Elektronika på jazzfestival
En jazzfestival i jazzbyen Oslo? Ikke spør, det finnes dem som trenger dét også. Oslo Jazzfestival er en god påminnelse om miljøers og genres sameksistens som høye variabler i en lunken sensommer. Spriket fra Totti Bergh med Laila Dalseth og ut i det frie berettiger et tett interbransjistisk samarbeid, og samkjøring mellom planeter som Herr Nilsen, Oslo Konserthus, John Dee og Blå, melder vår utsendte reporter for anledningen, Sindre Andersen.
Av Sindre Andersen
I tråd med f.eks. Kongsbergs jazzfestival har Oslo de siste årene mer naturlig begynt å inkludere andre typer avantgardemusikk i sitt program. Det betyr i år at jazzen strekkes ut til hip-hop, støy og quirky elektronisk pop, fra folk som Prefuse 73, Oval, Jamie Lidell, Mike Ladd, Jazzkammer og Matthew Herberts storband (med Jaga Jazzist). Mye interessant i en slik programmering, også mer enn vår evinnelige sjangerutvisking.
- Det foregår jo hele tiden en utvikling i måter å lage lyd på, bemerker Marit Lauten, presseansvarlig og medlem av festivalens programkomité. Hun har vært med helt siden starten i 1986, og står fullstendig inne for festivalens taktgang med tiden.
- Vi tar det som en utfording i en utvikling, det å få med alle tinga som skjer. Så ta for eksempel den norske improv-scenen, den har jo ingen ting med det opprinnelige jazzbegrepet å gjøre. Og det nye prosjektet til Sidsel [Endresen], er det jazz liksom? Da må man jo også spørre; når stoppa jazzen?, på 60-tallet? 70-tallet? 80-tallet? Vi starta jo opp som en ren tradjazz-festival, men har nå som mål å dekke hele jazzspekteret, "fra ragtime til morgendagens galskap", som vi har formulert det.
Når Lauten sier "jazzspekteret", mener hun spekteret av det som med godvilje kan kalles rytmisk musikk, evt. spesifisert til rytmisk improvisert musikk. Elektronikk som ikke flyter automatisk, gnir seg sånn sett inn som en passende forlengelse av det fysiske. Men Oslojazzens programprofil er heller ikke spesifisert i den forstand, selv om det godt skal gjøres å presse inn f.eks. et rent rockeband på Turboneger-nivå.
- Men jeg kan høre jazzelementer i mye rart, der hvor andre bare hører rock eller noe annet. Du vet, de fjerneste tinga vi tar inn er ikke akkurat det som også trekker masse folk. Men på Blå koker det jo da, humrer hun.
Og der kan vi humre oss inn i den lydtunge "jazzklubb"-mørket, som er Blå og var Blå på forrige ukes onsdag. Oval, Jazzkammer og Phonophani, en god, diplomatisk rekke.
For luft-ordet "elektronika" har faktisk sine (tidsbetingede) sider. I betydningen "eksperimentell elektronisk musikk" er det rettferdig som ekstralomme for en utvidet jazzfestival. For, slik det er forskjell på Peter Brötzmann og "In A Sentimental Mood" - slik er det en forskjell, litt mer "subtilisert", på et rent klikk og en mykelektronisk tone. Menneskelig aggresjon og melankoli, som både den gjenkjennelige jazztradisjonen og europeisk electronica (med c) har et fellestrekk i å sveive seg imellom. Phonophani og Oval har den melodiske flyt og nytenkende disrytmikk som transparenter, mens Jazzkammer arbeider i et rent, energisk og reservasjonsløst lydunivers. Som Lasse Marhaug sier det; "vi har ingen egen stil". Hvilke andre jazzfestivaldeltakere kunne nærmet seg en sånn innrømmelse?!
Slik var ståa i hodet mitt før konsertene startet. Phonophani og Oval kunne fort ha blitt buntet i hop i mange hoder, hadde de ikke vært smarte nok til ikke å spille etter hverandre. Eller til faktisk låte helt forskjellig. Førstnevnte er soloprosjektet til Espen Sommer Eide (Alog), som med billedbok-klare strukturer fanget inn låtene sine i en altoverksyggende melankoli. Ja, låter; markerte spor og bruddi en relativt humoristisk ambient-lomme, med vakker "skyve-melodikk" som varmer luftig enn klam. Og til tross for laptop-formens råflotte skjær var det stort sett mulig å høre hvilke elementer som gjorde hva, og allikevel føle snev av magi. Underholdningen ble ivaretatt av engasjerte hodebevegelser, og en småkitschy MIDI-klarinett (!).
Hopper vi så til avsluttende Oval, som tynte ut til noe som må ha vært en time, finner vi et helt annet og langt mer selvsikkert uttrykk. Tyske Markus Popp er en sann veteran og stilskaper innen elektronisk musikk, og scenen leder han med ingeniør-autoritet, og pop-dansing mellom trykkene på synth, computer og mikser. Jeg lukket øynene. Eller prøvde, mens de tunge, avanserte sømmene dasket firedoble korssting. De drevne melodiske antydningene passet som sirup inn i sitt bølgende lyddesignrom, men hadde uttrykt mer homogenitet med et digert akvarium på scenen. Hva med å rive litt i duken, da!? Ahem, vi skal vel ikke forskrive ødeleggelse til alt som nærmer seg subtilt - men hva med å se et annet mønster enn det mønsterdydige kaos? Ovals lydbilde svømmer i kategorien "større-enn-livet", og kun glimtvis gjenkjenner vi den varme charme fra Fennesz eller Sir Dupermann. Litt oftere enn glimtvis var det også snutter som løftet seg og svingte, pluss litt finurlig minisoul da vokalisten fra Popps nye prosjekt SO var med og dra noen sanger tilslutt, beklageligvis da vi akkurat hadde gått lei. Men det Marit Lauten kaller "rytmisk musikk" var nok aldri fjernere enn her.
Jazzkammer plasserte seg imellom, barnslig som jeg er lot jeg Oval påvirkes av dét. De var legendarisk intense, men oversikten var mer til felles med Phonophani. Stramme powerelektroniske utløsninger, men samtidig groove på (oppå) forbløffende groove - flimrende improvisasjoner med Marhaug på kontaktmic og synthperc, John Hegre på stående gitar. Lyden av Jazzkammer brøt fullstendig med enhver autoelektronisk forventning. Klassisk noise, inkl. tidsopphevelse, og utstrekking av jazzkammeret (yeah) til rom fullt av all verdens sluskeakustikk, noe rett og slett svært få (andre) får til. Og da blir de jo originalt talt et monster av en annen verden. Den som visste hvem de selv var under denne konserten, bør nok vurdere belage seg mot andre fraksjoner av Oslojazz-programmet, ved neste korsvei.
