Tord Gustavsen: Hardcore romantiker
Med "Changing Places" rykket Tord Gustavsen (34) opp i den norske elitejazzdivisjonen for alvor, og forrige uke kom oppfølgeren "The Ground" ut på ECM. - Hvis låtene spilles uten en intens trang til å si noe veldig viktig, noe som ord ikke kan si, ender de opp som ingen ting. Jeg kan ikke spille på noen annen måte enn å gå inn der hvor jeg skal si noe viktig, sier Gustavsen om trioens direkte tilnærming til melodiene. Disse vil fra i morgen av også kunne oppleves live, når trioen begynner på en miniturne, med konserter i Stavanger, Nøtterøy, Oslo og Trondheim. I dette profilintervjuet forteller Tord Gustavsen om suksessen, kjærligheten til melodiene, inspirasjonen fra gospel og blues - og den store sorgen som hang over ham i arbeidet med "The Ground".
Av Øyvind Holen
40.000 mennesker har kjøpt 2003s ”Changing Places” av Tord Gustavsen Trio. Det var Gustavsens niende plate, men hans første under eget navn – og attpåtil på det prestisjetunge tyske selskapet ECM Records. Forrige uke kom oppfølgeren ”The Ground”, og onsdag 2. februar innleder trioen en liten norgesturné i Stavanger Jazzforum. Torsdag, fredag og lørdag spiller de i henholdsvis Nøtterøy Kulturhus, Cosmopolite i Oslo og Trondheim Jazzforum, og utover våren står Tyskland, Østerrike, Sveits, Belgia, Japan, USA og Bulgaria for tur. Det var med andre ord på høy tid med en skikkelig prat med denne raskt stigende jazzstjernen.
-Vi er melodikere og romantikere alle tre, og vi har skjønt at du lager den beste musikken ved å spille det du har mest lyst til. Synes du en melodi er fin og givende, gjelder det å spille den – og ikke improvisere den bort. Vi er veldig intense i begge retninger: Vi må føle friheten i samspillsøyeblikket, samtidig som vi sterkt ønsker å spille melodiene så vakre og tydelige som mulig. Denne dobbeltheten er veldig viktig for uttrykket vårt, der det konstant ligger noe og sitrer i en paradoksal spenning under den milde overflaten, forklarer Gustavsen.
”The Ground” er en lavmælt, melodisk og melankolsk plate, der Tord Gustavsen (piano), Jarle Vespestad (trommer) og Harald Johnsen (kontrabass) utforsker 12 klokkeklare melodier uten å slippe tak i improvisasjonen. Samtidig er det stramt regissert, for trioen vender hele tiden tilbake til Gustavsens komponerte melodier.
- Når man skal lage en plate, skal man søke et uttrykk – og ikke vise at man kan alt mulig. Man bør prøve å rendyrke et konsept, og finne de rette variasjonsmulighetene innenfor det konseptet. Jeg synes ”The Ground” er en organisk videreføring av ”Changing Places”, selv om forskjellene også er store. Låtmaterialet er mer konsentrert, og er skrevet i løpet av en mye kortere periode. Dermed henger det også mer sammen. Vi spiller nok litt mer dynamisk og offensivt her, mens åpenhet og ”space” i samspillet var det absolutt viktigste på den første platen. Samtidig er det en logisk videreføring av trioens lydbilde, samt av det å jobbe med hardcore romantiske ting så ærlig og nakent som mulig
”Eit nydeleg triosamspel der skiljet mellom improvisert og arrangert musikk er oppheva, på ein måte som gjer at du ikkje tenkjer på det”, skriver Dagsavisens Roald Helgheim i sin anmeldelse.
- Vi har ikke hatt noe politisk program om å oppheve skillet, men det er en interessant observasjon. Det er nok veldig riktig at vi tenker på låtene som musikkstykker, og rent konkret bruker jeg mye mer fragmenter av melodiene i improvisasjonen. Både som motiver å bearbeide i det rent improvisatoriske, men vi går også mer i sirkler og kommer stadig tilbake til hovedtemaet i melodien underveis. Det er veldig annerledes enn bebop-metoden, der man gjerne spiller melodien som et forspill til det som ”egentlig” betyr noe – nemlig improvisasjonene.
