Erik Bye : En eventyrlig seilas tok slutt
Erik Bye bisettes i dag fra Trefoldighetskirken i Oslo på statens regning, der bl.a. Kong Harald vil vise visesangeren, eventyreren og reporteren den siste ære ved å delta i begavelsen. Samtidig har redningsskøyten "Erik Bye" reist kysten rundt med en kondolanseprotokoll, der det norske folk har kunnet skrive sine siste hilsener til mannen som representerte noe av det beste i norsk samfunns- og kulturliv - i form av engasjement, stillingstagen og poetisk alvor. I anledning bisettelsen bringer Ballade her videre minneordet til kulturskribent Mode Steinkjer i Dagsavisen. - Han, som gjorde Norge rikere på ydmykhet, humanisme, kultur og engasjement, overlater nå til oss å forvalte denne rikdommen, skriver Steinkjer blant annet.
Av Mode Steinkjer, kulturjournalist, Dagsavisen
En gang skrev Erik Bye om det å ta farvel med et skip. At det alltid tar tid å komme seg fra borde. Du skal ta avskjed, og du skal gjøre det godt. Denne gangen er det Erik Bye selv vi må ta farvel med.
I mer enn et halvt århundre var Erik Bye synonymet på selve norskheten. Og om vi i dag ser oss tilbake i visshet om at vi er blitt et åpnere folkeferd, så skylder vi Erik Bye en takk. Få viste som ham veien, enten i brennende ordelag fra den offentlige taburetten, eller med visesangerens myke blikk utover horisonten. For visst hadde Erik Bye en sang under skjorta. Befolket med frodighet, rettferdighetssans og poesi. Han hadde denne udefinerbare indre varmen som inkluderte alle i hans nærvær, og dette bidro til å gi ham kallenavn, hedersbetegnelser som meislet ut av det norske grunnfjellet, store og røslige som bautaer. Når han vant det norske folks hjerter så var det i kraft av tilstedeværelsen, opphøyet i det naturnære diktet og den harme replikken som rammet bedrevitere og andre dårer som viste forakt for enkeltindividene. Selv i høstseilasen sang Bye så det lynte fra mastetoppen:
«Og jeg skal seile, som jeg alltid ville
Så lenge her finnes vind i stormslitt klut
Og aldri skal jeg be om maksvær eller stille
Før timeglassets siste sandkorn rinner ut»
Erik Bye levde et eventyrlig liv, men kjente som de fleste eventyrere til skyggesidene. Smilerynkene og skydragene over ansiktet vitnet om et levd liv, der skjønnheten hånd i hånd med erfaringene ga dikt som folk kjente seg igjen i. Dette gjorde ham til et levende midtpunkt med veivende armer og fanget fullt av stjerner og barsk munterhet.
Han var en av vår tids helter, en dikter blant oppdagere og en realist blant åndshøvdinger. «Sola skinn' på deg/så skuggen fell på meg/men graset er grønt for æille», skrev Alf Prøysen i «Jørgen hattemaker». Han skrev den til Bye etter en krangel og en lørdagsstubb i Arbeiderbladet. Bye urframførte visa i NRKs «Søndagsposten», og gjorde den til sin egen. Selv den mest ruvende skikkelsen kjente skyggen fra kong Salomo.
Så sent som i fjor, i det han kalte en vond og vanskelig tid for menneskeheten, samlet Erik Bye gode venner rundt stuebordet og spilte inn platen «Støv og stjerner». Den ble til i erkjennelsen av at «det eneste vi ikke har maktet å oppfinne, og som gjør alle andre oppdagelser og oppfinnelser uvesentlige, er fred». Her refset han religionens og kristenhetens dømmende og formanende vesen, men personlig fant han seg like naturlig til rette i kirkene som på kneipene, la en grov neve om de svake, målbar det menneskelige og foraktet dem som «i sin kjepphøyhet ser på seg selv som universets sentrum».
Det som gjorde Erik Bye så stor, var evnen han hadde til å gjøre seg liten, til å møte folk i blikkhøyde. Som Byes musikalske følgesvenn gjennom 40 år, Willy Andresen, sa da Bye fylte 70: «Egentlig er han som alle andre, men han er det så mye mer.»
