Maris magiske musikk
Mari Boine er tildelt Nordisk Råds musikkpris. - Ta en dyp pust og les det en gang til. Det er tankevekkende at det lar seg gjøre å lage meningsfull musikk med så forskjellige bestanddeler. Mari Boine kan, skriver Anders Beyer, redaktør i Dansk Musiktidsskrift og i Nordisk Råds musikkmagasin Nordic Sounds i denne kommentaren. Han er fascinert av den suksess og kunstneriske gjennomslagskraft som Mari Boine, Nils-Aslak Valkeapää, Angeolin Tytöt, Johan Anders Baer og andre kunstnere som har latt seg inspirere av joiken, har fått. - Er det en søken tilbake til røttene? Er det en vilje til å finne de uspolerte områder, eller i hvertfall rene og usminkede områder, som bærer tegn på troverdighet og substans, spør Beyer.
Når man sier ordet joik kommer bestemte assosiasjoner umiddelbart: Musikk fra Nordkalott-området, folkemusikk i den samiske kultur i Norge, Finland og Sverige. Vi kan lese musikkhistoriske fremstillinger om denne særpregede musikkultur med lange tradisjoner høyt opp under Nordens tak. Men tradisjonen fornyes: I de senere årtier er det kommet unge generasjoner av musikere og komponister, som med hell har kunnet fornye den samiske kultur ved å la den være klangbunn for radikalt nye eksperimenter.
En av stifinnerne i den nye samiske musikk er den norske sangerinne Mari Boine. Som danske er det ikke ofte man er så heldig å oppleve Boine i Danmark. Sist denne skribent hadde fornøyelsen var i 1996 under kulturbyåret ved festivalen Verdens Stemmer. Her omga Boine seg med noen av de musikere, som sammen lever opp til Boines krav om å la de forskjellige stiluttrykk smelte sammen til et helt nytt uttrykk:
Bassisten spiller potent rock og funk, men også poetisk fintfølende på et vakkert klingende strengeinstrument, som minner om en kantele; fiolinisten spiller på elektrisk fiolin, med klassisk teknikk, men lyder som en istykkerrevet folketone; fløytisten spiller med innforståelse med på de moderne samiske toner, men han kommer fra Peru; trommeslageren spiller på et trommesett, som ikke lenger er noe trommesett, men et uoverskuelig arsenal av forskjellige slagverkinstrumenter; gitaristen spiller jazz-og rockgitar i syreavdelingen og akustisk gitar, men frembringer også nye klanger ved å stryke på strengene med en fiolinbue; sangerinnen synger samiske sanger, men det lyder ikke slik.
Ta en dyp pust og les det en gang til. For det er tankevekkende at det lar seg gjøre å lage meningsfull musikk med så forskjellige bestanddeler. Mari Boine kan. Det neste man undrer seg over er grunnen til den veldige suksess som Mari Boine, Nils-Aslak Valkeapää, Angeolin Tytöt, Johan Anders Baer og andre kunstnere, som lar seg inspirere av joiken, har fått. Ikke det at deres musikk ikke har fortjent det, for det har den. Men det er spennende å prøve å se bakgrunner for at nye områder plutselig skyter fram. I de senere år har vi sett en voksende interesse for etnisk musikk, for eksotiske uttrykk, som går parallelt med den globale økologiske bevissthet. Er det en søken tilbake til røttene? Er det en vilje til å finne de uspolerte områder, eller i hvertfall rene og usminkede områder, som bærer tegn på troverdighet og substans?
Substans er det i Mari Boines verden. På scenen har hun så mye utstråling og energi at man må overgi seg. Men forførelsen bunner også i respekten for det rent musikalske. Hennes sangers liv i svært varierende instrumenteringer og fortolkninger gir plasstil de fineste nyanser. Ikke et eneste sted kan man finne et ”grumset” lydbilde i Boines musikk. Og så er hun omgitt av musikere med en gudbenådet evne til å lytte og spille sammen. De vet når de skal stå fremst i lydbilledet som solister og når de skal være lojal backing.
Før og nå
For en nærmere beskrivelse av joiken, slik den kommer til uttrykk hos Boine, må vi se på den som et historisk uttrykk. Den tidligste joik-sang var uakkompagnert, og i den eldre del av samisk musikktradisjon finner vi kun trommen som ledsagerinstrument. Trommen som grunnpuls står da også sentralt i Boines musikk, som en solid forankring i tradisjonen. Forsterket av de andre instrumentenes besvergende gjentakelser og supplert med forsiringer og oppfinnsom utfylling av ikke minst gitar og fløyte.
