra til å være norsk".
Artikkelen har tidligere vært publisert i Dagsavisen.
