Verden ifølge Bernt Erik Pedersen
Fredag sablet Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen ned den nyeste utgaven av musikkmagasinet Mute. "Mute fyller ingen behov for andre enn Mute-redaksjonen. Det er synd for Mute og for musikerne og kanskje til og med platebransjen, men mest er det synd for oss lesere som setter pris på god musikkjournalistikk. Det finner vi ikke i Mute", het det blant annet i kommentarartikkelen hans. Her kan du lese det fullstendige motsvaret til Mute-redaksjonen ved Ørjan Sletner og Victor Josefsen.
Av Ørjan Sletner og Victor Josefsen, Mute
Fredag 5. september fikk Bernt Erik Pedersen Dagsavisens velsignelse til å publisere en helsides nedrakking av musikkbladet Mute. Om denne prioriteringen fra en avis som sliter med økonomien har skjulte hensikter er et ubehagelig påtrengende spørsmål, men om man har berettiget og konstruktiv kritikk å komme med, kan man for så vidt godt tillate seg å være ukollegial. Pedersens kritikk tilfredsstiller ikke helt dette kriteriet. Han er selvsagt i sin fulle rett til å mislike Mute (det er et fritt land), men om man skal offentliggjøre sin misbilligelse krever det en redeligere omgang med fakta enn Pedersen oppviser.
Ifølge Pedersen er Mute blitt et tabloid, overfladisk blad med slapp journalistikk om plater og artister som allerede er behørig omtalt i dagspressen. Det første argumentet henviser til "hjemme hos"-reportasjene og en del småstoff i siste nummer, som til sammen fylte om lag femten sider av hundre. Om denne antipatien overfor enhver vinkling som er "overfladisk" er av samme tapning som den ekle selvhøytideligheten som gjennomsyrer den gresselige reklamekampanjen som Dagsavisen har plaget Oslos T-banepassasjerer med i månedsvis skal være usagt. Men når resten av siste utgave av Mute faktisk består av seriøs musikkjournalistikk, er det i hvert fall ikke umiddelbart fristende å gå med på Pedersens konklusjon om at Mute er blitt "lett og kjendispreget".
Hva angår aktualiteten til de ulike artistene, påpeker Pedersen at en del av platene og artistene som er anmeldt i siste nummer ganske riktig også har figurert andre steder før siste nummer av Mute kom ut. Hvis Pedersen har fartstid fra organer som ikke tilhører dagspressen, har han kanskje erfart at ting kan ta tid? Når han for eksempel trekker frem at Kraftwerk allerede er blitt omtalt i Norsk Handels- og Sjøfartstidende, eller hvor det var, kan det opplyses om at Mute-saken faktisk ble skrevet i juli. Men når utgivelsesdatoen var satt til flere uker senere, var det faktisk ikke til å unngå at andre kanskje kunne komme til å være tidligere ute – det er sånt man vanskelig kan gjøre seg til spåmann over. Når man utkommer seks ganger i året og ikke hver dag, er det faktisk umulig å gardere seg mot slikt. At en annen avis, eller flere, har hatt stoff om samme artist/plate betyr da vel heller ikke at de har "eiendomsretten" til den? Det kan jo for eksempel tenkes at det finnes lesere der ute som vil være nysgjerrige på hva Mute vil mene om en plate, selv om den allerede har fått opptil flere åtti ord lange notis-pregede anmeldelser i alskens dagsaviser. Og når Pedersen synes det er dumt at Mute dekker den norske rap-høsten (og den høsten er vel faktisk akkurat nå, hvis kalenderen vår stemmer) når Dagsavisen har skrevet noe lignende før, for så i neste setning hevde at Mute skriver "slappere" enn dagspressen, minner det stygt om reklamering for ens egen (særs diskutable) fortreffelighet.
Viktigere er det likevel at han faktisk tar feil når han påstår at "Mute skriver om akkurat de samme platene og akkurat de samme artistene som dagsavisene gjør". I siste nummer var det for eksempel reportasjer om Cloroform, Spiritualized, The Warlocks, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Oslo Athletico, Xploding Plastix og Pretty Girls Make Graves, og anmeldelser av Dizzee Rascal, The Rapture, Delaware, The Weakerthans, The Perishers, Enon, The Pastels, Ulrich Shnauss, The Bamboo Kids med flere, artister som ved slippdato slett ikke hadde fått omfattende dekning i dagspressen.
Også tidligere har Mute skrevet om artister som ikke har fått spaltekilometre annetsteds; blant annet var vi først ute blant de store mediene med fjorårets stjerneskudd Thomas Dybdahl, vi var de første i "mainstream"-media som intervjuet Darkthrone, vi har skrevet om norske labels som Apartment og Jester, vi har brukt spalteplass på Norges voksende synth- og goth-scene, vi avdekket Drammen Rock City og var blant de første som satte fokus på norske artister som Beyond Dawn, Sgt. Petter, Noxagt, Sereena Maneesh, Team Spirit, The White Birch med flere. Pedersens lemfeldige omgang med de faktiske forhold avspeiler en overfladiskhet som er flere hakk verre enn den han anklager Mute for å representere.
Det skal understrekes at Mute slett ikke er noe perfekt blad. Det kan utvilsomt gjøres forbedringer, og redaksjonen er lydhør for kritikk som er saklig og velbegrunnet. Dessverre har Bernt Erik Pedersen lite å komme med i så henseende.
Med vennlig hilsen,
Ørjan Sletner og Victor Josefsen
Muteredaksjonen
Dette innlegget er en komplett utgave av et leserinnlegg som i forkortet utgave også står å lese i Dagsavisen 9. september. Bernt Erik Pedersens artikkel om Mute, kalt "Hjemme hos Lise", kan du lese på denne lenken.