Erik Bye var da heller ikke ment for det marginale. Gutten med hjertet i Oslo fikk en gang en brukt kajakk av faren, operasangeren Erik, med ordene: «I denne kan du seile med Odyssevs til Troja. For det er samme vannet her som i Egeerhavet».
Siden hadde landjorda Erik Bye bare til låns. Det var havet og hildringstimene som holdt han fast. Til rors på makrellskøyta «Prøven» var ingen del av verden ham fremmed. Han var født i Brooklyn, bidro i hjemmefronten under krigen og la igjen turen om USA før han med ett bein i den store verden, og ett i det nye Norge, ble selve folkeopplyseren, den meningsberettigede underholderen i NRK, dit han kom i 1958 etter å ha jobbet for Associated Press og BBC. I 2002 ble han kåret til tidenes fjernsynsikon i Norge.
Erik Bye bød på de første møtene med verden og vidsynet for mer enn en generasjon nordmenn. Via radioen og fjernsynet introduserte han oss for menneskene utenfra; indianerhøvdinger og Festus, Danny Kaye og Josephine Baker. Erik Bye midt i Afrika, i Ngelekazo, der han fikk en høvdingsønn oppkalt etter seg. Erik Bye som i beste og eneste sendetid tok imot hjemkomne misjonærer og flaskepostutsendinger, ga humanitær førstehjelp og behandlet høy som lav med like stor interesse. Erik Bye ble selveste «duften av lørda'n» i monopolstaten NRK, men trollbandt mest i møtet med hverdagsheltene i det langstrakte Norge. Han mente at godt fjernsyn hadde med menneskelighet, respekt og nerve å gjøre.
Likevel var det det medfølende engasjementet som var nerven i hans formidlingsevne. Som da han i 1994 fortalte meg om møtene med etterkrigstidens Amerika, svarte og hvite, fattigdom og raseskillepolitikk. Han mante fram gnistregnet fra oljefatene som sluskene varmet seg på i Tucume, og bante så hele NRK-kantina lyste av minnene om disse forhutlede sjelene som landet med alle mulighetene lot gå under.
Erik Bye var mannen som elsket Amerika. Tross alt. Når han sto opp for krigsseilerne og kystbefolkningen, var det en gjenklang fra møtet med de akterutseilte i Chicago og på mudderprammene i New York. Dikterblodet ble tjukt av erfaring i de åtte årene han tilbrakte i USA som journalist, skuespiller, student og vagabond, på drift med skråtobakk, guitar og harmonikk under åpen himmel. Opplevelsene ble til bøker og sanger, dikt og jug som kunne omsettes i drømmer her hjemme. Den varme, mollstemte sårheten i visedikt som «Hildringstimen», var skapt av like deler beatpoesi og Hans Børli, barske bilder som dannet bru mellom landet under Amerikas åpne himmel og et hjemland han beskrev som et «uferdig, rotete dikt».
Dette landet kladdet Erik Bye videre på, med kjærlighet, snert og brennende poetisk vidd. Han ble sjømannen med sin egen usjenerte havn i Oslofjorden, men som tok hele stormhavet i favnen når han sang om skuter og mannskap som levde og overlevde. Inntrykkene han etterlater seg er også preget av evnen han hadde til å se, lytte og ta innover seg pakten mellom mennesket og naturen.
Nå ser vi for oss Erik Bye tilbake på det gode skip «Prøven». Bestikket er gjort opp, og timeglasset har ikke flere sandkorn igjen. Han setter en ru tommelfinger på midtskipsmerket og føler den siste stjernen falle mot pannen. Han, som gjorde Norge rikere på ydmykhet, humanisme, kultur og engasjement, overlater nå til oss å forvalte denne rikdommen.
Det var dét som var meningen bak Erik Byes hundevakt her på Vårherres klinkekule.
Dette minneordet sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 14. oktober 2004, og bringes videre med velvillig tillatelse av artikkelforfatteren og Dagsavisens ledelse.