To tekniske ord som kjennetegner Boines musikk: Ostinat og pentatonikk. Det første er et musikalsk utgangspunkt med en figur som gjentas gjennom hele stykket. Det kan også varieres og spilles soloer over det gjentagne mønsteret. Det andre er en femtonig skala, brukt i mange folkemelodier, som joiken ofte anvender som basisskala.
De repeterende mønstrene med kraftig el-bass og insisterende spill på stortromme gir musikken et moment av noe rituelt – vi er nesten deltakere i en kultisk handling. For den tradisjonelle lytter, som ønsker utvikling, må dette søkes i variasjonene innenfor de strengt fastlagte musikalske rammene. Når det for eksempel etter en lang, monoton sirkling rundt de samme figurer plutselig brytes med en helt ny akkordprogresjon slik at musikkens kropp får en ordentlig støkk.
Alt dette kan høres og oppleves ved Mari Boines konserter. Jeg husker København-konserten som ett langt sett på 2 ½ timer hvor vi satt som trollbundet og gråt og lo sammen med den Boine, som har skarpe holdninger til politisk bevissthet, til økologi – og til musikalsk praksis. Og man må respektere hennes kompromissløse syn på sin egen kunst og også hennes kritikk av omverdenens manglende bevissthet om etniske minoriteter. Mari Boine oppfordret faktisk den daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland, til på vegne av den norske stat, å gi be det samiske folk om unnskyldning for Norges dårlige behandling av dem. Og Boine avslo også å medvirke til åpningen av de Olympiske Vinterleker på Lillehammer. Hun ville ikke finne seg i å bli brukt som en eksotisk dekorasjon. Til gjengjeld sa hun ja til å synge i Kronprins Haakons og Mette Marits bryllup – samenes feminine førstestemme gjør som det passer henne.
Med språk og kultur som klangunn
Man forstår at Mari Boines musikk ikke finner seg i å bli puttet i en bestemt sjangremessig skuff. Samisk joik er utgangspunktet, resten må beskrives som litt av ditt og litt av datt. Man kan godt finne stilistiske berøringspunkter som afrikanske rytmer, verdens musikk, rock-funk. Men dette gir gale assosiasjoner i retning musikalsk bløtkake. Vil man ta fatt i Mari Boines musikk og beskrive den, blir språket lett klønete og generaliserende – som å reparere en klokke med votter på. Det er nettopp derfor hennes kunst sier oss så mye. Den viser nye veier i det musikalske landskap.
En ting er sikkert: Mari Boine holder fast på sin samiske tradisjon med fast hånd. Hennes språk og kultur er selve klangbunnen i hennes musikk. Garnert med sterke politiske og personlige tekster, som ofte tar utgangspunkt i nær familie, i helt personlige erfaringer, økologisk bevissthet eller problemer i det samiske samfund. Men tradisjonens musikalske språk er samtidig for Boine et springbrett til noe utenfor tradisjonen, en normsprengende musikk uten grenser. Hennes tekster har en dikterisk kvalitet, som er med på å bære uttrykket et godt stykke på vei. Boine har en følsomhet for å sette ord sammen, og når det går opp i en høyere enhet på scenen kan hun være både lavmælt poetisk og vanvittig provoserende på samme tid.
Boine har arbeidet med musikere fra forskjellige leire: For flere år siden laget hun musikk til prosjektet World Music, Art and Dance, skapt av senegaleseren Youssu N’Dour. Hun har også representert det samiske folk på Peter Gabriels stor produksjon A Week in the Real World. Uansett hvor forskjellige steder hun setter sitt kunstneriske avtrykk, skjer det med en musikk som holder fast i hennes egen kulturs røtter. Det betyr likevel at kulturell identitet er uunngåelig i alt hva hun gjør – man merker tydelig hvor stolt hun er over å tilhøre den kultur hun kommer fra.
Gjennom musikken fikk hun mot til å gå imot strømmen, og mot til å skape et perspektiv til sin egen religiøse bakgrunn. Opprøret og indignasjonen fant sitt uttrykk i en kunstnerisk produksjon, som i dag fremstår som et av de sterkeste bud på lytteverdig norsk musikk. Mari Boines stemme har forståelig nok funnet veien til land utenfor Norden, på sammen måte som samisk musikk generelt vinner stadig større gehør i det store utland. Samisk kultur oppe under Nordens tak – dvs. i det nordlige Finland, Sverige og Norge – blir ikke lengre betraktet som en pittoresk etnisk kuriositet.
Selektiv diskografi:
Eigth Seasons – 2001
Remixed – 2001
Gula Gula – 2003 (remixed)
Eallin – 1996
Lehkastin – 1994
Gaoskinviellja – Eagle Brother - 1993
