Jon Øivind Ness: Provosert av Spellemannkomiteen
- Vi tenkte dette ville løfte elektronika inn i et større miljø, og at samtidsmusikken ville bli oppfattet som mer kontemporær, sa i Spellemannkomité-formann Knut Værnes om tankegangen bak sammenslåingen av kategoriene samtidsmusikk og elektronika. Denne bastard-prisen har tidligere fått kritikk av blant andre komponist Synne Skouen og akkordeonist Frode Haltli, nå lar også komponist Jon Øivind Ness seg provosere av Værnes' uttalelser. - Det er skuffende at Værnes legger til seg retirikken til en bransje hvor friksjonsløst Skappel-pjatt fullstendig har tatt over for musikken, srriver Ness i dette innlegget.
Av Jon Øivind Ness, komponist
Knut Værnes´ uttalelse om at samtidsmusikken gjennom sammenslåingen med elektronika blir oppfattet som mer kontemporær er dypt provoserende og nedslående.
Må all folkemusikk også "kontemporeres" a lá Odd Nordstoga? Må all jazz ha DJ som hos Bugge Wesseltoft?
Aktører innenfor kunstmusikken beskjeftiger seg metodisk med fenomener som omtrent ingen andre genrer jobber med: polytonalitet, mikrotonalitet, algoritmisk komposisjon, persepsjonsproblematikk, for å ha nevnt noe.
At man beskjeftiger seg med denne type fenomener er på ingen måte noen garanti for at musikken høres progressiv, spennende eller GOD ut, men jeg har likevel en sterk følelse av at Værnes ikke har den store innsikten i hva som rører seg i den nye kunstmusikken.
Jeg selv, som ikke har veldig god oversikt over jazz, kunne for eksempel troppe opp i Spellemannkomiteen og si at Solveig Slettahjells og Come Shines innspillinger av standardlåter ikke er særlig kontemporært og prøve å finne en måte å få skviset Supersilent og Håkon Kornstad inn på istedenfor. Jeg setter imidlertid like stor pris på Slettahjell og Come Shine som på Supersilent og Kornstad og er av den oppfatning at det å sprenge grenser i seg selv ikke er et absolutt kriterium for at musikk skal ha en berettigelse.
Noe av vår tids samtidsmusikk eller kunstmusikk eller hva man nå kaller den er helt i front når det gjelder klanglig innovasjon, mens andre deler av den ivaretar elementer fra tradisjonen og mye av den er et eller annet sted midt i mellom. Noe av den treffer umiddelbart, noe er "acquired taste", på samme vis som at det forutsettes kunnskap for å forstå forskjellen på John Coltrane og Charlie Parker. Noen kunne komme til å si at de høres ut som "dæla, dæla, dæla" begge to, for å holde meg på det dyptpløyende analytiske nivået i Værnes´ uttalelse.
Enhver er i sin fulle rett til å synes at Coltrane bare er "dæla, dæla, dæla", men Spellemannkomiteen er nå i stor grad satt sammen av folk som mener at musikk de selv ikke liker eller forstår ikke har rett til medieeksponering, derav sammenslåingen av kategorier som utraderer en viktig genre i norsk musikk.
Showet generelt og særlig den utviklingen det har tatt de siste årene er noe jeg har vanskelig for å ta alvorlig. Værnes som fagperson har jeg imidlertid hatt respekt for, og er skuffet over at han legger til seg retorikken til en bransje hvor friksjonsløst Skappel-pjatt fullstendig har tatt over for musikken.