Innen ECM Records’ strenge designprogram er det ikke lov å forklare musikken i coverheftet, men Gustavsen er ikke fremmed for å diskutere, tolke og spekulere rundt musikken sin. Vi snakker tross alt om en kar som har skrevet hovedoppgave i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, døpt ”Improvisasjonens dialektiske utfordringer”.
- Jeg liker godt å reflektere, snakke og fabulere om musikken min, og er en liten skap-akademiker ved siden av karrieren som utøvende musiker.
Åpningssporet på ”The Ground” heter ”Tears Transforming”, og i disse kollektive sorgtider er det lett å ta i bruk albumet som sorgbearbeidelse. Melankolien er aldri langt unna, men i motsetning til mye av den melankolske singer/songwriter-bølgen er det større glimt av håp og glede i Gustavsens musikk. Hans bakgrunn som kirke- og korpianist har ført til at gospelens kobling av sorg og håp om bedring gjennomsyrer musikken, og han føler at instrumentalmusikk kan bære vel så stor terapeutisk kraft som vokalmusikk. I alle fall gjør den det for ham.
- Instrumentalmusikk som er åpnere og mer forsiktig i kantene kan ha en sterkere terapeutisk funksjon enn sanger der teksten konkret går på sorgfølelser. Jeg vet hva jeg selv oppsøker hvis jeg trenger støtte, og det er renskåret og vakker musikk. Musikk kan utløse kraftige berøringer i mennesker, og det er utrolig rørende å få henvendelser fra folk som har fått et slikt forhold til vår musikk. Jeg har fått e-post fra folk verden rundt, og de forteller hvordan platen vår har fått en eller annen funksjon i forhold til problemer de har gått gjennom. Det berører meg veldig, og jeg er veldig ydmyk i forhold til å få lov til å lage noe som kan bety noe.
Innspillingen og komponeringen av ”The Ground” ble gjennomført i en svært tung periode for Gustavsen. Noen måneder etter ”Changing Places” ble familien hans rammet av en forferdelig bilulykke, der både mormoren, broren og brorens lille datter gikk bort.
- Jeg opplevde det verste man kan tenke seg; en ulykke der mennesker i tre generasjoner i familien døde. Låtene på ”The Ground” kan meningsfullt ses helt uten sammenheng med det, men de er skrevet og spilt inn i en periode der jeg har hatt et sterkt behov for å ha ting med elementer av trøst i seg. Salmepreget på låtene kan nok ses i forhold til dette. Jeg er mer tiltrukket av musikk, både som utøver og lytter, som borer inn i en anerkjennelse av sorgen og det forferdelige, samtidig som den har mye lys i seg. Jeg liker låter med en slik dobbelthet, da føler jeg at jeg kan være mer til stede.
Gustavsen vil ikke si at enkeltlåter står i forhold til en spesielle følelser eller sinnsstemninger, men sier samtidig at det er veldig klart at dette er veldig direkte musikk. Selv om sangene har sine overraskelser og særheter, er de på bunnen svært enkle.
- Hvis de spilles uten en intens trang til å si noe veldig viktig, noe som ord ikke kan si, ender de opp som ingen ting. Jeg kan ikke spille på noen annen måte enn å gå inn der hvor jeg skal si noe viktig. For meg personlig har tiden rundt komponeringen og innspillingen vært helt spesiell, selv om det ikke nødvendigvis gjenspeiler seg direkte i musikken. Slik jeg opplever musikken, går den enda dypere ned i noe basalt og jordfestet enn den første platen. Samtidig fabulerer den mer, den er mer eterisk, med et større spenn mellom himmel og jord, kropp og sjel. Det er ganske intenst for meg.
I del to av dette profilintervjuet forteller Gustavsen mer om hvordan han endte opp på ECM Records, hva dette betyr og hva han har lært av å spille i Silje Nergaards band.
